Jairo ble født med en form for cerebral parese som kalles spastisk kvadriplegi. * Det gjør at han ikke har kontroll over kroppen. Hjernen hans sender ikke klare signaler til musklene, så han får ukontrollerte rykninger, eller spasmer, i armer og bein. Noen ganger gjør de plutselige bevegelsene at han skader seg. Andre i nærheten kan også bli skadet hvis de ikke er oppmerksomme. Dessverre må vi ofte binde armene og beina hans fast til rullestolen for å forhindre slike uhell.

Jairo hadde det veldig vondt da kroppen hans vokste. Da han var tre måneder, begynte han å få epileptiske anfall som gjorde ham bevisstløs. Altfor ofte hendte det at mamma tok ham i armene og stormet til sykehuset, redd for at han var død.

Fordi Jairo fikk så stive og stramme muskler, ble skjelettet hans etter hvert deformert. Da han var 16, kom bekkenet ut av ledd, slik at lår, hofte og bekken måtte opereres. Jeg husker fortsatt hvordan Jairo skrek av smerte hver natt etter operasjonen.

Siden Jairo er så alvorlig funksjonshemmet, er han fullstendig avhengig av hjelp til å spise, kle på seg, legge seg og andre ting. Vanligvis er det mamma og pappa som hjelper ham. Selv om Jairo trenger hjelp hele tiden, minner foreldrene våre ham alltid om at livet hans ikke bare avhenger av mennesker, men også av Gud.

Foreldrene våre er Jehovas vitner, og de har lest historier fra Bibelen for Jairo helt fra han var en baby. De har alltid visst at livet gir større mening når man har et forhold til Gud. Jairo var riktignok fanget i en skrøpelig kropp som rykket ukontrollert hele tiden, men han kunne likevel ha et godt og sterkt håp for framtiden. Men mamma og pappa lurte ofte på om Jairo kunne forstå det Bibelen lærer.

Da Jairo var liten, sa pappa en gang til ham: «Jairo, kan du være så snill å si noe til meg?» Så la han til: «Hvis du virkelig er glad i meg, så gjør det!» Mens pappa tryglet ham om å si i det minste  ett ord, vellet tårene opp i øynene til Jairo. Han prøvde å si hva han følte, men klarte bare å få fram noen uforståelige lyder. Pappa var lei seg for at han hadde fått Jairo til å gråte. Men reaksjonen til Jairo viste at han hadde forstått det pappa sa. Problemet var at han ikke kunne snakke.

Snart oppdaget foreldrene våre at Jairo av og til gjorde raske bevegelser med øynene for å prøve å vise hva han tenkte og følte. Det var frustrerende for Jairo at han ikke alltid klarte å gjøre seg forstått. Men når foreldrene mine lærte å tolke øyebevegelsene og gav ham det han trengte, strålte ansiktet hans opp i et stort smil. Det var hans måte å si takk på.

En talepedagog sa at vi kunne kommunisere bedre hvis vi løftet begge hendene i været når vi stilte ja/nei-spørsmål. Høyrehånden betyr ja og venstrehånden nei. På den måten kunne han gi uttrykk for hva han ville, ved å fokusere på riktig hånd.

Tre ganger i året har Jehovas vitner stevner der det blir holdt bibelske taler for mange tilhørere. Jairo ble alltid veldig opprømt under talen for dem som skulle bli døpt. En dag da Jairo var 16, spurte pappa: «Jairo, ønsker du å bli døpt?» Den bestemte måten han med én gang så på pappas høyre hånd på, viste at han ønsket å ta dette skrittet. Da spurte pappa: «Har du lovt Gud i bønn å tjene ham for alltid?» Enda en gang stirret Jairo på pappas høyre hånd. Det var tydelig at Jairo allerede hadde innviet seg til Jehova.

Etter flere bibelske drøftelser var det også klart at Jairo forstod hva den kristne dåp betyr. Og så, i 2004, svarte han på det viktigste spørsmålet han noen gang hadde fått: «Har du innviet deg til Gud for å gjøre hans vilje?» Jairo svarte ved å se oppover. Det var på den måten de hadde avtalt at han kunne svare ja. Slik gikk det til at han som 17-åring ble døpt som et av Jehovas vitner.

I 2011 fikk Jairo en ny måte å kommunisere på – han fikk en datamaskin som styres med øynene. Dette hjelpemidlet sporer øynenes bevegelser, slik at han kan aktivere ikoner på en skjerm. Å blunke eller stirre på ikonet er som å klikke med en mus. Det ble laget et brett med piktogrammer som hjelper Jairo til å kommunisere. Når han  blunker mot et av dem, blir forhåndsskrevne ord gjort om til en elektronisk stemme ved hjelp av en programvare.

Etter hvert som Jairo forstod bibelske spørsmål bedre, fikk han også et større ønske om å hjelpe andre åndelig sett. Under familiens ukentlige studium av Bibelen ser han ofte fram og tilbake mellom meg og datamaskinen sin. På den måten minner han meg om å skrive ned kommentarer som han kan komme med på møtene i menigheten.

På møtene navigerer han tålmodig på skjermen og klikker på de rette ikonene, og så kan alle høre den elektroniske stemmen hans. Han smiler bredt hver gang han har oppmuntret de andre i menigheten på denne måten. Alex, en av Jairos unge venner, sier: «Jeg blir alltid imponert når jeg hører de kommentarene Jairo har om et bibelsk emne.»

Jairo bruker også øynene for å fortelle andre om det han tror på. En måte han gjør det på, er å klikke på et piktogram som forestiller en hage der dyr og mennesker fra alle verdensdeler lever fredelig sammen. Når han klikker på det, sier datastemmen hans: «Det håpet Bibelen gir oss, er at jorden skal bli et paradis der det ikke finnes sykdom og død, Åpenbaringen 21:4.» Hvis den som hører på, er interessert, får et annet klikk datamaskinen til å si: «Har du lyst til å studere Bibelen sammen med meg?» Vi ble veldig overrasket da bestefaren vår takket ja til dette tilbudet. Det er kjempeflott å se hvordan Jairo med hjelp fra et annet vitne sakte, men sikkert lærer bestefar om Bibelen! Til vår store glede ble bestefar døpt på det regionale stevnet i Madrid i august 2014.

Lærerne på skolen Jairo går på, legger også merke til hans tro på Gud. Rosario, en av talepedagogene hans, sa en gang: «Hvis jeg noen gang skulle bli med i en religion, måtte det bli Jehovas vitner. Jeg har sett hvordan troen til Jairo gir ham en virkelig mening med livet, trass i den vanskelige situasjonen han er i.»

Øynene til Jairo lyser opp hver gang jeg leser dette løftet i Bibelen for ham: «Da skal den halte klatre som en hjort, og den stummes tunge skal rope av glede.» (Jesaja 35:6) Selv om Jairo blir nedtrykt av og til, er han vanligvis i godt humør. Den eneste grunnen til at det er mulig, er at livet hans dreier seg om Jehova og om vennene hans i menigheten. Hans positive syn på tilværelsen og hans sterke tro er et bevis for at det å tjene Jehova gjør et liv fullt av utfordringer verdt å leve.