Mariann: Hei, Sara. Det var så hyggelig at du kom på minnehøytiden forrige uke. * Hva syntes du om møtet?

Sara: Jeg syntes det var fint. Men jeg må innrømme at jeg ikke skjønte alt som ble sagt. Jeg vet jo at folk feirer jul fordi Jesus ble født, og påske fordi han ble oppreist fra de døde, men det er første gang jeg hører om noen som feirer det at han døde.

Mariann: Ja, folk over hele verden feirer jul og påske. Men vi Jehovas vitner synes det er viktig å minnes det at Jesus døde. Hvis du har et par minutter, kan jeg godt vise deg hvorfor.

Sara: Det går bra.

Mariann: For det første minnes vi Jesu død fordi Jesus sa til etterfølgerne sine at de skulle gjøre det. Tenk på det som skjedde kvelden før Jesus døde. Kan du huske å ha hørt om at han spiste et spesielt måltid sammen med apostlene?

Sara: Mener du nattverden?

Mariann: Ja. Den blir også kalt Herrens aftensmåltid. Under dette måltidet sa Jesus akkurat hva etterfølgerne hans skulle gjøre. Har du lyst til å lese hva han sa, her i Lukas 22:19?

Sara: Det kan jeg godt. «Han tok også et brød, takket, brøt det og gav det til dem og sa: ‘Dette betyr mitt legeme, som skal gis til gagn for dere. Fortsett å gjøre dette til minne om meg.’»

Mariann: Legg merke til hva Jesus sa til slutt: «Fortsett å gjøre dette til minne om meg.» Og rett før Jesus sa at de skulle minnes ham, sa han tydelig hva det var de skulle minnes. Han sa at han skulle gi livet sitt for etterfølgerne sine. Han sa noe lignende i Matteus 20:28. Der står det: «Liksom Menneskesønnen ikke er kommet for å bli tjent, men for å tjene og gi sin sjel som en løsepenge i bytte for mange.» Dette er, for å si det kort, grunnen til at vi Jehovas vitner kommer sammen hvert år på årsdagen for Jesu død. Vi gjør det for å minnes Jesu gjenløsningsoffer. Det at han døde, kan bety liv for alle som følger ham.

Sara: Jeg har hørt folk si at Jesus døde for at vi skal få leve. Men ærlig talt skjønner jeg ikke hva det skal bety.

Mariann: Det er du nok ikke alene om, Sara. Dette er et dypt tema. Men det er også en av de fineste sannhetene i Guds Ord. Har du fortsatt litt tid, eller?

 Sara: Ja da, jeg har noen minutter til.

Mariann: Så bra! I det siste har jeg satt meg litt bedre inn i dette med gjenløsningen, så jeg skal prøve å forklare det på en enkel måte.

Sara: Greit.

Mariann: For å kunne forstå gjenløsningen må man først forstå hva det at Adam og Eva syndet i Edens hage, førte til. La oss se hva som står i Romerne 6:23. Har du lyst til å lese det verset også?

Sara: Ja. Det står: «Den lønn synden betaler, er døden, men den gave Gud gir, er evig liv ved Kristus Jesus, vår Herre.»

Mariann: Så hva står det egentlig her? Legg merke til hvordan verset begynner: «Den lønn synden betaler, er døden.» Dette er en enkel regel som Gud kom med helt i begynnelsen av menneskenes historie, nemlig at lønnen, det vil si straffen, for å synde er å dø. Til å begynne med var det selvfølgelig ingen som syndet. Adam og Eva var skapt fullkomne, og alle barna deres ville også ha blitt fullkomne. Så det var ikke noen grunn til at noen av dem skulle dø. Adam og Eva og alle etterkommerne deres kunne ha levd lykkelig for evig. Men som vi vet, gikk det ikke sånn. Hva skjedde?

Sara: Adam og Eva spiste av den forbudte frukt.

Mariann: Det stemmer. Og da de gjorde det – da de valgte å være ulydige mot Gud – syndet de. Så de valgte altså å bli ufullkomne, å bli syndere. Det valget fikk katastrofale konsekvenser, både for Adam og Eva og for alle etterkommerne deres.

Sara: Hvordan da?

Mariann: Kanskje jeg kan prøve å illustrere det. Liker du å bake?

Sara: Ja, det gjør jeg!

Mariann: Tenk deg at du har en ny, fin brødform. Men før du får brukt den en eneste gang, faller den i gulvet og får en stor bulk. Hvordan blir de brødene du baker i den formen? De får også en bulk, ikke sant?

Sara: Jo, selvfølgelig.

Mariann: Og da Adam og Eva valgte å være ulydige mot Gud, var det som om de fikk en «bulk». De ble syndige og ufullkomne. Og fordi de ble syndere før de fikk barn, ble også alle barna deres født med den samme «bulken». De var i en syndig tilstand fra fødselen av. I Bibelen brukes ordet «synd» ikke bare om selve handlingen, men også om den tilstanden vi har arvet. Du og jeg hadde ikke gjort noe galt da Adam og Eva syndet – vi var jo ikke født. Men på grunn av Adam og Eva er vi alle underlagt ufullkommenhet og synd, og til slutt dør vi. Straffen for synd er døden, som vi leste i Romerne 6:23.

Sara: Men hvorfor må alle mennesker lide for alltid fordi Adam og Eva syndet? Det virker så urettferdig.

Mariann: Det er sant. Og siden Gud er helt rettferdig, bestemte han at vi som er etterkommere av Adam og Eva, skulle ha et håp, selv om Adam og Eva måtte dø for syndene sine. Gud sørget for en utvei for oss. Og her er det Jesu gjenløsningsoffer kommer inn i bildet. Se på Romerne 6:23 en gang til. Først står det at «den lønn synden betaler, er døden», men så står det videre: «Men den gave Gud gir, er evig liv ved Kristus Jesus, vår Herre.» Så det er Jesu død som gjør det mulig for oss å bli befridd fra synden og døden. *

Mariann: Det er en annen detalj i dette verset jeg har lyst til å vise deg.

Sara: Hva da?

Mariann: Legg merke til at verset sier: «Den gave Gud gir, er evig liv ved Kristus Jesus, vår Herre.» Hvis det var Jesus som led og døde for oss, hvorfor står det da at gjenløsningen er en gave fra Gud? Hvorfor står det ikke «den gave Jesus gir»? *

Sara: Hmm. Det vet jeg ikke.

Mariann: Det var Gud som skapte Adam og Eva, og det var ham de syndet mot da de var ulydige i Edens hage. Han må ha blitt veldig såret da de to første menneskene gjorde opprør mot ham. Men han hadde en løsning med én gang. * En av åndeskapningene hans skulle komme til jorden og leve som et fullkomment menneske og til slutt ofre livet som et gjenløsningsoffer. Alt dette var en gave fra Gud. Gjenløsningen var en gave fra Gud på en annen måte også. Har du noen gang tenkt på hvordan Gud må ha følt det da Jesus ble drept?

Sara: Nei, jeg har vel egentlig ikke det.

Mariann: Jeg ser at det ligger en leke her. Du har kanskje barn?

Sara: Ja, jeg har to – en gutt og en jente.

Mariann: Da kan du kanskje forestille deg hva Jesu Far, Jehova Gud, må ha følt den dagen Jesus døde. Hvordan tror du han hadde det da han så fra himmelen at hans elskede Sønn ble arrestert, hånt og slått med knyttnever? Og hva følte han da hans Sønn ble naglet til en pæl for at han skulle dø en langsom, smertefull død?

Sara: Det må ha vært helt grusomt. Vet du hva – det har jeg aldri tenkt på før!

Mariann: Vi kan selvfølgelig ikke vite akkurat hva Gud følte den dagen. Men vi vet at han har følelser, og vi vet også hvorfor han tillot at alt dette skjedde. Det blir forklart med noen nydelige ord i et kjent skriftsted, nemlig Johannes 3:16. Har du lyst til å lese det?

Sara: Ja. Det står: «For Gud elsket verden så høyt at han gav sin enbårne Sønn, for at enhver som viser tro på ham, ikke skal bli tilintetgjort, men ha evig liv.»

Mariann: Se på begynnelsen av verset. Det står: «Gud elsket verden.» Det er det det handler om – kjærlighet. Det var kjærlighet som fikk Gud til å sende sin Sønn til jorden for at han skulle dø for oss. Gjenløsningsofferet er tidenes største uttrykk for kjærlighet. Det er dette Jehovas vitner minnes hvert år når de samles på årsdagen for Jesu død. Synes du at det vi har snakket om nå, har oppklart noe av det du lurte på?

Sara: Ja, absolutt. Takk for at du tok deg tid til å forklare dette.