Jeg vokste opp i Ancram, et tettsted i staten New York. Distriktet bestod stort sett av gårder som drev med melkeproduksjon. Ja, det var faktisk flere kuer enn mennesker der.

Familien min gikk i den eneste kirken på stedet. Hver søndag morgen pusset bestefar skoene mine, og så gikk jeg av sted til søndagsskolen. I hånden hadde jeg den lille hvite bibelen som jeg hadde fått av bestemor. Søsknene mine og jeg lærte å arbeide hardt, å være respektfulle og hjelpsomme mot naboene og å være takknemlige for det vi hadde.

Da jeg var blitt voksen, flyttet jeg hjemmefra og ble lærer. Jeg hadde mange spørsmål om Gud og om livet. Noen av elevene mine hadde gode evner. Andre hadde ikke så lett for det, men de arbeidet hardt. Noen utmerket seg i fysiske aktiviteter, mens andre hadde fysiske begrensninger. Jeg syntes det var urettferdig. Det hendte at foreldrene til noen av de mindre heldig stilte elevene sa noe sånt som: «Det var slik Gud ville at barnet mitt skulle være.» Jeg lurte på hvorfor Gud tillot at noen barn var dårligere utrustet enn andre fra fødselen av. Barnet hadde jo ikke gjort noe galt.

Jeg spurte også meg selv: «Er det noe meningsfylt jeg burde gjøre med livet mitt?» Tiden gikk så fort. Jeg hadde vokst opp i en hyggelig familie og gått på gode skoler, og nå hadde jeg en jobb som jeg stortrivdes i. Men når jeg så framover, virket alt så tomt. Jeg kunne i beste fall håpe at jeg kom til å gifte meg, få et pent hjem og noen barn, fortsette å arbeide til jeg gikk av med pensjon, og så til slutt komme på sykehjem. Var dette virkelig alt jeg kunne vente å få ut av livet?

En sommer drog jeg på en rundreise i Europa sammen med noen andre lærere. Vi besøkte Westminster Abbey, Notre-Dame og Vatikanet og mange mindre kirker. Overalt hvor jeg kom, stilte jeg spørsmålene mine. Etter at jeg hadde kommet hjem til Sloatsburg i New York, besøkte jeg en rekke kirker.  Men jeg fikk ikke noe tilfredsstillende svar noe sted.

En dag kom en tolv år gammel elev bort til meg og stilte meg tre spørsmål. Det første var om jeg var klar over at hun var et av Jehovas vitner. Jeg svarte ja. Det andre var om jeg kunne tenke meg å få vite mer om Jehovas vitner. Jeg svarte ja på det også. Så spurte hun hvor jeg bodde. Da jeg gav henne adressen min, fant vi ut at jeg bodde rett rundt hjørnet fra der hvor familien hennes bodde. Lite visste jeg at disse tre spørsmålene fra en ung jente skulle komme til å forandre livet mitt for bestandig.

Kort tid etter kom hun syklende hjem til meg og startet et bibelstudium med meg. Jeg stilte henne de spørsmålene som jeg hadde stilt mange religiøse ledere. I motsetning til dem viste hun meg tydelige og overbevisende svar i min egen bibel – svar som jeg aldri hadde sett før!

Det jeg lærte ut fra Bibelen, gjorde meg virkelig glad og tilfreds. Det gjorde inntrykk på meg å lese det som står i 1. Johannes 5:19: «Hele verden ligger i den ondes makt.» Det var en stor lettelse å få vite at det ikke er Gud, men Satan som er årsak til all den sorg vi ser omkring oss, og at Gud skal gjøre noe for å rette på situasjonen. (Åpenbaringen 21:3, 4) Jeg oppdaget at det som står i Bibelen, gir mening når det blir tydelig forklart. Hun som studerte med meg, var riktignok bare tolv år, men jeg tenkte som så at sannheten er sannheten, uansett hvem som forteller den.

Men jeg hadde lyst til å se om vitnene levde i samsvar med det de lærte. Den unge jenta hadde for eksempel understreket at de sanne kristne er tålmodige og vennlige. (Galaterne 5:22, 23) Jeg bestemte meg for å sette henne på prøve for å se om hun selv var tålmodig og vennlig. En dag kom jeg med vilje for sent til studiet. Jeg tenkte: «Kommer hun til å vente på meg? Og kommer hun i så fall til å være sint fordi jeg kommer for sent?» Da jeg kjørte opp foran inngangen, så jeg at hun satt på trappen og ventet på meg. Hun kom løpende bort til bilen og sa: «Jeg skulle akkurat til å dra hjem og si til mor at vi måtte ringe til sykehusene og politiet for å finne ut om alt var i orden med deg, for du kommer jo aldri for sent til studiet. Jeg var så redd for deg!»

En annen gang stilte jeg et spørsmål som jeg mente det måtte være for vanskelig å svare på for en tolvåring. Jeg ville se om hun bare fant på et svar. Da jeg stilte spørsmålet, så hun alvorlig på meg og sa: «Det der er et vanskelig spørsmål. Jeg skal skrive det opp og spørre foreldrene mine.» Og da hun kom på studiet gangen etter, hadde hun med seg et nummer av Vakttårnet som besvarte spørsmålet mitt. Det var det som gjorde at jeg likte Jehovas vitner så godt – publikasjonene deres besvarte alle spørsmålene mine ut fra Bibelen. Jeg fortsatte å studere sammen med den unge jenta, og et år senere ble jeg døpt som et av Jehovas vitner. *

Da jeg omsider hadde fått tilfredsstillende svar på spørsmålene mine, ville jeg gjerne fortelle alle om det jeg hadde lært. (Matteus 12:35) Til å begynne med ville familien min ikke høre om min nye tro. Men etter hvert ble de mildere stemt. Kort tid før min mor døde, begynte hun å studere Bibelen. Hun levde ikke så lenge at hun rakk å bli døpt, men jeg er overbevist om at hun hadde bestemt seg for å tjene Jehova.

I 1978 giftet jeg meg med et Jehovas vitne som het Elias Kazan. I 1981 ble Elias og jeg invitert til å begynne på Betel i USA. * Dessverre døde Elias etter at vi hadde vært der i bare fire år. Jeg ble værende på Betel som enke. Arbeidet der gjorde at jeg hadde noe å konsentrere meg om og gav meg også en viss trøst.

I 2006 giftet jeg meg med Richard Eldred, som også var på Betel. Vi gleder oss over å arbeide her sammen. Nå som jeg kjenner sannheten om Gud, føler jeg virkelig at jeg ikke bare har funnet de svarene jeg lette etter, men også at jeg har funnet meningen med livet – og det hele begynte med tre spørsmål fra en ung jente.