Det at Gud selv førte krig mot egypterne, viser at han ikke er imot all krigføring. Noen ganger gav han israelittene myndighet til å føre krig. Han befalte dem for eksempel å gå til krig mot kanaaneerne, som var ekstremt onde. (5. Mosebok 9:5; 20:17, 18) Han bad kong David i Israel om å gå til krig mot filisterne, som undertrykte dem. Gud gav til og med David en kampstrategi som skulle sikre seieren. – 2. Samuelsbok 5:17–25.

Disse beretningene i Bibelen viser at når visse former for ondskap og undertrykkelse truet israelittene, godkjente Gud kriger for å beskytte folket sitt og den sanne tilbedelse. Men legg merke til tre viktige poenger når det gjelder de krigene som ble utkjempet på Guds befaling.

1. DET VAR GUD SOM BESTEMTE HVEM SOM SKULLE FØRE KRIG. En gang sa Gud til israelittene: «Dere vil ikke behøve å kjempe i dette tilfellet.» Hvorfor ikke? Fordi Gud selv skulle føre krigen for dem. (2. Krønikebok 20:17; 32:7, 8) Det gjorde han mange ganger, for eksempel i tilfellet med egypterne. Andre ganger befalte han folket i det gamle Israel å føre kriger som han godkjente. Dette var kriger som skulle hjelpe dem til å innta og forsvare deres lovte land. – 5. Mosebok 7:1, 2; Josva 10:40.

2. DET VAR GUD SOM BESTEMTE NÅR DET SKULLE FØRES KRIG. Guds tjenere skulle vente tålmodig på at Guds tid var inne til å kjempe mot undertrykkelsen  og ondskapen rundt dem. I mellomtiden kunne de ikke selv velge å gå i krig. Når de gjorde det likevel, mistet de Guds godkjennelse. Bibelen viser faktisk at når israelittene tok seg den frihet å gå i krig uten at Gud hadde befalt det, endte det ofte med katastrofe. a

3. GUD FINNER INGEN GLEDE I AT NOEN DØR, HELLER IKKE DE ONDE. Jehova Gud er livets kilde. Det er han som har skapt menneskene. (Salme 36:9) Derfor ønsker han ikke at noen skal dø. Men dessverre finnes det ondskapsfulle mennesker som undertrykker og til og med dreper andre. (Salme 37:12, 14) For å sette en stopper for slik ondskap har Gud noen ganger godkjent at det har blitt ført krig mot de onde. Men i hele den perioden han fikk israelittene til å føre slike kriger, var han samtidig «barmhjertig» og «sen til vrede» mot Israels undertrykkere. (Salme 86:15) Han gav for eksempel israelittene påbud om at før de gikk til angrep på en by, skulle de «kunngjøre fredsvilkår for den» for å gi innbyggerne muligheten til å forandre seg og unngå krig. (5. Mosebok 20:10–13) Hva viser dette om Gud? Han sa: «Jeg finner ikke behag i den ondes død, men i at den onde vender om fra sin vei og virkelig blir i live.» – Esekiel 33:11, 14–16. b

Det vi har sett på hittil, viser at Gud i fortiden så på krigføring som en legitim måte å få slutt på forskjellige former for undertrykkelse og ondskap på. Men det var Gud – ikke mennesker – som hadde rett til å bestemme når det skulle kriges, og hvem som skulle krige. Var Gud ivrig etter å gå til krig? Var han blodtørstig? Nei, tvert imot. Han hater vold. (Salme 11:5) Forandret Gud sitt syn på krig da hans Sønn, Jesus Kristus, begynte sin tjeneste på jorden i det første århundre?