FORSIDETEMA | HVA MENER GUD OM KRIG?
Hva mente Gud om krig i gammel tid?
Folket var undertrykt. De bad om og om igjen til Gud om å bli utfridd, men det skjedde ikke – i alle fall ikke med det samme. Vi snakker om israelittene, Guds folk i gammel tid. De ble undertrykt av den mektige nasjonen Egypt. (2. Mosebok 1:13, 14) I årevis hadde israelittene ventet på at Gud skulle gjøre slutt på tyranniet. Og til slutt var Guds tid inne. (2. Mosebok 3:7–10) Bibelen forteller at Gud personlig førte krig mot egypterne. Han angrep Egypt med en serie ødeleggende plager, og så drepte han kongen i Egypt og hæren hans i Rødehavet. (Salme 136:15) Jehova Gud ble en mektig kriger for folket sitt. – 2. Mosebok 15:3, 4.
Det at Gud selv førte krig mot egypterne, viser at han ikke er imot all krigføring. Noen ganger gav han israelittene myndighet til å føre krig. Han befalte dem for eksempel å gå til krig mot kanaaneerne, som var ekstremt onde. (5. Mosebok 9:5; 20:17, 18) Han bad kong David i Israel om å gå til krig mot filisterne, som undertrykte dem. Gud gav til og med David en kampstrategi som skulle sikre seieren. – 2. Samuelsbok 5:17–25.
Disse beretningene i Bibelen viser at når visse former for ondskap og undertrykkelse truet israelittene, godkjente Gud kriger for å beskytte folket sitt og den sanne tilbedelse. Men legg merke til tre viktige poenger når det gjelder de krigene som ble utkjempet på Guds befaling.
-
DET VAR GUD SOM BESTEMTE HVEM SOM SKULLE FØRE KRIG. En gang sa Gud til israelittene: «Dere vil ikke behøve å kjempe i dette tilfellet.» Hvorfor ikke? Fordi Gud selv skulle føre krigen for dem. (2. Krønikebok 20:17; 32:7, 8) Det gjorde han mange ganger, for eksempel i tilfellet med egypterne. Andre ganger befalte han folket i det gamle Israel å føre kriger som han godkjente. Dette var kriger som skulle hjelpe dem til å innta og forsvare deres lovte land. – 5. Mosebok 7:1, 2; Josva 10:40.
-
DET VAR GUD SOM BESTEMTE NÅR DET SKULLE FØRES KRIG. Guds tjenere skulle vente tålmodig på at Guds tid var inne til å kjempe mot undertrykkelsen a
og ondskapen rundt dem. I mellomtiden kunne de ikke selv velge å gå i krig. Når de gjorde det likevel, mistet de Guds godkjennelse. Bibelen viser faktisk at når israelittene tok seg den frihet å gå i krig uten at Gud hadde befalt det, endte det ofte med katastrofe. -
GUD FINNER INGEN GLEDE I AT NOEN DØR, HELLER IKKE DE ONDE. Jehova Gud er livets kilde. Det er han som har skapt menneskene. (Salme 36:9) Derfor ønsker han ikke at noen skal dø. Men dessverre finnes det ondskapsfulle mennesker som undertrykker og til og med dreper andre. (Salme 37:12, 14) For å sette en stopper for slik ondskap har Gud noen ganger godkjent at det har blitt ført krig mot de onde. Men i hele den perioden han fikk israelittene til å føre slike kriger, var han samtidig «barmhjertig» og «sen til vrede» mot Israels undertrykkere. (Salme 86:15) Han gav for eksempel israelittene påbud om at før de gikk til angrep på en by, skulle de «kunngjøre fredsvilkår for den» for å gi innbyggerne muligheten til å forandre seg og unngå krig. (5. Mosebok 20:10–13) Hva viser dette om Gud? Han sa: «Jeg finner ikke behag i den ondes død, men i at den onde vender om fra sin vei og virkelig blir i live.» – Esekiel 33:11, 14–16. b
Det vi har sett på hittil, viser at Gud i fortiden så på krigføring som en legitim måte å få slutt på forskjellige former for undertrykkelse og ondskap på. Men det var Gud – ikke mennesker – som hadde rett til å bestemme når det skulle kriges, og hvem som skulle krige. Var Gud ivrig etter å gå til krig? Var han blodtørstig? Nei, tvert imot. Han hater vold. (Salme 11:5) Forandret Gud sitt syn på krig da hans Sønn, Jesus Kristus, begynte sin tjeneste på jorden i det første århundre?
a En gang led for eksempel israelittene nederlag i en krig som de hadde startet mot amalekittene og kanaaneerne stikk i strid med det Gud hadde sagt. (4. Mosebok 14:41–45) Og mange år senere deltok den trofaste kong Josjia i en krig uten at Gud hadde godkjent det, og denne forhastede avgjørelsen kostet ham livet. – 2. Krønikebok 35:20–24.
b Israelittene la ikke fram noen fredsvilkår før de gikk til krig mot kanaaneerne. Hvorfor ikke? Fordi kanaaneerne hadde fått 400 år på seg til å forandre sin onde livsførsel. Da israelittene kom for å føre krig mot dem, var kanaaneerne som gruppe betraktet uforbederlig onde. (1. Mosebok 15:13–16) Derfor skulle de utslettes fullstendig. Men enkeltpersoner som forandret seg, ble spart. – Josva 6:25; 9:3–27.