Bestrebelser for å seire
Kapittel 8
Bestrebelser for å seire
SMYRNA
1. a) Hvilken menighet er den neste som får et budskap fra den herliggjorte Jesus? b) Hva minnet Jesus de kristne i denne menigheten om ved å kalle seg «Den Første og Den Siste»?
DET gamle Efesos ligger nå i ruiner. Men på det stedet som Jesus sendte sitt andre budskap til, ligger det fremdeles en blomstrende by. Cirka 55 kilometer nord for ruinene av Efesos ligger den tyrkiske byen Izmir, og der har Jehovas vitner i dag fire nidkjære menigheter. I det første århundre lå Smyrna her. Legg nå merke til hva Jesus videre sier: «Og skriv til engelen for menigheten i Smyrna: Dette sier ’Den Første og Den Siste’, han som døde og ble levende igjen.» (Åpenbaringen 2: 8) Når Jesus sier dette til de kristne i Smyrna, minner han dem om at han var den første ulastelige som ble oppreist direkte av Jehova til liv som en udødelig ånd, og også den siste som ble oppreist på den måten. Jesus skulle selv oppreise alle de andre salvede kristne. Han er derfor vel kvalifisert til å gi veiledning til sine brødre, som har håp om å oppnå udødelighet i himmelen sammen med ham.
2. Hvorfor er det en trøst for alle de kristne å lese budskapet fra ham som «døde og ble levende igjen»?
2 Jesus foregikk med et godt eksempel ved å utholde forfølgelse for rettferdighetens sak, og han ble belønnet for det. Det at han var trofast inntil døden og deretter ble oppreist til liv, utgjør et grunnlag for håp for alle kristne. (Apostlenes gjerninger 17: 31) Det faktum at Jesus «døde og ble levende igjen», viser at uansett hva de kristne må utholde for sannhetens sak, er det ikke forgjeves. Jesu oppstandelse er en kilde til stor oppmuntring for alle kristne, særlig for dem som må lide for sin tros skyld. Er du en av dem? Da vil også det Jesus videre sier til menigheten i Smyrna, gi deg grunn til å fatte mot.
3. a) Hvilke oppmuntrende ord hadde Jesus til de kristne i Smyrna? b) Hvorfor sa Jesus at de var ’rike’, når de var fattige?
3 «Jeg vet om din trengsel og fattigdom — men du er rik — og bespottelsen fra dem som sier at de er jøder, og likevel ikke er det, men er en Satans synagoge.» (Åpenbaringen 2: 9) Jesus har ikke noe å kritisere sine brødre i Smyrna for. Han gir dem bare kjærlig ros. De har lidd mye på grunn av sin tro. Materielt sett er de fattige, trolig på grunn av sin trofasthet. (Hebreerne 10: 34) De er imidlertid først og fremst opptatt av åndelige ting, og de har fulgt Jesu råd om å samle seg skatter i himmelen. (Matteus 6: 19, 20) I Overhyrdens øyne er de derfor ’rike’. — Jevnfør Jakob 2: 5.
4. Hvem var det som forfulgte de kristne i Smyrna, og hvordan betraktet Jesus disse motstanderne?
4 Jesus nevner spesielt at de kristne i Smyrna har utholdt mye motstand fra kjødelige jøder. Tidligere hadde mange tilhengere av jødedommen bevisst motarbeidet kristendommens utbredelse. (Apostlenes gjerninger 13: 44, 45; 14: 19) Nå, bare noen tiår etter Jerusalems fall, legger disse jødene i Smyrna den samme sataniske ånd for dagen. Det er ikke rart at Jesus omtaler dem som «Satans synagoge»! *
5. Hvilke prøvelser lå foran de kristne i Smyrna?
5 Stilt overfor et slikt hat finner de kristne i Smyrna trøst i Jesu ord: «Vær ikke redd for de ting du kommer til å lide. Se, Djevelen skal fortsette å kaste noen av dere i fengsel, for at dere fullt ut kan bli satt på prøve, og for at dere kan ha trengsel i ti dager. Vis deg trofast like til døden, så vil jeg gi deg livets krone.» (Åpenbaringen 2: 10) Her bruker Jesus flertallsformen «dere» tre ganger for å vise at det han sier, gjelder menigheten som et hele. Jesus kan ikke love at det snart skal bli slutt på prøvelsene for de kristne i Smyrna. Noen av dem kommer fortsatt til å bli forfulgt og kastet i fengsel. De kommer til å lide vondt «i ti dager». «Ti» er et tall som står for jordisk fullstendighet eller helhet. Selv de som er rike i åndelig henseende, og som har bevart sin ulastelighet, kommer ’fullt ut til å bli satt på prøve’ mens de er i kjødet.
6. a) Hvorfor skulle ikke de kristne i Smyrna være redde? b) Hvordan avsluttet Jesus budskapet til menigheten i Smyrna?
6 Likevel må de kristne i Smyrna ikke bli redde eller inngå kompromiss. Hvis de er trofaste like til enden, vil de som lønn få «livets krone», i deres tilfelle udødelighet i himmelen. (1. Korinter 9: 25; 2. Timoteus 4: 6—8) Apostelen Paulus betraktet denne prisen som noe så dyrebart at han var villig til å ofre alt annet, til og med sitt jordiske liv, for å få den. (Filipperne 3: 8) Det er tydelig at de trofaste i Smyrna føler det på samme måte. Jesus avslutter sitt budskap med ordene: «La den som har øre, høre hva ånden sier til menighetene: Den som seirer, skal slett ikke bli skadet av den annen død.» (Åpenbaringen 2: 11) Seiervinnerne vil oppnå udødelig, himmelsk liv; de kan ikke rammes av døden. — 1. Korinter 15: 53, 54.
«Trengsel i ti dager»
7, 8. Hvordan ble den kristne menighet i 1918 ’fullt ut satt på prøve’, i likhet med menigheten i Smyrna?
7 Johannes-klassen og dens medarbeidere i vår tid er i likhet med de kristne i Smyrna ’fullt ut blitt satt på prøve’, og de blir fortsatt prøvd. Deres trofasthet under prøver viser at de er Guds folk. (Markus 13: 9, 10) Like etter at Herrens dag hadde begynt, fant den lille, internasjonale gruppen av Jehovas folk stor trøst i Jesu ord til de kristne i Smyrna. (Åpenbaringen 1: 10) Helt siden 1879 hadde de funnet åndelige rikdommer i Guds Ord som de villig delte med andre. Men under den første verdenskrig ble de utsatt for intenst hat og forfølgelse, dels fordi de ikke lot seg rive med av krigshysteriet, og dels fordi de fryktløst avslørte kristenhetens villfarelser. Den forfølgelsen som de ble utsatt for, nådde et klimaks i 1918, og det var noen av kristenhetens ledere som stod bak den. Den kunne sammenlignes med den forfølgelse som det jødiske samfunnet i Smyrna utsatte de kristne der i byen for.
8 En bølge av forfølgelse i De forente stater nådde sitt høydepunkt da Selskapet Vakttårnets nye president, Joseph F. Rutherford, og sju av hans medarbeidere ble fengslet 22. juni 1918. De fleste av dem var blitt idømt fengselsstraffer på 20 år. Ni måneder senere ble de løslatt mot kausjon. Den 14. mai 1919 omgjorde appelldomstolen de uriktige dommene som var blitt avsagt; det ble påvist at det var begått 130 feil under saksbehandlingen. Den katolske dommer Manton, en ridder av Sankt Gregor den stores orden, som i 1918 hadde nektet å løslate disse kristne mennene mot kausjon, ble senere, i 1939, idømt to års fengsel og en bot på 10 000 dollar for å ha krevd å få og for å ha mottatt bestikkelser ved seks forskjellige anledninger.
9. Hvordan ble Jehovas vitner i Nazi-Tyskland behandlet av Hitler, og hvordan reagerte presteskapet?
9 I Tyskland i nazitiden ble Jehovas vitners forkynnelsesarbeid forbudt av Hitler. Tusener av vitner ble i en årrekke grusomt behandlet i konsentrasjonsleirer og fengsler, hvor mange av dem døde. Omkring 200 unge menn som nektet å kjempe i Hitlers hær, ble henrettet. At presteskapet støttet alt dette, framgår av noe en katolsk prest sa som ble gjengitt i avisen The German Way for 29. mai 1938. Han sa blant annet: «Det finnes nå i det minste ett land på jorden hvor de såkalte . . . bibelforskere [Jehovas vitner] er forbudt. Det er Tyskland! . . . Da Adolf Hitler kom til makten og de tyske katolske biskoper gjentok sin begjæring, sa Hitler: ’Disse såkalte bibelforskere [Jehovas vitner] er urostiftere; . . . Jeg betrakter dem som sjarlataner; jeg vil ikke tolerere at de tyske katolikker blir tilsmusset på denne måten av denne amerikaneren, dommer Rutherford. Jeg oppløser [Jehovas vitner] i Tyskland.’» Til dette tilføyde presten: «Bravo!»
10. a) Hvilken forfølgelse har Jehovas vitner vært utsatt for på Herrens dag? b) Hva er ofte blitt resultatet av den juridiske kampen de kristne har kjempet for religionsfriheten?
10 Slangen og dens ætt har aldri sluttet å kjempe mot de salvede kristne og deres medarbeidere på Herrens dag. Mange av disse er blitt kastet i fengsel og har vært utsatt for ondsinnet forfølgelse. (Åpenbaringen 12: 17) Fienden har fortsatt å ’volde skade ved hjelp av loven’, men Jehovas folk holder fast ved sitt standpunkt: «Vi må adlyde Gud som vår hersker mer enn mennesker.» (Salme 94: 20, King James Version; Apostlenes gjerninger 5: 29) I 1955 skrev bladet Vakttårnet: «Over sytti land har til en eller annen tid i de siste førti årene pålagt Jehovas vitner restriksjoner og forfulgt dem.» Der hvor det har vært mulig å føre kampen for religionsfriheten for domstolene, har Jehovas vitner gjort det, og de har vunnet store seirer i en rekke land. Bare ved De forente staters høyesterett er 50 saker blitt avgjort i deres favør.
11. Hvilken profeti om tegnet på Jesu nærvær er blitt oppfylt på Jehovas vitner på Herrens dag?
11 Ingen annen gruppe har så samvittighetsfullt adlydt Jesu befaling om å betale tilbake til keiseren de ting som keiserens er. (Lukas 20: 25; Romerne 13: 1, 7) Det er heller ingen annen gruppe hvis medlemmer er blitt fengslet i så mange land under så mange ulike styreformer. Forfølgelsen fortsetter fremdeles i Amerika, Europa, Afrika og Asia. Da Jesus kom med sin store profeti om tegnet på sitt «nærvær», sa han også: «Da skal de overgi dere til trengsel og drepe dere, og dere skal bli gjenstand for alle nasjonenes hat for mitt navns skyld.» (Matteus 24: 3, 9) Dette er i sannhet blitt oppfylt på kristne vitner for Jehova på Herrens dag.
12. Hvordan har Johannes-klassen styrket Guds folk til å utholde forfølgelse?
12 For å styrke Guds folk til å holde ut under trengselen har Johannes-klassen stadig minnet dem om hovedtanken i Jesu ord til de kristne i Smyrna. Da nazistenes forfølgelse begynte i 1930-årene, kom Vagttaarnet med slike artikler som «Frykt ikke for dem», som drøftet Matteus 10: 26—33, «Smelteovnen», som var basert på Daniel 3: 17, 18, og «Løvenes gap», hvor temaskriftstedet var Daniel 6: 22. I 1980-årene, det tiåret da denne boken ble utgitt første gang, og da Jehovas vitner ble utsatt for voldsom forfølgelse i over 40 land, styrket Vakttårnet Guds folk med slike artikler som «Lykkelige trass i forfølgelse!» og «Sanne kristne holder ut under forfølgelse». *
13. Hvorfor har de kristne vitner for Jehova i likhet med de kristne i Smyrna ikke vært redd for forfølgelse?
13 Ja, de kristne vitner for Jehova blir utsatt for fysisk forfølgelse og andre prøvelser i billedlig talt ti dager. I likhet med de kristne i Smyrna har de ikke vært redde. Ingen av oss trenger å være redde etter hvert som problemene her på jorden tiltar. Vi er forberedt på å holde ut under lidelser, og vi vil også ’med glede finne oss i plyndringen av det vi eier’. (Hebreerne 10: 32—34) Når vi studerer Guds Ord og virkelig tilegner oss det og anvender det, vil vi kunne stå fast i troen. Vi kan være forvisset om at Jehova kan og vil beskytte oss når vi bevarer vår ulastelighet. Apostelen Peter sa: «[Kast] all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere.» — 1. Peter 5: 6—11.
[Fotnoter]
^ avsn. 4 Cirka 60 år etter Johannes’ død led den 86 år gamle Polykarpos martyrdøden på bålet i Smyrna fordi han ikke ville avsverge sin tro på Jesus. Et verk som man mener skriver seg fra den tiden da dette skjedde, Polykarps martyrium, sier at da det ble samlet ved til bålet, var jødene som vanlig ualminnelig ivrige etter å hjelpe til med det — trass i at henrettelsen fant sted på en stor sabbatsdag.
^ avsn. 12 Se Vagttaarnet for 1. januar 1934, 1. og 15. desember 1934 og 1. og 15. februar 1935 og Vakttårnet for 15. september 1983.
[Studiespørsmål]
[Ramme/bilde på side 39]
Historikere har i en årrekke kommet med vitnesbyrd om tyske Jehovas vitners ulastelighet under nazistyret. I boken Mothers in the Fatherland av historikeren Claudia Koonz, utgitt i 1986, står det: «Det store flertall av alle tyskere av ikke-nazistisk bakgrunn fant måter å eksistere på under et regime som de foraktet. . . . I den andre enden av det statistiske og ideologiske spektret befant det seg 20 000 Jehovas vitner, som praktisk talt alle som én klart nektet å vise nazistaten noen som helst form for lydighet. . . . Den motstandsgruppen som holdt best sammen, ble holdt oppe av sin religion. Fra første stund nektet Jehovas vitner å samarbeide med noen del av nazistaten. Selv etter at Gestapo hadde ødelagt deres nasjonale hovedkontor i 1933 og forbudt sekten i 1935, ville de ikke så mye som si ’Heil Hitler’. Omtrent halvparten av alle Jehovas vitner (de fleste menn) ble sendt til konsentrasjonsleirer. Tusen av dem ble henrettet, og tusen andre døde mellom 1933 og 1945. . . . Katolikker og protestanter hørte sine prester oppfordre dem til å samarbeide med Hitler. Hvis de vegret seg, gjorde de det i strid med befalinger fra både kirke og stat.»
