Kapittel 25

De to vitner gjenopplives

1. Hva befaler den sterke engelen Johannes å gjøre?

FØR det annet ve er over, sier den sterke engelen til Johannes at han skal delta i et annet profetisk bilde. Det har med templet å gjøre. (Åpenbaringen 9: 12; 10: 1) Johannes forteller: «Og det ble gitt meg et rør likt en stav idet han sa: ’Reis deg og mål Guds tempelhelligdom og alteret og dem som tilber i den.’» — Åpenbaringen 11: 1.

Tempelhelligdommen

2. a) Hvilken tempelhelligdom skulle bli stående helt fram til vår tid? b) Hvem er Øverstepresten i tempelhelligdommen, og hva er dens Aller helligste?

² Det templet som er nevnt her, kan ikke være et bokstavelig tempel i Jerusalem, for det siste templet der i byen ble ødelagt av romerne i år 70 evt. Apostelen Paulus viste imidlertid at det allerede før denne ødeleggelsen hadde kommet til syne en annen tempelhelligdom, som skulle bli stående helt fram til vår tid. Det var det store, åndelige tempel som tabernaklet og senere templene i Jerusalem var profetiske forbilder på. Det er «det sanne telt, som Jehova og ikke et menneske har satt opp». Dets Øversteprest er Jesus, som Paulus sier allerede har «satt seg på høyre side av Majestetens trone i himlene». Dets Aller helligste er det sted i himmelen hvor Jehova er. — Hebreerne 8: 1, 2; 9: 11, 24.

3. Forklar hva følgende trekk ved tabernaklet var et bilde på: a) Forhenget mellom Det aller helligste og Det hellige. b) Dyreofrene. c) Offeralteret.

³ Apostelen Paulus forklarer at forhenget i tabernaklet, som skilte Det aller helligste fra Det hellige, var et bilde på Jesu jordiske legeme. Da Jesus ofret sitt liv, revnet forhenget i to. Det viste at Jesu jordiske legeme ikke lenger utgjorde noen hindring for at han kunne tre fram for Jehova i himmelen. På grunnlag av Jesu offer kommer hans salvede underprester som har dødd trofaste, også med tiden til himmelen. (Matteus 27: 50, 51; Hebreerne 9: 3; 10: 19, 20) Paulus gjør også oppmerksom på at de stadige dyreofrene som ble frambåret i tabernaklet, pekte fram til Jesu ene offer, hans fullkomne menneskeliv. Offeralteret i forgården stod for den foranstaltning Jehova hadde truffet i samsvar med sin vilje for å godta Jesu offer til gagn for de ’mange’ — de salvede og senere de andre sauer — som ivrig ville ’vente på ham til sin frelse’. — Hebreerne 9: 28; 10: 9, 10; Johannes 10: 16.

4. a) Hva var Det hellige et bilde på? b) Hva representerer forgården?

⁴ På bakgrunn av disse opplysningene, som er blitt gitt under guddommelig inspirasjon, kan vi trekke den slutning at Det hellige i tabernaklet er et bilde på en hellig tilstand som Kristus befant seg i da han var på jorden, og som også de salvede medlemmer av det kongelige presteskap på 144 000 befinner seg i mens de fremdeles er på jorden, før de går gjennom «forhenget». (Hebreerne 6: 19, 20; 1. Peter 2: 9) Det betyr at de er blitt adoptert som Guds åndelige sønner, akkurat som Gud anerkjente Jesus som sin Sønn etter at Jesus var blitt døpt i Jordan i år 29. (Lukas 3: 22; Romerne 8: 15) Og hva med forgården, som var den eneste delen av tabernaklet som var synlig for dem av israelittene som ikke var prester,  det stedet hvor ofringene ble utført? Den er et bilde på den fullkomne stilling som mennesket Jesus hadde, og som gjorde at han kunne ofre sitt liv for menneskeheten. Den er også et bilde på Jesu salvede etterfølgeres rettferdige stilling som hellige, noe de blir tilregnet på grunnlag av hans offer mens de fremdeles er her på jorden. * — Romerne 1: 7; 5: 1.

Tempelhelligdommen blir målt

5. a) Hva innebar det at Jerusalem skulle måles, i De hebraiske skrifters profetier? b) Hva betydde målingen av det templet Esekiel så i sitt syn?

⁵ Johannes får beskjed om å måle «Guds tempelhelligdom og alteret og dem som tilber i den». Hva innebærer det? I profetiene i De hebraiske skrifter utgjorde den slags måling en garanti for at det ville bli vist rettferdighet på grunnlag av Jehovas fullkomne normer. På den onde kong Manasses tid betydde den profetiske målingen av Jerusalem at byen ville bli dømt til ødeleggelse, og at dommen var uforanderlig. (2. Kongebok 21: 13; Klagesangene 2: 8) Men senere, da Jeremia så at Jerusalem ble målt, stadfestet det at byen skulle bli gjenoppbygd. (Jeremia 31: 39; se også Sakarja 2: 2—8.) Den omfattende og detaljerte målingen av det templet Esekiel så i sitt syn, utgjorde på lignende måte en garanti for de landflyktige jødene i Babylon for at den sanne tilbedelse skulle bli gjenopprettet i deres hjemland. I betraktning av israelittenes synder tjente det også som en påminnelse om at de måtte holde mål hva Guds hellige normer angikk. — Esekiel 40: 3, 4; 43: 10.

6. Hva er det at Johannes skal måle tempelhelligdommen og de prestene som tilber der, et tegn på? Forklar.

⁶ Når Johannes får befaling om å måle tempelhelligdommen og de prestene som tilber der, er det derfor et tegn på at ingenting kan hindre at Jehovas hensikter med tempelordningen og dem som er knyttet til den, blir gjennomført, og at gjennomføringen av disse hensiktene nærmer seg sitt klimaks. Nå da alt er blitt lagt under føttene til Jehovas sterke engel, er tiden inne til at «fjellet der Jehovas hus står», skal bli «grunnfestet over toppen av fjellene». (Jesaja 2: 2—4) Den rene tilbedelse av Jehova må opphøyes etter århundrer med kristenhetens frafall. Tiden er også inne til at de av Jesu trofaste brødre som har dødd, skal bli oppreist og komme inn i «Det aller helligste». (Daniel 9: 24; 1. Tessaloniker 4: 14—16; Åpenbaringen 6: 11; 14: 4) Og de siste beseglede på jorden av «vår Guds slaver» må måles i samsvar med Guds normer for å bli kvalifisert til å innta en varig plass i tempelordningen som Guds åndsavlede barn. Johannes-klassen er fullt ut oppmerksom på disse hellige normene og er fast besluttet på å holde mål i forhold til dem. — Åpenbaringen 7: 1—3; Matteus 13: 41, 42; Efeserne 1: 13, 14; jevnfør Romerne 11: 20.

Forgården tråkkes under fot

7. a) Hvorfor skal Johannes ikke måle forgården? b) Når ble den hellige by tråkket under fot i 42 måneder? c) Hvordan var det i de 42 måneder tydelig at kristenhetens presteskap ikke nådde opp til Jehovas rettferdige normer?

⁷ Hvorfor skulle ikke Johannes måle forgården? Han forteller: «Men når det gjelder forgården, som er utenfor tempelhelligdommen, så la den være [bokstavelig: «kast den ut»] og mål den ikke, for den er blitt gitt til nasjonene, og de skal tråkke den hellige by under fot i førtito måneder.» (Åpenbaringen 11: 2) Vi har sett at forgården er et bilde på de åndsavlede kristnes rettferdige stilling på jorden. Som vi skal se, siktes det her til de bokstavelige 42 måneder som gikk fra desember 1914 til juni 1918, da alle som bekjente seg til kristendommen, ble satt på en hard prøve. Ville de holde fast ved Jehovas rettferdige normer i disse krigsårene? De fleste av dem gjorde ikke det. Kristenhetens presteskap satte nasjonalismen høyere enn  lydighet mot Guds lov. Krigen ble hovedsakelig utkjempet i kristenheten, og prester på begge sider av fronten oppfordret unge menn til å dra ut til skyttergravene. Millioner ble slaktet ned. I 1918, da dommen begynte med Guds hus, var også De forente stater blitt med i krigen og tok del i blodsutgytelsene, og hele kristenhetens presteskap hadde pådratt seg en blodskyld som fremdeles roper på Guds hevn. (1. Peter 4: 17) De er blitt forkastet for godt. — Jesaja 59: 1—3, 7, 8; Jeremia 19: 3, 4.

8. Hva skjønte mange av bibelstudentene under den første verdenskrig, men hva forstod de ikke fullt ut?

⁸ Hva så med den lille gruppen bibelstudenter? Skulle de straks måles i 1914, så det kunne bli slått fast hvorvidt de holdt seg til Guds normer? Nei. De måtte prøves, i likhet med de navnkristne i kristenheten. De ble ’kastet ut, gitt til nasjonene’ for å bli hardt prøvd og forfulgt. Mange av dem skjønte at de ikke kunne dra ut og drepe sine medmennesker, men likevel hadde de ikke den fulle forståelse av hva kristen nøytralitet innebærer. (Mika 4: 3; Johannes 17: 14, 16; 1. Johannes 3: 15) Noen gav etter for presset fra nasjonene og inngikk kompromiss.

9. Hva er den hellige by som ble tråkket under fot av nasjonene, og hvem på jorden representerer denne byen?

⁹ Men på hvilken måte ble den hellige by tråkket under fot av disse nasjonene? Det er tydelig at dette ikke sikter til det Jerusalem som ble ødelagt over 25 år før Åpenbaringen ble skrevet. Den hellige by er Det nye Jerusalem, som blir beskrevet senere i Åpenbaringen, og som nå er representert på jorden av de gjenværende salvede kristne i templets indre forgård. De vil også  med tiden bli en del av den hellige by. Å tråkke dem under fot er derfor ensbetydende med å tråkke selve byen under fot. — Åpenbaringen 21: 2, 9—21.

De to vitner

10. Hva skal Jehovas trofaste vitner gjøre mens de blir tråkket på?

¹⁰ Disse lojale slutter ikke å være trofaste vitner for Jehova, ikke engang når de blir tråkket på. Profetien sier derfor videre: «’Og jeg vil la mine to vitner profetere i ett tusen to hundre og seksti dager, kledd i sekkelerret.’ Disse er symbolisert ved de to oliventrær og de to lampestaker og står framfor jordens Herre.» — Åpenbaringen 11: 3, 4.

11. Hva betydde det for de trofaste salvede kristne at de skulle profetere kledd i sekkelerret?

¹¹ Disse trofaste, salvede kristne trengte egenskapen utholdenhet, for de skulle profetere «i sekkelerret». Hva betydde det? I bibelsk tid var klær av sekkelerret ofte et symbol på sorg. Når noen kledde seg i sekkelerret, var det et tegn på at de var ulykkelige eller nedtynget av sorg. (1. Mosebok 37: 34; Job 16: 15, 16; Esekiel 27: 31) Sekkelerret ble nevnt i forbindelse med de dystre domsbudskapene som Guds profeter måtte kunngjøre. (Jesaja 3: 8, 24—26; Jeremia 48: 37; 49: 3) At noen kledde seg i sekkelerret, kunne også være et tegn på ydmykhet eller anger etter at de var blitt advart av Gud. (Jona 3: 5) Det at de to vitner var kledd i sekkelerret, ser ut til å vise at de ydmykt holdt ut når det gjaldt å kunngjøre Jehovas dommer. De var vitner som skulle forkynne hevnens dag, som også skulle bringe nasjonene sorg. — 5. Mosebok 32: 41—43.

12. Hvorfor tror vi at den tidsperioden da den hellige by skulle tråkkes under fot, skal oppfattes bokstavelig?

¹² Johannes-klassen skulle forkynne dette budskapet i en bestemt angitt tidsperiode: 1260 dager, eller 42 måneder, like lenge som den hellige by skulle bli tråkket under fot. Det ser ut til at denne perioden skal oppfattes bokstavelig, ettersom den blir angitt på to forskjellige måter, først i måneder og deretter i dager. Ved begynnelsen av Herrens dag var det dessuten en periode på tre og et halvt år da det Guds folk opplevde, svarte til de begivenhetene som ble forutsagt her. Denne perioden begynte i desember 1914 og fortsatte til juni 1918. (Åpenbaringen 1: 10) Guds folk forkynte et dystert budskap om den dom Jehova hadde felt over kristenheten og verden.

13. a) Hva betegner det at de salvede kristne ble framstilt som to vitner? b) Hvilken profeti blir vi minnet om når Johannes kaller de to vitner for «de to oliventrær og de to lampestaker»?

¹³ Det at de ble billedlig framstilt som to vitner, bekrefter at deres budskap var nøyaktig og godt underbygd. (Jevnfør 5. Mosebok 17: 6; Johannes 8: 17, 18.) Johannes kaller dem «de to oliventrær og de to lampestaker» og sier at de «står framfor jordens Herre». Dette viser klart tilbake til Sakarjas profeti. Sakarja så en sjuarmet lampestake og to oliventrær. Det ble sagt at oliventrærne var et bilde på «de to salvede», nemlig stattholderen Serubabel og øverstepresten Josva, som «står ved siden av hele jordens Herre». — Sakarja 4: 1—3, 14.

14. a) Hva viste Sakarjas syn av de to oliventrærne og lampestaken? b) Hva skulle de salvede kristne oppleve under den første verdenskrig?

¹⁴ Sakarja levde i en gjenoppbyggingstid, og synet av de to oliventrærne betydde at Serubabel og Josva skulle bli velsignet med Jehovas ånd, så de kunne styrke folket med tanke på arbeidet. Synet av lampestaken minnet Sakarja om at han ikke måtte ’forakte de små tings dag’, for Jehovas hensikter ville bli gjennomført — «’ikke ved militær styrke og ikke ved makt, men ved min ånd,’ har hærstyrkenes Jehova sagt». (Sakarja 4: 6, 10; 8: 9) Den lille gruppen av kristne som trofast brakte sannhetens lys ut til menneskene under den første verdenskrig, skulle også bli brukt i et gjenoppbyggingsarbeid. De skulle også være en kilde til oppmuntring, og de skulle, få som  de var, lære å stole på Jehovas styrke og ikke ’forakte de små tings dag’.

15. a) Hva annet minner det at de salvede ble framstilt som to vitner, oss om? Forklar. b) Hva slags tegn får de to vitner myndighet til å gjøre?

¹⁵ Det at de blir omtalt som to vitner, får oss også til å tenke på Jesu forvandling. I dette synet så tre av apostlene Jesus i Rikets herlighet sammen med Moses og Elia. Dette var en forbilledlig framstilling av hvordan Jesus skulle sette seg på sin herlige trone i 1914 for å utføre det arbeidet som ble forbilledlig framstilt ved det disse to profetene gjorde. (Matteus 17: 1—3) Det passer derfor godt at Johannes nå ser at de to vitner gjør tegn som minner om de tegnene Moses og Elia gjorde. Johannes sier for eksempel om dem: «Og hvis noen ønsker å skade dem, kommer det ild ut av deres munn og fortærer deres fiender; og hvis noen skulle ønske å skade dem, skal han bli drept på denne måten. Disse har myndighet til å lukke himmelen så det ikke skal falle regn i de dagene de profeterer.» — Åpenbaringen 11: 5, 6a.

16. a) Hvordan minner tegnet med ild oss om det som skjedde den gangen da Moses’ myndighet ble utfordret i Israel? b) Hvordan opptrådte kristenhetens presteskap overfor bibelstudentene under den første verdenskrig, og hvordan tok bibelstudentene til motmæle?

¹⁶ Dette minner oss om den gangen profeten Moses’ myndighet ble utfordret i Israel. Moses uttalte noen flammende domsord, og Jehova tilintetgjorde opprørerne. Det var 250 av dem som ble fortært av bokstavelig ild fra himmelen. (4. Mosebok 16: 1—7, 28—35) Kristenhetens ledere talte på lignende måte nedsettende om bibelstudentene og sa at de aldri hadde tatt eksamen ved noen teologisk skole. Men Guds vitner hadde bedre anbefalingsbrev som Ordets tjenere: de ydmyke menneskene som gav akt på deres bibelske budskap. (2. Korinter 3: 2, 3) I 1917 utgav bibelstudentene Den fuldbyrdede Hemmelighed (på engelsk), en kraftfull kommentar til Åpenbaringen og Esekiel. De fulgte opp denne utgivelsen ved å dele ut ti millioner eksemplarer av den firesiders traktaten The Bible Students Monthly (Bibelstudentenes månedsskrift) med artikkelen «Babylons fall — Hvorfor kristenheten nå må lide — det  endelige utfall». Det opphissede presteskapet i De forente stater benyttet krigshysteriet som et påskudd til å få boken forbudt. I andre land ble den sensurert. Men Guds tjenere fortsatte å ta til motmæle med sviende budskaper i en rekke numre av den firesiders traktaten Kingdom News (Rikets budskap). Etter hvert som Herrens dag skred fram, viste andre publikasjoner klart at kristenheten var død i åndelig forstand. — Jevnfør Jeremia 5: 14.

17. a) Hvilke begivenheter på Elias tid hadde med tørke og ild å gjøre? b) Hvordan gikk det ild ut av munnen på de to vitner, og hvor var det tørke?

¹⁷ Hva med Elia? I Israels kongers dager kunngjorde denne profeten at det skulle komme en tørke som et uttrykk for Jehovas vrede mot de Ba’al-dyrkende israelittene. Tørken varte i tre og et halvt år. (1. Kongebok 17: 1; 18: 41—45; Lukas 4: 25; Jakob 5: 17) Senere, da den troløse kong Akasja sendte soldater for å tvinge Elia til å komme og tre fram for ham, nedkalte profeten ild fra himmelen som fortærte soldatene. Det var først da det kom en befalingsmann som viste tilbørlig respekt for Elias stilling som profet, at Elia var villig til å bli med til kongen. (2. Kongebok 1: 5—16) Mellom 1914 og 1918 henledet den salvede rest på lignende måte frimodig oppmerksomheten på den åndelige tørke i kristenheten og varslet om den sviende dom på «Jehovas store og fryktinngytende dag». — Malaki 4: 1, 5; Amos 8: 11.

18. a) Hva får de to vitner myndighet til, og hvilken lignende myndighet fikk Moses? b) Hvordan avslørte de to vitner kristenheten?

¹⁸ Johannes sier videre om de to vitner:  «Og de har myndighet over vannene til å gjøre dem til blod og til å slå jorden med all slags plage så ofte de ønsker.» (Åpenbaringen 11: 6b) Jehova brukte Moses til å slå det undertrykkende Egypt med plager for å overtale farao til å sette Israel fri. En av plagene bestod i at vann ble gjort til blod. Flere hundre år senere husket filisterne, som også var fiender av Israel, det Jehova hadde gjort mot Egypt. Det fikk dem til å rope: «Hvem skal frelse oss av denne majestetiske Guds hånd? Dette er den Gud som slo Egypt med all slags nedslakting [«alle slags plager», Norsk Bibel] i ødemarken.» (1. Samuelsbok 4: 8; Salme 105: 29) Moses var et bilde på Jesus, som hadde myndighet til å kunngjøre Guds dommer over de religiøse lederne på hans tid. (Matteus 23: 13; 28: 18; Apostlenes gjerninger 3: 22) Og under den første verdenskrig gjorde Kristi brødre, de to vitner, kjent at det ’vannet’ som kristenheten serverte sine hjorder, var dødbringende.

De to vitner blir drept

19. Hva skjer når de to vitner har fullført sin vitnegjerning, ifølge Åpenbaringen?

¹⁹ Denne plagen var så hard for kristenheten at etter at de to vitner hadde profetert i 42 måneder kledd i sekkelerret, gjorde kristenheten bruk av sin verdslige innflytelse for å få dem ’drept’. Johannes skriver: «Og når de har fullført sin vitnegjerning, skal villdyret som stiger opp av avgrunnen, føre krig mot dem og seire over dem og drepe dem. Og deres lik skal ligge på den brede gate i den store by som i åndelig forstand kalles Sodoma og Egypt, hvor også deres Herre ble pælfestet. Og de som er av folkene og stammene og tungemålene og nasjonene, skal se på deres lik i tre og en halv dag, og de lar ikke deres lik bli lagt i et gravsted. Og de som bor på jorden, fryder seg over dem og gleder seg, og de skal sende gaver til hverandre, for disse to profetene pinte dem som bor på jorden.» — Åpenbaringen 11: 7—10.

20. Hva er det villdyret «som stiger opp av avgrunnen»?

²⁰ Dette er den første av en lang rekke ganger at Åpenbaringen omtaler villdyr. Med tiden skal vi se nærmere på dette og andre villdyr. Nå skal vi nøye oss med å fastslå at «villdyret som stiger opp av avgrunnen», er frambrakt av Satan. Det er et levende, politisk system. * — Jevnfør Åpenbaringen 13: 1; Daniel 7: 2, 3, 17.

21. a) Hvordan utnyttet de to vitners religiøse fiender krigssituasjonen? b) Hva viser det at likene av de to vitner ikke ble begravet? c) Hvordan skal vi oppfatte tidsperioden på tre og en halv dag? (Se fotnoten.)

²¹ Fra 1914 til 1918 utkjempet nasjonene den første verdenskrig. Nasjonalismen satt i høysetet, og våren 1918 utnyttet de to vitners  religiøse fiender i USA situasjonen. De manipulerte statens juridiske apparat slik at ansvarshavende bibelstudenter ble kastet i fengsel, falskelig anklaget for oppvigleri. Deres trofaste medarbeidere var lamslått. Rikets arbeid stanset nesten helt opp. Det var som om forkynnelsesarbeidet var dødt. I bibelsk tid var det en fryktelig vanære ikke å bli lagt i en minnegrav. (Salme 79: 1—3; 1. Kongebok 13: 21, 22) Det at de to vitner ikke ble begravet, ville derfor være forbundet med stor vanære. I det varme klimaet i Palestina ville et lik som ble liggende på gaten, virkelig ha begynt å stinke etter tre og en halv bokstavelig dag. * (Jevnfør Johannes 11: 39.) Denne detaljen ved profetien understreker på denne måten den skam de to vitner måtte utholde. De ovennevnte mennene som ble kastet i fengsel, fikk ikke stille kausjon mens de ventet på at saken skulle bli behandlet av ankedomstolen. De ble gjort til spott og spe for offentligheten lenge nok til å bli en stank for dem som bodde i «den store by». Men hva var denne «store by»?

22. a) Hva er den store by? b) Hvordan gledet pressen seg sammen med presteskapet da de to vitner var brakt til taushet? (Se rammen.)

²² Johannes gir oss noen ledetråder. Han sier at Jesus ble pælfestet der. Da tenker vi umiddelbart på Jerusalem. Men han sier også at den store by kalles Sodoma og Egypt. Det bokstavelige Jerusalem ble en gang kalt Sodoma på grunn av de urene ting som ble praktisert der. (Jesaja 1: 8—10; jevnfør Esekiel 16: 49, 53—58.) Og Egypt, den første verdensmakt, er av og til et bilde på denne verdensordning. (Jesaja 19: 1, 19; Joel 3: 19) Denne store by er derfor et bilde på et tilsmusset «Jerusalem» som hevder at det tilber Gud, men som er blitt urent og  syndig, lik Sodoma, og en del av denne sataniske verdensordning, lik Egypt. Den er et bilde på kristenheten, vår tids motstykke til det troløse Jerusalem. Kristenhetens medlemmer følte at de hadde god grunn til å glede seg da de fikk stanset de to vitners forstyrrende forkynnelse.

Oppreist igjen!

23. a) Hva skjer med de to vitner etter tre og en halv dag, og hvilken virkning har det på deres fiender? b) Når fikk Åpenbaringen 11: 11, 12 og Esekiels profeti om de tørre benene som Jehova inngav pust i, sin oppfyllelse i nyere tid?

²³ Pressen sluttet seg til presteskapet i å rakke ned på Guds folk. Én avis skrev: «Nå er det gjort ende på Den fuldbyrdede Hemmelighed.» Ingenting kunne imidlertid vært mer fjernt fra sannheten! De to vitner fortsatte ikke å være døde. Vi leser: «Og etter de tre og en halv dagene kom det livsånd fra Gud inn i dem, og de reiste seg opp på sine føtter, og stor frykt falt på dem som så dem. Og de hørte en høy røst fra himmelen si til dem: ’Kom opp hit.’ Og de steg opp til himmelen i skyen, og deres fiender så dem.» (Åpenbaringen 11: 11, 12) Det de opplevde, minner om det som skjedde med de tørre benene i den dalen som Esekiel ble ført til i et syn. Jehova inngav pust i disse tørre benene, og de ble levende. Dette utgjorde et bilde på hvordan Israels nasjon skulle bli gjenreist etter 70 års fangenskap i Babylon. (Esekiel 37: 1—14) Disse to profetiene i Esekiel og i Åpenbaringen fikk på en slående måte sin oppfyllelse i 1919, da Jehova gjenreiste sine «døde» vitner til liv.

24. Hvordan reagerte de to vitners religiøse forfølgere da vitnene ble levende igjen?

²⁴ For et sjokk det var for dem som forfulgte dem! Likene av de to vitner var plutselig blitt levende og aktive igjen! Det var en bitter pille å svelge for disse prestene, særlig siden de kristne Ordets tjenere som  de hadde fått kastet i fengsel, ble satt på frifot og senere fullstendig renvasket. Sjokket må ha vært enda større da bibelstudentene i september 1919 holdt et stevne i Cedar Point i Ohio. J.F. Rutherford, som nylig var blitt løslatt fra fengselet, holdt et ansporende foredrag for stevnedeltakerne over emnet «Forkynnelsen av budskapet om Riket», basert på Åpenbaringen 15: 2 og Jesaja 52: 7. Johannes-klassen begynte igjen å «profetere», eller forkynne offentlig. Den vokste seg sterkere og sterkere og avslørte fryktløst kristenhetens hykleri.

25. a) Når ble det sagt til de to vitner: «Kom opp hit», og hvordan steg de opp? b) Hvilken sjokkerende virkning hadde gjenopplivingen av de to vitner på den store by?

²⁵ Kristenheten prøvde om og om igjen å vinne en slik seier som den den vant i 1918. Den benyttet seg av pøbelaksjoner, juridiske manipuleringer, fengsling og henrettelser — men alt var forgjeves. Etter 1919 var de to vitners åndelige område utenfor kristenhetens rekkevidde. Det året hadde Jehova sagt til dem: «Kom opp hit», og de hadde steget opp til en opphøyd, åndelig tilstand hvor deres fiender kunne se dem, men ikke nå dem. Johannes beskriver den sjokkerende virkningen deres gjenreisning hadde på den store by: «Og i den timen inntraff det et stort jordskjelv, og en tiendedel av byen falt; og sju tusen mennesker ble drept av jordskjelvet, og resten ble skremt og gav himmelens Gud ære.» (Åpenbaringen 11: 13) Ja, det var store omveltninger på det religiøse område. Det var som om grunnen skalv under lederne for de etablerte kirkesamfunnene da denne gruppen av gjenopplivede kristne gikk i gang med sitt arbeid. En tiendedel av deres by, billedlig talt 7000 mennesker, ble så sterkt berørt at det sies at de ble drept.

26. Hvem utgjør ’tiendedelen av byen’ og de «sju tusen» i Åpenbaringen 11: 13? Forklar.

²⁶ Uttrykket «en tiendedel av byen» minner oss om at Jesaja profeterte at en tiendedel av det gamle Jerusalem skulle overleve ødeleggelsen av byen som en hellig sæd. (Jesaja 6: 13) Og tallet 7000 minner oss om at da Elia trodde at han var den eneste igjen som var trofast i Israel, sa Jehova at det i virkeligheten var 7000 til som ikke hadde bøyd seg for Ba’al. (1. Kongebok 19: 14, 18) I det første århundre sa apostelen Paulus at disse 7000 var et bilde på den rest av jøder som hadde tatt imot det gode budskap om Kristus. (Romerne 11: 1—5) Disse skriftstedene hjelper oss til å forstå at de «sju tusen» og ’tiendedelen av byen’ i Åpenbaringen 11: 13 er dem som hører på de gjenreiste to vitnene og forlater den syndige store by. De dør billedlig talt for kristenheten. Deres navn blir fjernet fra dens medlemslister. I dens øyne eksisterer de ikke lenger. *

27, 28. a) På hvilken måte gav resten av kristenheten «himmelens Gud ære»? b) Hva ble kristenhetens presteskap tvunget til å erkjenne?

²⁷ Men hvordan gav ’resten [av kristenheten] himmelens Gud ære’? De gjorde det avgjort ikke ved å forlate sin frafalne religion og bli tjenere for Gud. Nei, det er snarere som en ordbok (Vincents Word Studies in the New Testament) forklarer uttrykket «gav himmelens Gud ære»: «Uttrykket betegner ikke omvendelse, anger eller takksigelse, men erkjennelse, som er den vanlige betydningen i Skriften. Jevnfør Jos. vii. 19 (Sept.); Joh. ix. 24; Apg. xii. 23; Rom. iv. 20.» Til sin store ergrelse måtte kristenheten erkjenne at bibelstudentenes Gud hadde gjort en stor gjerning ved å gjenreise dem til kristen virksomhet.

²⁸ Det kan være at presteskapet kom med denne erkjennelsen bare mentalt eller overfor seg selv. Det var i hvert fall ingen av dem som gikk ut med noen erklæring hvor de offentlig anerkjente de to vitnenes Gud. Men Jehovas profeti gjennom Johannes hjelper oss til å forstå hva som bodde i deres hjerte, og fatte hvilket ydmykende sjokk de fikk i 1919. Fra det året av, da de «sju tusen» forlot kristenheten trass i  dens intense bestrebelser for å holde på sine sauer, ble presteskapet tvunget til å erkjenne at Johannes-klassens Gud er sterkere enn deres gud. Senere, når mange flere av deres hjord forlot dem, ville de forstå dette enda bedre og si det samme som folket sa da Elia seiret over Ba’al-dyrkerne på Karmel-fjellet: «Jehova er den sanne Gud! Jehova er den sanne Gud!» — 1. Kongebok 18: 39.

29. Hva sier Johannes skal komme snart, og hvilke nye rystelser går kristenheten i møte?

²⁹ Men hør! Johannes sier: «Det annet ve er over. Se, det tredje ve kommer hurtig.» (Åpenbaringen 11: 14) Når kristenheten er rystet over det som har skjedd hittil, hva vil den da gjøre når det tredje ve blir kunngjort, den sjuende engelen blåser i sin trompet og Guds hellige hemmelighet blir fullbyrdet? — Åpenbaringen 10: 7.

[Fotnoter]

[Studiespørsmål]

[Ramme på side 168]

De som gledet seg ifølge Åpenbaringen 11: 10

I sin bok Preachers Present Arms, utgitt i 1933, henviser Ray H. Abrams til presteskapets bitre motstand mot bibelstudentenes bok Den fuldbyrdede Hemmelighed. Han redegjør for presteskapets bestrebelser for å bli kvitt bibelstudentene og deres «pestbefengte overbevisning». Deres bestrebelser førte til den rettssaken hvor J.F. Rutherford og sju av hans medarbeidere ble idømt lange fengselsstraffer. Dr. Abrams sier: «En analyse av hele saken får oss til å trekke den konklusjon at det var kirkesamfunnene og presteskapet som opprinnelig stod bak den bevegelsen som forsøkte å utrydde russellittene. I februar 1918 satte prestene i Canada i gang en systematisk kampanje mot dem og deres publikasjoner, særlig Den fuldbyrdede Hemmelighed. Ifølge Winnipeg-avisen Tribune . . . trodde man at forbudet mot deres bok var en direkte følge av ’presteskapets henstillinger’.»

Dr. Abrams sier videre: «Da nyheten om de 20 år lange fengselsstraffene nådde redaktørene av den religiøse presse, ble det gitt uttrykk for glede i praktisk talt alle disse publikasjonene, store og små. Jeg har ikke kunnet oppdage noen medfølende ord i noen av de ortodokse religiøse tidsskrifter. ’Det kan ikke være noen tvil om,’ konkluderte Upton Sinclair, at ’forfølgelsen . . . delvis fant sted på grunn av den kjensgjerning at de hadde pådratt seg de «ortodokse» kirkesamfunns hat’. Det som kirkesamfunnene ved sine forente anstrengelser ikke hadde klart å gjøre, så det nå ut til at myndighetene hadde klart å utrette for dem.» Etter å ha sitert noen av de nedsettende kommentarene i en rekke religiøse tidsskrifter viser skribenten til at ankedomstolen omgjorde dommen, og sier: «Denne avgjørelsen ble tatt imot med taushet i kirkesamfunnene.»

[Bilde på side 163]

Johannes måler det åndelige tempel — det salvede presteskap må holde mål hva Guds normer angår

[Bilder på side 165]

Det gjenoppbyggingsarbeidet Serubabel og Josva utførte, antydet at det som begynte i det små på Herrens dag, ville bli fulgt av stor økning blant Jehovas vitner. For å dekke behovene har det til tider vært nødvendig å foreta store utvidelser, for eksempel ved hovedkontoret i Brooklyn i New York

[Bilder på side 166]

Det profetiske arbeidet Moses og Elia utførte, var et forbilde på de to vitners forkynnelse av sviende domsbudskaper

[Bilder på side 169]

I likhet med de tørre benene i Esekiel, kapittel 37, ble de to vitner gjenopplivet; de tok fatt på vår tids forkynnelsesarbeid