Sorg og glede når Babylon blir ødelagt
Kapittel 37
Sorg og glede når Babylon blir ødelagt
1. Hvordan kommer «jordens konger» til å reagere når Babylon den store plutselig blir ødelagt?
BABYLONS ødeleggelse er et godt budskap for Jehovas folk, men hvordan reagerer nasjonene? Johannes forteller: «Og jordens konger, som har drevet utukt med henne og levd i skamløs overdådighet, skal gråte og slå seg selv av sorg over henne, når de ser på røyken fra brenningen av henne, mens de står på avstand på grunn av sin frykt for hennes pine og sier: ’Ve, ve, du store by, Babylon, du sterke by, for på én time er din dom kommet!’» — Åpenbaringen 18: 9, 10.
2. a) Hvorfor sørger «jordens konger» over Babylon den store, når det er de symbolske ti horn på det skarlagenrøde villdyret som ødelegger henne? b) Hvorfor står de sørgende kongene på avstand fra denne byen?
2 Nasjonenes reaksjon kan virke overraskende, i betraktning av at det var de symbolske ti horn på det skarlagenrøde villdyret som ødela Babylon. (Åpenbaringen 17: 16) Men når Babylon er borte, vil «jordens konger» tydeligvis innse hvor stor nytte de hadde av henne til å pasifisere folk og få dem til å underordne seg. Presteskapet har erklært krigene for å være hellige, oppfordret de unge til å la seg verve som soldater og oppmuntret dem til å dra ut på slagmarken. Religionen har gitt det hele et hellig anstrøk, og bak denne kamuflasjen har korrupte herskere virket og undertrykt folk. (Jevnfør Jeremia 5: 30, 31; Matteus 23: 27, 28.) Men legg merke til at disse sørgende kongene nå holder seg på avstand fra den domfelte byen. De går ikke så nær at de kan komme Babylon den store til unnsetning. De synes det er leit at hun forsvinner, men ikke så leit at de vil løpe noen risiko for å hjelpe henne.
Kjøpmennene gråter og sørger
3. Hvem ellers beklager at Babylon den store blir borte, og hvilke grunner oppgir Johannes til det?
3 Jordens konger er ikke de eneste som beklager at Babylon den store blir borte. «Og jordens reisende kjøpmenn gråter og sørger over henne, fordi det ikke lenger er noen som kan kjøpe deres fulle lager, et fullt lager av gull og sølv og edelstener og perler og fint lin og purpur og silke og skarlagen, og alt i velluktende tre og enhver slags gjenstand av elfenben og enhver slags gjenstand av det kostbareste tre og av kobber og av jern og av marmor, foruten kanel og indisk krydder og røkelse og velluktende olje og virak og vin og olivenolje og fint mel og hvete og kveg og sauer og hester og vogner og slaver og menneskesjeler. Ja, den gode frukt som din sjel begjærte, har forsvunnet fra deg [Babylon den store], og alle de lekre ting og de praktfulle ting har gått tapt for deg, og folk skal aldri mer finne dem.» — Åpenbaringen 18: 11—14.
4. Hvorfor vil de «reisende kjøpmenn» gråte og sørge over Babylon den stores ødeleggelse?
4 Ja, Babylon den store var en nær venn av de rike kjøpmennene og en god kunde. Kristenhetens munke- og nonneklostre og kirkebygninger har for eksempel i århundrenes løp skaffet seg enorme mengder gull, sølv, edelstener, kostbare treslag og andre former for materiell rikdom. Religionen har dessuten velsignet den overdrevne handlingen og drikkingen som følger med feiringen av julen, som vanærer Kristus. Kristenhetens misjonærer har reist ut til fjerne land og åpnet nye markeder for denne verdens «reisende kjøpmenn». På 1600-tallet i Japan ble katolisismen, som hadde kommet til landet med handelsmennene, til og med innblandet i føydal krigføring. Et oppslagsverk forteller om et avgjørende slag ved Osaka-borgens murer: «Tokugawas tropper kjempet mot en fiende som hadde bannere prydet med korset og bilder av Frelseren og Sankt Jakob, Spanias skytshelgen.» (The Encyclopædia Britannica) Seierherrene forfulgte katolikkene og fikk praktisk talt utryddet katolisismen i landet. Heller ikke i dag vil det føre til noe godt for kirkesamfunnene at de blander seg opp i verdslige anliggender.
5. a) Hvordan beskriver røsten fra himmelen kjøpmennenes sorg videre? b) Hvorfor står også kjøpmennene «på avstand»?
5 Røsten fra himmelen sier videre: «Kjøpmennene som reiste med disse ting og ble rike på grunn av henne, skal stå på avstand på grunn av sin frykt for hennes pine, og de skal gråte og sørge og si: ’Ve, ve — den store by, kledd i fint lin og purpur og skarlagen og rikt smykket med gullornamenter og edelstener og perler, for på én time er en så stor rikdom blitt ødelagt!’» (Åpenbaringen 18: 15—17a) Når Babylon den store ødelegges, vil kjøpmennene sørge over tapet av en handelspartner. Ja, de har virkelig grunn til å si «ve, ve». Men legg merke til at det utelukkende er av selviske grunner de sørger, og at de, i likhet med kongene, står «på avstand». De går ikke så nær at de kan være til noen hjelp for Babylon den store.
6. Hvordan beskriver røsten fra himmelen skipsførernes og sjømennenes sorg, og hvorfor gråter de?
6 Beretningen fortsetter: «Og enhver skipsfører og enhver som seiler noe sted, og sjømenn og alle som har havet som levevei, stod på avstand og ropte, mens de så på røyken fra brenningen av henne, og sa: ’Hvilken by er som den store by?’ Og de kastet støv på sine hoder og ropte, mens de gråt og sørget, og sa: ’Ve, ve — den store by, hvor alle som har båter på havet, ble rike på grunn av hennes overdådighet, for på én time er hun blitt ødelagt!’» (Åpenbaringen 18: 17b—19) Det gamle Babylon var en handelsby og hadde en stor flåte. Babylon den store gjør også mange forretninger ved hjelp av «mange vann», hennes folk. Det skaffer mange av hennes religiøse undersåtter arbeid. For et økonomisk slag Babylon den stores ødeleggelse blir for dem! De vil aldri mer kunne få et så godt levebrød som det hun kunne gi dem!
Glede over hennes ødeleggelse
7, 8. Hvordan avslutter røsten fra himmelen sitt budskap om Babylon den store, og hvem vil glede seg over disse ordene?
7 Da det gamle Babylon ble omstyrtet av mederne og perserne, sa Jeremia profetisk: «Og over Babylon skal himlene og jorden og alt som er i dem, visselig rope av glede.» (Jeremia 51: 48) I beskrivelsen av Babylon den stores ødeleggelse avslutter røsten fra himmelen sitt budskap med ordene: «Gled deg over henne, du himmel, og gled dere, dere hellige og dere apostler og dere profeter, fordi Gud rettslig har krevd henne straffet for dere!» (Åpenbaringen 18: 20) Jehova og englene vil fryde seg over å se Guds gamle fiende bli tilintetgjort, og det vil også apostlene og de første kristne profetene, som nå er blitt oppreist og har funnet sin plass blant de 24 eldste. — Jevnfør Salme 97: 8—12.
8 Ja, alle de «hellige» — enten de er blitt oppreist til himmelsk liv eller fremdeles er på jorden — vil rope av fryd, og det samme vil den store skare av andre sauer. Med tiden kommer alle fortidens trofaste til å bli oppreist og komme inn i den nye tingenes ordning, og de vil også fryde seg. Guds folk har ikke prøvd å hevne seg på sine religiøse forfølgere. De har husket Jehovas ord: «Hevnen er min; jeg vil gjengjelde.» (Romerne 12: 19; 5. Mosebok 32: 35, 41—43) Nå har Jehova gjengjeldt Babylon den store alt det hun har gjort. Alt det blodet hun har utgytt, er blitt hevnet.
En stor kvernstein
9, 10. a) Hva gjør og sier nå en sterk engel? b) Hva fant sted på Jeremias tid, og hva utgjorde det en garanti for? c) Hva er det som Johannes ser den sterke engelen gjøre, en garanti for?
9 Det Johannes nå får se, bekrefter at Jehovas dom over Babylon den store er endelig: «Og en sterk engel løftet opp en stein som var lik en stor kvernstein, og kastet den i havet og sa: ’Slik skal Babylon, den store by, med et raskt kast bli kastet ned, og hun skal aldri mer bli funnet.’» (Åpenbaringen 18: 21) Det ble utført en lignende handling med stor profetisk betydning på Jeremias tid. Jeremia fikk under inspirasjon i oppdrag å skrive opp i en bok «all den ulykke som skulle komme over Babylon». Han gav boken til Seraja og bad ham om å reise til Babylon. Da Seraja kom til Babylon, leste han opp en erklæring mot byen, slik Jeremia hadde sagt han skulle gjøre: «Jehova, du har talt mot dette stedet, for å utslette det, slik at det ikke skal være noen innbygger der, verken menneske eller husdyr, men til ødslige ødemarker skal hun bli, til uavgrenset tid.» Seraja bandt så en stein til boken og kastet den ut i Eufrat og sa: «Slik skal Babylon synke ned og aldri komme opp igjen, på grunn av den ulykke som jeg fører over henne.» — Jeremia 51: 59—64.
10 At boken ble kastet i elven bundet til en stein, var en garanti for at Babylon skulle forsvinne, synke hen i glemsel og aldri gjenoppstå. Når apostelen Johannes ser en sterk engel gjøre noe lignende i forbindelse med Babylon den store, er det også en garanti for at Jehovas hensikt med Babylon den store vil bli gjennomført. Det gamle Babylons fullstendig øde tilstand i dag er et mektig vitnesbyrd om hva som kommer til å skje med falsk religion i den nærmeste framtid.
11, 12. a) Hva sier den sterke engelen nå til Babylon den store? b) Hva profeterte Jeremia om det frafalne Jerusalem, og hva peker det fram til for vår tid?
11 Den sterke engelen sier nå henvendt til Babylon den store: «Og lyden av sangere som akkompagnerer seg selv på harpe, og av musikere og av fløytespillere og av trompetblåsere skal aldri mer høres i deg, og ingen håndverker av noe fag skal noen gang bli funnet i deg mer, og ingen lyd av kvernstein skal noen gang bli hørt i deg mer, og lys av lampe skal aldri mer skinne i deg, og røst av brudgom og brud skal aldri mer høres i deg; for dine reisende kjøpmenn var jordens stormenn, for ved din utøvelse av spiritisme ble alle nasjonene villedet.» — Åpenbaringen 18: 22, 23.
12 Jeremia profeterte noe lignende om det frafalne Jerusalem: «Og jeg vil utrydde lyden av jubel og lyden av fryd fra dem, røsten av brudgom og røsten av brud, lyden av håndkvern og lyset fra lampen. Og hele dette landet skal bli til et herjet sted, til forferdelse.» (Jeremia 25: 10, 11) Som den viktigste delen av Babylon den store vil kristenheten bli lagt i ruiner. Jerusalems øde, livløse tilstand etter 607 fvt. var et godt bilde på det. Kristenheten, hvor det en gang var et sydende liv og sorgløs munterhet, vil bli beseiret og forlatt.
13. Hvilken plutselig forandring skjer med Babylon den store, og hva betyr det for de «reisende kjøpmenn»?
13 Som engelen forteller Johannes, vil hele Babylon den store bli forandret fra et mektig, internasjonalt verdensrike til en gold og ørkenlignende ødemark. Hennes «reisende kjøpmenn», store pengefyrster innbefattet, har brukt hennes religion til sin egen fordel eller som et skalkeskjul, og presteskapet har funnet det fordelaktig å stå i rampelyset sammen med dem. Men disse kjøpmennene kommer ikke lenger til å ha Babylon den store som sin medskyldige. Hun kommer ikke lenger til å føre jordens nasjoner bak lyset med sine mystiske religiøse skikker.
En forferdelig blodskyld
14. Hvorfor er ifølge engelen Jehovas dom så streng, og hva sa Jesus da han var på jorden?
14 Til slutt forteller den sterke engelen hvorfor Jehova dømmer Babylon den store så strengt: «Ja,» sier engelen, «i henne ble det funnet blod av profeter og av hellige og av alle dem som er blitt drept på jorden.» (Åpenbaringen 18: 24) Da Jesus var på jorden, sa han til de religiøse lederne i Jerusalem at de var ansvarlige for «alt det rettferdige blod som er utøst på jorden, . . . fra den rettferdige Abels blod» og videre framover. Den uredelige generasjonen ble derfor tilintetgjort i år 70 evt. (Matteus 23: 35—38) I dag er det en annen generasjon av religionsutøvere som har blodskyld fordi den har forfulgt Guds tjenere.
15. På hvilke to måter pådrog den katolske kirke i Nazi-Tyskland seg blodskyld?
15 Statsviteren Guenter Lewy skriver: «Da Jehovas vitner ble forbudt i Bayern, 13. april [1933], påtok kirken [den katolske] seg til og med det oppdrag den fikk av undervisnings- og religionsdepartementet, nemlig å melde ethvert medlem av sekten som fremdeles utøvde den forbudte religionen.» (The Catholic Church and Nazi Germany) Den katolske kirke har således sin del av ansvaret for at tusener av Jehovas vitner ble sendt i konsentrasjonsleirer; dens hender er fulle av livsblodet til hundrevis av vitner som ble henrettet. Da unge vitner, for eksempel Wilhelm Kusserow, viste stort mot foran eksekusjonspelotongen, kom Hitler til at militærnekterne slapp for billig ved å bli henrettet ved skyting. Wilhelms bror Wolfgang ble derfor halshogd med giljotin, 20 år gammel. Samtidig oppfordret den katolske kirke unge tyske katolikker til å dø i fedrelandets hær. Det er ikke vanskelig å se kirkens store blodskyld!
16, 17. a) Hvilken blodskyld vil Babylon den store bli krevd til regnskap for, og hvordan pådrog Vatikanet seg blodskyld i forbindelse med nazistenes pogromer? b) På hvilken måte er falsk religion ansvarlig for at millioner av mennesker er blitt drept i hundrevis av kriger i vår tid?
16 Profetien sier imidlertid at Babylon den store er skyldig i utgytelsen av blodet til «alle dem som er blitt drept på jorden». Det har virkelig vært sant i nyere tid. Ettersom katolsk intrigespill hjalp Hitler til makten i Tyskland, har Vatikanet for eksempel sin del av en forferdelig blodskyld som følge av at seks millioner jøder døde under nazistenes pogromer. Og bare i vår tid er over hundre millioner mennesker blitt drept i hundrevis av kriger. Har falsk religion noen skyld i det? Ja, på to måter.
17 For det første er mange kriger blitt utkjempet på grunn av religiøse motsetninger. Sammenstøtene mellom muslimer og hinduer i India i tiden 1946—48 var for eksempel religiøst motivert. Hundretusener mistet livet. Konflikten mellom Irak og Iran i 1980-årene hadde med sekteriske motsetninger å gjøre, og hundretusener ble drept. Striden mellom katolikker og protestanter i Nord-Irland har krevd tusener av menneskeliv. I denne forbindelse sa spaltisten C.L. Sulzberger i 1976: «Det er en sørgelig sannhet at sannsynligvis halvparten eller flere av de krigene som nå blir utkjempet rundt om i verden, enten er åpenlyst religiøse konflikter eller har å gjøre med religiøse stridigheter.» Ja, slik har det vært opp gjennom hele Babylon den stores urolige historie.
18. På hvilken annen måte har verdens religioner pådratt seg blodskyld?
18 For det andre har verdens religionssamfunn pådratt seg blodskyld i Jehovas øyne fordi de ikke på en overbevisende måte har lært sine tilhengere hvilke krav Jehova stiller til sine tjenere. De har ikke på en overbevisende måte lært folk at de sanne tilbedere må etterligne Jesus Kristus og elske sin neste, uansett nasjonalitet. (Mika 4: 3, 5; Johannes 13: 34, 35; Apostlenes gjerninger 10: 34, 35; 1. Johannes 3: 10—12) Fordi religionssamfunnene i Babylon den store ikke har lært sine tilhengere dette, er disse blitt dratt inn i den internasjonale krigførings malstrøm. Det var i høyeste grad tydelig under de to verdenskrigene. Begge brøt ut i kristenheten og førte til at mennesker med samme religion slaktet hverandre ned. Hvis alle som hevdet at de var kristne, hadde fulgt Bibelens prinsipper, ville det aldri ha latt seg gjøre å utkjempe disse to krigene.
19. Hvilken enorm blodskyld hviler på Babylon den store?
19 Jehova legger skylden for all denne blodsutgytelsen på Babylon den store. Hvis de religiøse lederne, særlig lederne i kristenheten, hadde lært sine folk Bibelens sannheter, ville slike enorme blodsutgytelser aldri ha funnet sted. Babylon den store — den store skjøgen og den falske religions verdensrike — vil følgelig, direkte eller indirekte, bli krevd til regnskap av Jehova for at hun har utgytt ikke bare «blod av profeter og av hellige» som hun har forfulgt og drept, men også blodet av «alle dem som er blitt drept på jorden». Det er en enorm blodskyld som hviler på Babylon den store. Det blir en befrielse å bli kvitt henne!
[Studiespørsmål]
[Ramme på side 270]
Kompromissets pris
Guenter Lewy skriver i sin bok The Catholic Church and Nazi Germany: «Hvis resolutt motstand mot naziregimet hadde vært den tyske katolisismens holdning helt fra begynnelsen av, kunne verdenshistorien ha fått et annet forløp. Selv om denne kampen ikke hadde ført til at man til slutt hadde klart å felle Hitler og forhindre alle hans forbrytelser, ville den i hvert fall ha økt den katolske kirkes moralske prestisje grenseløst. En slik motstand ville utvilsomt ha kostet mange mennesker livet, men disse ofrene ville ha vært brakt for den største av alle saker. Hvis Hitler ikke hadde kunnet stole på hjemmefronten, ville han kanskje ikke ha våget å gå til krig, og bokstavelig talt millioner av menneskeliv ville ha vært spart. . . . Da tusener av tyske antinazister ble torturert til døde i Hitlers konsentrasjonsleirer, da de polske intellektuelle ble slaktet ned, da hundretusener av russere døde som følge av at de ble behandlet som slaviske Untermenschen [undermennesker], og da seks millioner mennesker ble myrdet fordi de ikke var ’ariske’, støttet den katolske kirkes representanter i Tyskland det regimet som begikk disse forbrytelsene. Paven i Roma, den romersk-katolske kirkes åndelige overhode og fremste lærer i moralske spørsmål, forholdt seg taus.» — Sidene 320, 341.
[Bilde på side 268]
«Ve, ve,» sier herskerne
[Bilde på side 268]
«Ve, ve,» sier kjøpmennene
