Kapittel 11

Står ditt navn i livets bok?

SARDES

1. Hvordan er den åndelige tilstand i menigheten i Sardes, og hvordan begynner Jesus sitt budskap?

CIRKA 50 kilometer sør for det moderne Akhisar (Tyatira) lå byen Sardes. Menigheten der var den neste som fikk et budskap fra den herliggjorte Jesus. I det sjette århundre fvt. var Sardes den praktfulle hovedstaden i det gamle riket Lydia, og den uhyre rike kong Kroisos (Krøsus) hadde sin residens der. På Johannes’ tid var den prakt byen hadde under Kroisos, ikke annet enn historie. Og den kristne menighet i byen var blitt åndelig utarmet. Dette er første gang Jesus ikke begynner sitt budskap med noen rosende ord. Han sier i stedet: «Og skriv til engelen for menigheten i Sardes: Dette sier han som har de sju Guds ånder og de sju stjerner: ’Jeg vet om dine gjerninger, og jeg vet at du har navn av at du lever, men du er død.’» — Åpenbaringen 3: 1.

2. a) Hvilken betydning har det for de kristne i Sardes at Jesus «har de sju Guds ånder»? b) Hvilket ry hadde menigheten i Sardes, men hvordan var de faktiske forhold?

² Hvorfor sier Jesus at han «har de sju  Guds ånder»? Fordi disse åndene står for det fulle mål av Jehovas hellige ånd. Senere omtaler Johannes dem også som «sju øyne», og han viser derved at Guds hellige ånd gir Jesus et gjennomtrengende blikk. (Åpenbaringen 5: 6) Han er derfor i stand til å avsløre og ta hånd om enhver situasjon. (Matteus 10: 26; 1. Korinter 4: 5) Menigheten i Sardes har ord på seg for å være levende og aktiv. Men Jesus kan se at den er åndelig død. De fleste av dens medlemmer har tydeligvis falt tilbake til den likegyldige tilstand de befant seg i før de ble kristne. — Jevnfør Efeserne 2: 1⁠—3; Hebreerne 5: 11⁠—14.

3. a) Hvorfor bør «engelen for menigheten i Sardes» spesielt merke seg at Jesus har «de sju stjerner»? b) Hvilken kraftig veiledning gir Jesus menigheten i Sardes?

³ Jesus minner også «engelen for menigheten i Sardes» om at Han er den som har «de sju stjerner». Han holder menighetens eldste i sin høyre hånd og har myndighet til å lede dem i deres hyrdearbeid. De bør gå inn for å ’vite nøyaktig hvordan deres hjord ser ut’. (Ordspråkene 27: 23) De bør derfor lytte oppmerksomt til det Jesus videre sier: «Bli årvåken og styrk det som er igjen, og som var nær ved å dø, for jeg har ikke funnet dine gjerninger fullført framfor min Gud. Fortsett derfor å huske hva du har mottatt, og hva du har hørt, og fortsett å holde deg til det, og vis anger. Ja, hvis du ikke våkner opp, skal jeg komme som en tyv, og du skal slett ikke vite i hvilken time jeg skal komme over deg.» — Åpenbaringen 3: 2, 3.

4. Hvordan ville Peters ord hjelpe menigheten i Sardes til å ’styrke det som var igjen’?

⁴ De eldste i Sardes trenger å huske den glede de først opplevde da de lærte sannheten å kjenne, og de velsignelsene de så fikk. Men nå er de døde hva åndelig virksomhet angår. Lyset fra deres menighets lampe blafrer på grunn av mangel på trosgjerninger. Mange år tidligere skrev apostelen Peter til menighetene i Asia (Sardes trolig innbefattet) og oppfordret dem til å bygge opp sin verdsettelse av det herlige gode budskap som de kristne hadde mottatt, og som var blitt forkynt «med hellig ånd utsendt fra himmelen» — framstilt ved de sju åndene i Johannes’ syn. Peter minnet også de kristne i Asia om at de tilhørte ’en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, en hellig nasjon, et folk til spesiell eiendom, for at de vidt og bredt skulle forkynne hans dyder som kalte dem fra mørke til sitt underfulle lys’. (1. Peter 1: 12, 25; 2: 9) Hvis menigheten i Sardes mediterte over slike åndelige sannheter, ville det hjelpe den til å vise anger og ’styrke det som var igjen’. — Jevnfør 2. Peter 3: 9.

5. a) Hva hadde skjedd med verdsettelsen til de kristne i Sardes? b) Hva kommer til å skje hvis de kristne i Sardes ikke gir akt på Jesu veiledning?

⁵ Deres verdsettelse av sannheten og deres kjærlighet til den er i øyeblikket lik en ild som nesten har dødd ut. Det er bare noen få glør igjen. Jesus oppmuntrer dem til å puste til ilden for å få den til å blusse opp, angre de syndene som deres likegyldighet har fått dem til å begå, og bli en åndelig levende menighet igjen. (Jevnfør 2. Timoteus 1: 6, 7.) Hvis ikke menigheten i Sardes gjør det, vil den være uforberedt når Jesus kommer uventet — «som en tyv» — for å fullbyrde dommen. — Matteus 24: 43, 44.

Han kommer «som en tyv»

6. Hvordan kom Jesus «som en tyv» i 1918, og hvordan var situasjonen blant dem som hevdet at de fulgte ham?

⁶ Jesu ord om at han skulle komme «som en tyv», gjelder helt fram til vår tid. De fikk særlig sin anvendelse på kristne som levde da Herrens dag begynte. Kort tid etter 1914 ble Malakis profeti oppfylt: «’Brått skal den sanne Herre, som dere søker, komme til sitt tempel, og paktens sendebud, som dere har deres lyst i. Se, han skal visselig komme,’ har hærstyrkenes Jehova sagt.» (Malaki 3: 1; Åpenbaringen 1: 10) Som «paktens sendebud»  kom Jesus for å inspisere og dømme dem som hevdet at de var hans etterfølgere. (1. Peter 4: 17) På det tidspunkt, i 1918, var kristenheten delaktig i den første verdenskrigs blodsutgytelser. Den var åndelig sett fullstendig død. Selv de sanne kristne, som før krigen hadde forkynt så iherdig, kom inn i en periode da de halvsov i åndelig forstand. Noen av de eldste som tok ledelsen blant dem, ble kastet i fengsel, og forkynnelsesarbeidet opphørte nesten fullstendig. Da Jehovas ånd vekket disse kristne opp året etter, var det ikke alle som var rede. Noen, lik de uforstandige jomfruene i Jesu lignelse, var åndelig sett ikke utrustet til å ta imot det privilegium å tjene Jehova. Men heldigvis var det mange som i likhet med de kloke jomfruene hadde gitt akt på Jesu formaning: «Hold dere derfor våkne, for dere kjenner verken dagen eller timen.» — Matteus 25: 1⁠—13.

7. Hvorfor trenger de kristne i vår tid å holde seg våkne?

⁷ Det var ikke bare ved begynnelsen av Herrens dag at det var nødvendig for de kristne å våke. I sin store profeti om «tegnet når alt dette skal komme til en avslutning», kom Jesus med en kraftig formaning: «Om den dagen eller timen vet ingen . . . Vær aktpågivende, våk, for dere vet ikke når den fastsatte tid er. Men det jeg sier til dere, sier jeg til alle: Hold dere våkne.» (Markus 13: 4, 32, 33, 37) Ja, fram til denne time må hver enkelt av oss, enten vi tilhører de salvede eller den store skare, holde oss våkne og kjempe for ikke å falle i søvn åndelig sett. Måtte vi bli funnet å være lys våkne når Jehovas dag kommer «som en tyv om natten», slik at vi kan få en gunstig dom. — 1. Tessaloniker 5: 2, 3; Lukas 21: 34⁠—36; Åpenbaringen 7: 9.

8. Hvordan har Johannes-klassen i vår tid ansporet Guds folk til å holde seg åndelig levende?

⁸ Johannes-klassen i vår tid er våken for behovet for å anspore Guds folk til å holde seg levende i åndelig forstand. Av den grunn blir det arrangert stevner verden over flere ganger om året. Et av de siste årene var det til sammen 10 953 744 til stede ved 2981 områdestevner, og 122 701 nye troende ble døpt. I over hundre år har Johannes-​klassen kunngjort Jehovas navn og hensikt ved hjelp av bladet Vakttårnet. Fordi Jehovas vitner ble utsatt for hard forfølgelse under de to verdenskrigene, ansporet dette bladet dem til fornyet nidkjærhet gjennom slike artikler som «Salige er de som ikke frykter» (1919), «Et kall til virksomhet» (1926) og «Seier over forfølgelsen» (1943).

9. a) Hvilke spørsmål bør alle kristne stille seg selv? b) Hvilken oppmuntring har Vakttårnet gitt?

⁹ De kristne i Sardes måtte stadig ransake seg selv. En stadig selvransakelse er også av største betydning for alle de kristne i menighetene i vår tid. Vi bør alle spørre oss selv: Holder våre gjerninger mål i Guds øyne? Framelsker vi, uten å dømme andre, personlig en selvoppofrende ånd? Bestreber vi oss på å tjene Gud helhjertet? I denne forbindelse har Vakttårnet gitt oppmuntring ved å drøfte slike emner som «’Fortsett å bringe på det rene hva dere selv er’» og «La oss ikke lenger leve for oss selv». * La oss ved hjelp av denne bibelske veiledningen granske vårt innerste jeg mens vi prøver å vandre ydmykt og ulastelig for Jehova. — Salme 26: 1⁠—3; 139: 23, 24.

«Noen få navn»

10. Hvilket oppmuntrende trekk merket Jesus seg i menigheten i Sardes, og hvilken virkning bør det ha på oss?

¹⁰ Det Jesus deretter sier til menigheten i Sardes, er svært oppmuntrende: «Men du har noen få navn i Sardes som ikke har besmittet sine ytterkledninger, og de skal vandre sammen med meg i hvite klær, fordi de er verdige. Den som seirer, skal således bli kledd i hvite ytterkledninger; og jeg vil slett ikke stryke ut hans navn av livets bok, men jeg vil kjennes ved hans navn overfor min Far  og overfor hans engler.» (Åpenbaringen 3: 4, 5) Er ikke disse ordene ansporende? Styrker de oss ikke i vår beslutning om å være trofaste? Hvis et eldsteråd er forsømmelig, kan en menighet som et hele falle i dyp, åndelig søvn. Men enkeltpersoner i menigheten kan modig streve for å holde sin kristne identitet ren og uplettet og dermed fortsette å ha et godt navn hos Jehova. — Ordspråkene 22: 1.

11, 12. a) Hvordan må noen ha vært lik de trofaste «få navn» i Sardes, selv under det store frafallet? b) Hvilken glede opplevde de hvetelignende kristne på Herrens dag?

¹¹ Ja, disse ’ytterkledningene’ sikter til en persons rettferdige identitet som en kristen. (Jevnfør Åpenbaringen 16: 15; 19: 8.) Det må glede Jesus å se at «noen få navn», noen få salvede kristne i Sardes, fremdeles klarer å bevare denne identitet, trass i at det store flertall er likegyldig. I de lange århundrene da det store frafallet gjorde seg gjeldende og de navnkristne ble oppslukt av Babylon den store, den falske religions verdensrike, må det alltid ha vært noen få enkeltpersoner som trass i store vanskeligheter prøvde å gjøre Jehovas vilje. De var rettferdige, lik hvete som var skjult blant en mangfoldighet av sekterisk ugress. — Åpenbaringen 17: 3⁠—6; Matteus 13: 24⁠—29.

¹² Jesus lovte at han skulle være med disse hvetelignende kristne «alle dager inntil avslutningen på tingenes ordning». Han vet hvem de er, og hvilket godt navn de har skapt seg. (Matteus 28: 20; Forkynneren 7: 1) Da Herrens dag begynte, var det fremdeles noen «få» trofaste på jorden. Tenk på hvilken glede de da erfarte! De ble endelig skilt ut fra kristenheten, som er død åndelig sett, og ble samlet inn i en rettferdig menighet, som var mer lik menigheten i Smyrna. — Matteus 13: 40⁠—43.

13. Hvilke velsignelser er i beredskap for salvede kristne som ikke ’besmitter sine ytterkledninger’?

¹³ De i Sardes som er trofaste til enden og ikke flekker til sin kristne identitet, får oppleve virkeliggjørelsen av et vidunderlig håp. Etter opprettelsen av Jesu messianske rike i 1914 blir de oppreist til liv som åndeskapninger, og som seiervinnere blir de kledd i hvite ytterkledninger, som symboliserer deres plettfrie, utilflekkede rettferdighet. Fordi de har gått på den smale vei som fører til livet, vil de få en evig belønning. — Matteus 7: 14; se også Åpenbaringen 6: 9⁠—11.

 I livets bok for bestandig!

14. Hva er «livets bok», og hvem får sitt navn skrevet i den?

¹⁴ Hva er «livets bok», og hvem er det som får ha sitt navn stående der? Livets bok, eller bokrull, er en opptegnelse over tjenere for Jehova som har utsikt til å få evig liv. (Malaki 3: 16) Her i Åpenbaringen er det spesielt tale om navnene til salvede kristne. Men navnene til dem som har håp om å oppnå evig liv på jorden, er også nedskrevet i boken. Navn kan imidlertid bli ’strøket ut’ av denne boken. (2. Mosebok 32: 32, 33) Men de av Johannes-klassen hvis navn blir stående i livets bok helt til de dør, oppnår udødelighet i himmelen. (Åpenbaringen 2: 10) Dette er de navn som Jesus spesielt kjennes ved overfor sin Far og overfor hans engler. For en storslagen belønning det er!

15. Hvordan vil de som tilhører den store skare, for bestandig få sitt navn skrevet i livets bok?

¹⁵ De som tilhører den store skare, og som også har fått sitt navn skrevet i livets bok, vil komme ut av den store trengsel i live. Når de legger tro for dagen under hele Jesu tusenårige styre og under den avgjørende prøven som følger etter det, vil de bli belønnet med evig liv i paradiset her på jorden. (Daniel 12: 1; Åpenbaringen 7: 9, 14; 20: 15; 21: 4) Deres navn vil da være skrevet i livets bok for bestandig. Når du nå vet hva som blir holdt fram her ved hjelp av den hellige ånd, vil du ikke da med glede følge den formaningen som Jesus nå gjentar enda en gang: «La den som har øre, høre hva ånden sier til menighetene»? — Åpenbaringen 3: 6.

[Fotnote]

[Studiespørsmål]

[Bilde på side 57]

Måtte ditt navn bli stående i livets bok