José er en ung pionerbror som bor i utkanten av Luanda i Angola. Han arbeider som lærer på en skole som ligger i nærheten av Rikets sal. Fordi han legger kristne egenskaper for dagen og er en dyktig lærer, er han respektert og godt likt av de 86 elevene sine. I den menigheten han går i, begynner midtukemøtet kl. 16, så han har fått tillatelse til å gå tidlig fra  jobben på møtedagen. Etter jobb går han direkte til Rikets sal.

Noen av elevene lurte på hvorfor José gikk tidlig fra skolen, og hvor han skulle. En dag var det to elever som for å få tilfredsstilt nysgjerrigheten sin fulgte etter ham og ble med på møtet. En annen dag, da José hadde et oppdrag på tjenestemøtet, kom det tre elever til. Nyheten om dette spredte seg raskt i klasserommet. I ukene som fulgte, steg tallet på elever som kom på møtet, fra 5 til 21. Forkynnerne i Rikets sal tilbød dem alle et bibelstudium, og de fleste tok imot tilbudet. Da disse elevene tok med seg noen bibelske publikasjoner på skolen, ble andre interessert og begynte å dukke opp på møtene. Ved slutten av skoleåret hadde 54 av de 86 elevene til José vært på et møte. Han forteller at 23 av elevene gjør fine åndelige framskritt og fortsetter å komme på møtene.

Da spesialpionerene Joseph og Evezi kom til et distrikt i Nigeria hvor de hadde fått i oppdrag å tjene, var det flere motløse forkynnere som sa til dem: «Vi har ikke nok distrikt. Det har blitt gjennomarbeidet for ofte.» Et år senere skrev Joseph til avdelingskontoret: «Vi er ute i distriktet hver dag og bryter ned fordommer og overvinner likegyldighet. Vi har med oss en bærbar dvd-spiller ut i tjenesten, slik at vi kan vise videoer for både barn, tenåringer og voksne. Det har ført til at min kone og jeg leder 18 bibelstudier hver  måned. Noen ganger rekker vi ikke å besøke alle dem vi studerer med. Og barna spør oss hele tiden om å få se ‘Jakob-videoene’.»

I april 2014 mottok avdelingskontoret i Kongo (Kinshasa) et rørende brev fra noen fiskere som bor på øya Ibinja i Kivusjøen. Disse fiskerne reiser ofte til byer i nærheten for å gjøre forretninger. En gang de  var i byen Bukavu, traff de noen Jehovas vitner. Vitnene forkynte for dem og gav dem en bibel og noe litteratur.

Fiskerne likte det de leste, og fortalte andre på øya om det de hadde lært. Fordi mange var interessert, reiste en av fiskerne tilbake til Bukavu for å finne vitnene, slik at han kunne invitere dem til Ibinja. Da han ikke klarte å finne dem, skrev han til avdelingskontoret: «Vær så snill å sende noen vitner som kan hjelpe oss, slik at vi kan bli like godt kjent med Bibelen som de er, og lære hvordan vi kan få evig liv. De kan få bo hos oss. Jeg stiller gjerne tomten min til rådighet, slik at det kan bli bygd en kirke der. Bibelversene i bøkene deres har lært oss at prestene og predikantene lærer oss løgner. Vi er overbevist om at vi har funnet den sanne religion. Det er mange her på Ibinja som har lyst til å studere Bibelen og bli Jehovas vitner.»

I brevet ble det antydet at det var cirka 40 interesserte på øya. Det bor mer enn 18 000 på Ibinja, men det var ingen Jehovas vitner der. Avdelingskontoret sørget straks for at to spesialpionerer som kan det lokale språket, fikk i oppdrag å tjene på øya.

«Jeg vil aldri mer gå glipp av en minnehøytid.» Dette sa en predikant i et protestantisk kirkesamfunn i Sør-Afrika. Hva var det som fikk denne religiøse lederen til å komme på minnehøytiden i april 2014? Det hele begynte da to brødre med forskjellig hudfarge var ute i felttjenesten og banket på døren hans. De visste av tidligere erfaring at predikanten  sannsynligvis ikke ville snakke med dem. En av brødrene, Adaine, forteller hva som skjedde: «Til vår store overraskelse åpnet han døren og inviterte oss inn. Vi hadde en lang samtale. Han var overrasket over at en hvit mann forkynte i et svart boligområde og snakket til ham på hans eget språk. Det kom i gang et regelmessig bibelstudium med predikanten.»

Adaine fortsetter: «Denne mannen hadde vært misjonær og predikant i mer enn 40 år, men det var først i en alder av 80 at han fant svarene på alle spørsmålene sine. Han elsker boken Etterlign deres tro. Når vi studerer, merker han seg punkter og bruker dem i prekenene sine. Han viste boken Hva er det Bibelen egentlig lærer? til medlemmene av menigheten sin og sa til dem: ‘Når Jehovas vitner kommer til dere med denne boken, så ta godt imot dem og hør på hva de har å si, for denne boken er full av åndelige skatter.’»

Predikanten fortalte Adaine at han hadde fått en alvorlig irettesettelse av noen ledere i kirkesamfunnet, og at de hadde advart ham mot å snakke om Jehovas vitner i prekenene sine. Han visste ikke hva han skulle gjøre. Adaine husket at det i Jehovas vitners årbok 2013 hadde stått om en lekpredikant i Myanmar. Adaine leste beretningen for predikanten, som utbrøt: «Dette er jo som å lese om meg! Jeg må ta en veldig viktig avgjørelse, og det kan ikke vente lenger.»

Predikanten var på minnehøytiden for første gang 14. april 2014, og det var da han sa at han aldri mer  ville gå glipp av den. Han har gitt uttrykk for at han er fast bestemt på å kutte alle bånd til falsk religion.

Baffour og Aaron er spesialpionerer i Bokabo, et område i det vestlige Ghana hvor det dyrkes kakao. Det vidstrakte distriktet deres er oversådd med små hus, som man bare kan komme til via de mange smale stiene som slynger seg gjennom plantasjene. Og det er lett å gå seg bort. En dag da Baffour og Aaron fulgte en annen sti enn de pleide å gjøre, kom de til noen hytter som de aldri hadde besøkt før. Der traff de ekteparet Michael og Patience, som viste interesse for budskapet og ivrig tok imot tilbudet om et bibelstudium. Senere fortalte Michael: «Vi sluttet å gå i kirken for to år siden fordi vi så ting som ikke stemte med det Bibelen lærer. Hver kveld siden da har Patience og jeg studert Bibelen på egen hånd og lett etter svar på spørsmålene våre. Vi har bedt Gud om hjelp til å finne sannheten.» De begynte å komme på møtene med en gang selv om de måtte gå lange strekninger gjennom plantasjene. I løpet av året som har gått, har de blitt døpt og har begynt som alminnelige pionerer. Nå går også de rundt på bortgjemte stier på kakaoplantasjene for å finne andre som «har bedt Gud om hjelp til å finne sannheten».