GERMAN GOMERA var den nest yngste av elleve søsken. Etter at faren og to av søstrene hans døde, bestemte moren, Luisa, at resten av familien skulle flytte inn til byen. De begynte å gå i mennonittmenigheten, for der gikk Luisas brødre og familiene deres.

«I 1962 kom det et spesialpionerpar til byen vår», forteller German. «Noen sa at de påvirket folk i byen med ‘djevelsk lære’. Men da de kom til en familie som het Piña, ble de invitert inn. Dette var en stor familie. Den vennlige måten pionerene gikk fram på, gjorde inntrykk på dem, så de lyttet oppmerksomt til presentasjonen. Resultatet ble at familien Piña og tre av de eldre søstrene mine begynte å studere.»

German forteller videre: «En dag pionerene besøkte familien Piña, ble mor også invitert dit. De leste skriftsteder som viser at vi kan få leve evig på jorden. Mor spurte: ‘Så hvorfor sier de i menigheten min at vi skal til himmelen?’ Da broren svarte henne ved å bruke Bibelen og forklarte hva den sier om den jordiske oppstandelse, reagerte hun positivt og begynte å fortelle andre om det hun hadde lært.

 Da prestene i mennonittmenigheten fant ut at noen av medlemmene deres studerte med Jehovas vitner, prøvde de å overtale dem til å slutte. Men de gjorde det på en aggressiv og truende måte. Maximina, moren i familien Piña, sa til dem: ‘Hør her, jeg er voksen og bestemmer over meg selv!’

Etter hvert var det 22 som forlot mennonittmenigheten og begynte å gå på møter hos Jehovas vitner i et leid hus. Mor ble døpt i 1965 og jeg fire år senere, i 1969, da jeg var 13 år.»