I byene sør i Benin bruker mange «zem», motorsykkeltaxi, som transportmiddel. Hjelpepioneren Désiré har montert høyttalere på zemen sin og rettet to av dem mot passasjersetet. Han spiller innleste publikasjoner og bibelske hørespill hele tiden. Når han får en passasjer på zemen, tar det vanligvis ikke lang tid før han eller hun følger nøye med. Når de kommer  fram, er mange så oppslukt av det de hører, at de nøler med eller nekter å gå av før de har hørt slutten. Désiré sier: «Det hadde selvfølgelig vært fint om de betalte og gikk av, sånn at jeg kunne finne en ny passasjer, men jeg vet at penger ikke er like viktig som at de får høre det gode budskap. Og dessuten får jeg levert masse litteratur.»

Nolla er en jente på seks år som bor sammen med familien sin i fjellene i Burundi. En dag mens familien laget mat på en liten kullovn, spurte to menn som jobbet i nabohuset, om de kunne få litt glødende kull til sin egen ovn. Nolla, som ikke hadde begynt på skolen enda, passet på ovnen da mennene kom. Hun lot dem få noen biter kull. Litt senere gikk Nolla forbi de to mennene og så at de hadde brukt kullet til å tenne seg en røyk. Hun ble helt sjokkert og sa til dem: «Hvis jeg hadde visst at dere kom til å bruke kullet til å tenne en røyk, hadde jeg ikke gitt det til dere.» Så husket hun at hun hadde sett et blad med bilde av en sigarett i Rikets sal. Hun løp til Rikets sal og fikk tak i to eksemplarer av Vakttårnet for 1. juni 2014, som handlet om røyking. Nolla gikk tilbake til mennene, gav dem bladene og sa at de måtte lese dem med en gang. Senere gikk hun bort til dem igjen og gav dem en invitasjon til det regionale stevnet. Mennene ble så forbløffet over den lille jentas iherdighet at de kom på stevnet to av dagene. Nolla oppdaget dem i pausen og sa at de kunne  spise sammen med familien hennes. Begge to ble imponert over det de så og hørte på stevnet, og begynte å studere Bibelen.

Eldste i Liberia forkynner i forskjellige statlige soningsanstalter. Yves, en spesialpioner i hovedstaden, Monrovia, forteller: «I mars var det tre innsatte som ble udøpte forkynnere. Det betyr at det til sammen er seks forkynnere i Monrovia sentralfengsel.» Hvordan får de forkynt der? «De har frammøte til felttjeneste hver onsdag og lørdag», forklarer Yves. «Så får de lov til å gå fra celle til celle og fortelle andre innsatte om det håpet Bibelen gir.» Nå har mange innsatte et personlig bibelstudium og går på møter i fengselet. En representant for avdelingskontoret holdt et offentlig foredrag for 79 fanger i dette fengselet. I seks andre fengsler blir det holdt regelmessige bibelstudieklasser, og man ser at de innsatte gjør positive forandringer.

Det ble gjort en stor innsats for å hjelpe interesserte på isolerte steder til å komme på minnehøytiden. San-folket, tidligere også kalt buskmenn, er urbefolkningen i det sørlige Afrika. I mange hundre år har de levd et enkelt nomadeliv og drevet med jakt og sanking. I 2015 arrangerte Glenn, en spesialpioner nord i Namibia, minnehøytiden i en avsidesliggende San-landsby 270 kilometer øst for byen Rundu.  Det var andre gang minnehøytiden ble holdt der. Begge gangene lot landsbyen Jehovas vitner få lov til å bruke rettssalen gratis. Til sammen var det 232 på minnehøytiden, til tross for kraftige regnbyger før og under programmet. San-folket i dette området snakker språket khwe, som er kjent for sine mange klikkelyder. Talen ble tolket fra engelsk til khwe. Siden det ikke finnes noen bibel på khwe, ble det vist lysbilder på veggen for å forklare vers som Jesaja 35:5 og 6. Glenn, som leder mange fine bibelstudier i området, forteller: «De to siste årene har jeg kommet hit en gang i måneden, og da camper jeg i området noen dager. På grunn av språket og avstanden har det gått sakte framover. Vi har et desperat behov for hjelp. Da jeg gikk til myndighetene i forbindelse med planleggingen av minnehøytiden i år, spurte et medlem av landsbyrådet meg om vi ikke kunne bygge et møtelokale i området. Han sa at de skulle skaffe tomten og bygge lokalet for egne midler! Alt vi trengte å gjøre, var å skaffe ‘presten’, eller i hvert fall lære opp en av dem til å være prest!»