Crystal, en misjonærsøster i Sierra Leone som forkynner på tegnspråk, begynte dagen med å be Jehova om hjelp til å finne døve i distriktet. Den morgenen, mens hun lette etter en som hun hadde gjenbesøk hos, gikk hun en annen vei enn hun pleide. Hun spurte noen hun traff, om de visste om noen døve i området, og de forklarte henne hvor  det bodde en døv. Der traff hun en vennlig ung kvinne som reagerte positivt på budskapet, og som hadde lyst til å være med på et tegnspråkmøte. Så spurte noen som bodde i området, om Crystal ville treffe en annen døv. Og da fant hun en ydmyk person til som lette etter sannheten. Selv om hun hadde forkynt i den gaten flere ganger før, hadde hun aldri truffet de to døve som hun traff den morgenen. Crystal er overbevist om at hun aldri ville ha funnet de to interesserte uten Jehovas hjelp.

Emmanuel, som bor i Liberia, var på vei til et helgemøte i Rikets sal. Mens han kjørte, så han en pent kledd ung mann som så veldig bekymret ut, stå langs veien. Emmanuel syntes det var noe spesielt ved denne mannen, så han stoppet bilen for å se om det var noe han kunne hjelpe ham med. Han fikk vite at mannen het Moses. I løpet av natten var alle pengene hans blitt stjålet, og nå vurderte han å ta sitt eget liv. Emmanuel hørte på det Moses fortalte, og så sa han medfølende: «Kom, bli med meg til Rikets sal.» Sammen dro de til Rikets sal. Det Moses fikk høre der, rørte ham til tårer. Etter det offentlige foredraget utbrøt Moses: «Den talen var til meg! Jehovas vitner er unike.» Da møtet var over, tok Moses imot tilbudet om et bibelstudium, og nå går han regelmessig på møtene.

Aminata er en 15 år gammel jente som bor i Guinea-Bissau. Da hun var 13 år, ba formingslæreren hennes klassen om å tegne masker og andre ting som hadde med karnevalsfeiringer å gjøre. Men Aminata laget i stedet en tegning av dyr og planter og skrev «paradiset» på den. Da læreren samlet inn tegningene, sa han til Aminata at tegningen hennes ikke hadde noe med oppgaven å gjøre, og ga henne strykkarakter. Da timen var over, gikk Aminata for å snakke med læreren og spurte: «Hvem er karneval for?»

«Hedninger», svarte læreren.

Aminata sa: «Jeg er ikke hedning, så jeg er ikke med på sånne feiringer. Jeg tror at Gud snart skal gjøre jorden til et paradis, og det er det jeg har tegnet.» Læreren sa at han skulle gi henne en annen slags prøve i stedet, en skriftlig prøve med spørsmål. Hvordan gikk prøven? Aminata fikk 18 av 20 poeng.

I en isolert gruppe i en liten landsby i Malawi er det sju forkynnere. De har møtene sine i en veldig enkel bygning uten vegger der de sitter på stråmatter. Etter at de hadde hatt besøk av kretstilsynsmannen, var de ekstra ivrige etter å invitere folk til minnehøytiden. I lyset fra oljelamper som hang fra taket, holdt taleren minnehøytidstalen. Det var trangt om plassen, for det var så  mange interesserte der. Forestill deg hvor glade de 7 forkynnerne må ha blitt da de fikk vite at det hadde vært 120 til stede!

Storbyforkynnelse med litteraturstand gir ofte resultater som man ikke ser med en gang. I Lomé, hovedstaden i Togo, gikk en kvinne nølende bort til en stand og tok brosjyren En lykkelig familie – hvordan? De vitnene som sto der, snakket litt med henne om det som står i Efeserne 5:3. Kvinnen og vitnene utvekslet telefonnumre. To uker senere ringte kvinnen og sa: «Jeg likte absolutt ikke Jehovas vitner. Men jeg leste brosjyren, og den er helt super. Den har allerede hjulpet meg til å løse noen av ekteskapsproblemene mine, og jeg har også hjulpet to andre par. Jeg hadde feil oppfatning av Jehovas vitner. Nå vil jeg gjerne at dere skal komme og studere Bibelen med meg.» Det ble startet et studium både med denne kvinnen og med et av de parene hun hadde hjulpet.

Ankasie er en liten by i Ghana. Noen selgere stiller ut varene sine langs hovedgaten i byen, og hver mandag står vitnene der med en litteraturtralle. En dag forkynte en bror som het Samuel, for en mann som het Enoch. Enoch tok imot brosjyren Hør på Gud og spurte Samuel om han hadde noe litteratur på språket kusaal.

Samuel svarte: «Det har vi dessverre ikke. Men vi har brosjyrer på frafra.» Frafra og kusaal er beslektede språk. Senere, før Enoch skulle dra langt nord i landet, der han  bor, spurte han om å få noe litteratur som han kunne gi til slektningene sine.

Da Enoch senere kom tilbake til Ankasie, ga han Samuel noen papirer. Han hadde oversatt Hør på Gud-brosjyren til kusaal! Han kommer nå på møtene og studerer Bibelen regelmessig.