Ismael, som bor i Mexico, bestemte seg for å lese hele Bibelen. I løpet av et år hadde han lest den to ganger, men senere ble han blind. Etter noen år traff Ángel, som er et Jehovas vitne, Ismael og snakket med ham om de løftene Gud har gitt. Ismael ville gjerne lære  mer, men han sa: «Jeg er blind, så jeg kan ikke lese Bibelen.»

Ángel sa vennlig: «Det går bra. Jeg skal lære deg punktskrift.»

«Kan du punktskrift?» spurte Ismael.

«Nei, men jeg kan lære det sammen med deg», svarte Ángel. Ismael kunne ikke tro at Ángel ville gjøre dette for ham. Men Ángel dro hjem, undersøkte hvordan man leser punktskrift, og laget bokstaver som kunne leses med fingrene, på et stykke papp. Så begynte han å lære Ismael å lese punktskrift. Etter kort tid hadde Ismael lært punktskriftalfabetet og også begynt å komme på møtene og å lese de publikasjonene vi har på punktskrift. Nå studerer Ángel Bibelen med fire som er blinde. De elsker å snakke om paradiset, da de vil få synet tilbake.

Viannei, en 14 år gammel søster i USA, skriver: «En vikar vi hadde i en samfunnsfagtime, begynte å snakke om religioner. Han ba oss nevne noen religionssamfunn, så jeg nevnte Jehovas vitner. De andre i klassen lo og sa at Jehovas vitner kaster bort tiden til folk, at vi burde finne noe bedre å gjøre, og at de pleier å kaste litteraturen vår. Til og med læreren snakket stygt om oss.

 Så jeg ba Jehova om hjelp til å være modig og si noe. Jeg sa til dem at vi ikke ringer på hos folk for å kaste bort tiden deres, men fordi Jehova har sendt oss ut for å vise dem gode råd fra Bibelen. Jeg ba dem om å ikke kaste litteraturen, for den kan forandre livet deres og hjelpe dem til å få evig liv. Læreren ba om unnskyldning og lovte at neste gang han fikk besøk av et vitne, skulle han åpne døren, høre etter og lese  litteraturen vår. Men jeg trodde ikke at han mente det han sa.

Fire måneder senere traff jeg ham igjen, og til min overraskelse hadde han begynt å studere. Da det hadde gått seks måneder til, lette han etter meg på skolen for å takke meg for at jeg hadde forkynt for ham. Jeg kjente ham faktisk ikke igjen, for han hadde klipt håret og fjernet skjegget. Nå er han udøpt forkynner.»

I fjor gjorde Jehovas vitner i Brasil en ekstra innsats for å forkynne i den enorme Amazonas-regionen. Mange der har aldri hatt mulighet til å høre det gode budskap. Det styrende råd godkjente derfor en spesiell kampanje som skulle pågå i et år, der målet var å forkynne for de mange tusen som bor i noen av de mest avsidesliggende delene av Amazonas.

Av de mange byene og landsbyene som ligger langs det store nettverket av elver i Amazonas, valgte avdelingskontoret ut 53 som skulle få besøk i løpet av kampanjen. På bare fire måneder var det mer enn 6500 forkynnere som meldte seg på kampanjen.

Ti brødre og søstre var elleve dager i byen Anamã, hvor det ikke bodde noen Jehovas vitner. Der leverte de over 12 500 publikasjoner og startet cirka 200 bibelstudier, som nå ledes over telefon. De holdt også møter mens de var der. På det siste møtet de holdt før de dro, kunne de glede seg over at det var 90 til stede. Hva resultatene av denne kampanjen blir på sikt, gjenstår å se.

De siste seks årene har Jehizel og Mariana, som bor i Venezuela, gått i samme klasse. Fordi Jehizel er et Jehovas vitne, gjorde Mariana ofte narr av henne. Mariana var overbevist om at Jehizel ikke visste hva det vil si å nyte livet. En dag, etter at Jehizel hadde fått enda flere negative kommentarer, sa hun: «Mariana, gå inn på nettstedet vårt, jw.org, og klikk på ‘Finn videoer’ og så på ‘Tenåringer’.»

 Samme ettermiddag ringte Mariana til Jehizel. «Nå skjønner jeg hvorfor du gjør alt dette», sa hun.

Jehizel var usikker på hva Mariana mente, så hun spurte: «Gjør du narr av meg igjen?»

«Nei, jeg skal aldri gjøre narr av deg igjen», sa Mariana. «Takket være deg skjønner jeg nå at det jeg trodde var å ‘nyte livet’, egentlig har vært årsaken til mange av problemene mine.» Det ble ordnet med at Mariana fikk et bibelstudium, og nå går hun på alle møtene.

Gérole, som bor i Haiti og arbeidet som sekretær for den kirken hun tilhørte, ble imponert over at vitnene kunne besvare alle spørsmålene hun hadde, ut ifra Bibelen. Hun og datteren tok imot tilbudet om et bibelstudium. De var så glad for det de lærte, at de spurte om å få studere to ganger i uken.

Etter å ha studert i tre måneder gikk Gérole til presten og stilte ham fire spørsmål: «I hvilket år ble Jesus innsatt som Konge? Hvor kommer gode mennesker når de dør? Hvor kommer onde mennesker når de dør? Hva døde Jesus på – et kors eller en pæl?» Presten sa at han bare kunne svare på det andre og det tredje spørsmålet. «Jehovas vitner sier at det er 144 000 som kommer til himmelen», sa han. «Men jeg sier at alle som gjør Guds vilje, kommer til himmelen. Og når det gjelder de onde, så skal de bli pint i et brennende helvete i all evighet.» Gérole ba ham om å vise noen skriftsteder som støttet det han sa, men det klarte han ikke. Hun ble skuffet, men var nå mer bestemt enn noen gang på å fortsette bibelstudiet. Hun meldte seg ut av kirken og sa at hun hadde lært mer om Bibelen på tre måneder ved å studere sammen med Jehovas vitner enn hun hadde lært ved å gå i kirken i over 30 år. Gérole og datteren hennes ble nylig døpt, og de har startet 23 bibelstudier i den landsbyen de bor i.