PÅ MØTENE på slutten av 80-tallet var det bare Vakttårn-studielederen som hadde et eksemplar av bladet, og det var som regel en håndskrevet avskrift. Jeg snakket med Genadi Gudadze, en av de eldste, og foreslo at vi skulle prøve å trykke våre egne blad.

Fram til da hadde brødrene brukt en hjemmelaget stensilmaskin til å produsere et lite antall publikasjoner. For å kunne produsere bladene regelmessig trengte de en mer effektiv stensilmaskin, en skrivemaskin og en som var flink til å skrive på den, og en jevn forsyning av stensilpapir. Men alt trykkeutstyr, til og med papir, var registrert hos myndighetene og ble kontrollert av sikkerhetstjenesten.

Jeg fikk tak i en skrivemaskin gjennom en kontakt i bransjen som hadde tilgang til kasserte maskiner som ikke lenger var kontrollert av myndighetene. Søsteren min var flink til å skrive på maskin og kunne hjelpe oss. Brødrene laget  en ny stensilmaskin og klarte å finne en kontaktperson som solgte stensiler. Alt ordnet seg, og snart hadde vi produsert vårt første nummer av Vakttårnet på georgisk.

Men så møtte vi en ny utfordring. En dag sa Genadi til meg: «Vi blir nødt til å finne en ny leverandør av stensiler.» Han hadde sett et lager med stensiler på et statskontrollert kontor, men han kunne ikke kjøpe dem selv siden han ble overvåket av myndighetene. Hvordan skulle vi få tak i dem? Jeg utbrøt gjentatte ganger: «Det er umulig!» Genadi svarte meg bestemt: «Slutt med å si at det er umulig. For Gud er alt mulig!» – Matt 19:26.

Dagen etter dro jeg nervøst av gårde til det statskontrollerte kontoret mens jeg hele tiden hadde det han hadde sagt, i tankene. Jehova ledet meg til en vennlig ansatt som var villig til å sende forespørselen min videre til sjefen på kontoret, som viste seg å være mannen hennes! Snart kjøpte jeg jevnlig stensiler på dette kontoret, og vi hadde aldri mer problemer med forsyninger.