FRA slutten av 1990-årene og framover opplevde Jehovas vitner i Georgia en enestående økning i antall forkynnere og interesserte. I 1998 var det ikke mindre enn 32 409 til stede på høytiden til minne om Kristi død.

Men mange forkynnere, også eldste, var relativt nye i sannheten og manglet erfaring. De fleste trengte opplæring i de forskjellige sidene ved vår åndelige virksomhet. Men hvordan skulle de få det?

Arno og Sonja Tüngler, som ble uteksaminert fra den tyske avdelingen av Gilead-skolen, ble sendt til Georgia i mars 1998. Samme år ga det styrende råd sin godkjennelse til at det kunne opprettes et landskontor i Georgia under ledelse av avdelingskontoret i Russland.

Det gikk ikke lang tid før et landsutvalg begynte å føre tilsyn med forkynnelsesarbeidet. Så snart virksomheten vår ble juridisk anerkjent, ble det innført bibelske publikasjoner direkte fra det som da var kjent som avdelingskontoret i Tyskland. Den juridiske anerkjennelsen gjorde det også mulig for oss å kjøpe tomter. Dermed kunne man bygge Rikets saler og et avdelingskontor.

Forkynnerne hadde ikke kunnet forkynne åpent fra dør til dør i de mange årene med forbud under sovjetregimet. Arno Tüngler forteller: «Mange forkynte mye  på gaten, men ikke alle var vant til å gå fra dør til dør og følge opp den interessen de fant.»

Davit Devidze, som begynte å tjene på det nylig opprettede landskontoret i mai 1999, sier: «Vi hadde plenty å gjøre både på feltet og på Betel. Det var ting vi hadde lest om, men ikke hadde anelse om hvordan vi skulle gjøre. Derfor fulgte vi med på hva de erfarne brødrene som ble sendt av det styrende råd, gjorde, og vi prøvde å lære av dem.»

En tid med intens opplæring begynte for brødrene i Georgia. Men det som ofte skjer når noen flytter til et sted med større behov, er at fordelene ved å gi andre opplæring går begge veier. (Ordsp 27:17) Ja, de som kom for å hjelpe til, lærte mye av de lokale brødrene og søstrene.

Arno og Sonja har gode minner fra den hjertelige mottagelsen de fikk da de kom til Georgia. Brødrene  og søstrene gjorde det de kunne for å hjelpe dem til å trives i sin nye oppgave.

Sonja husker hvor gavmilde vennene var. Hun forteller: «Et ektepar som bodde i nærheten, kom stadig med nydelig mat til oss. En søster tok oss med ut i felttjenesten, presenterte oss for vennene i den nye menigheten vår og fortalte oss mye om georgisk kultur. En annen søster underviste oss tålmodig i georgisk.»

Warren og Leslie Shewfelt, som ble sendt til Georgia fra Canada i 1999, sier: «Den kjærligheten våre georgiske brødre og søstre viste oss, gjorde oss varm om hjertet. Alle sammen, også de unge, ga åpent uttrykk for sine følelser og sin kjærlighet til hverandre.»

De som ble sendt til Georgia fra andre land, så forbi de utfordringene de møtte, og fokuserte på lokalbefolkningens fine egenskaper. Den ydmyke og kjærlige  måten misjonærene gikk fram på, førte i sin tur til at de georgiske brødrene raskt ble veldig glad i dem.

I 1990-årene fortsatte mange oppriktige mennesker å reagere positivt på sannheten. Bare i 1998 var det 1724 som ble døpt. Hvorfor var så mange georgiere interessert i sannheten?

Tamazi Biblaia, som tjente som reisende tilsynsmann i mange år, forklarer det slik: «Kjærlighet til Gud var en tradisjonell verdi mange var oppvokst med. Så da vi gjorde dem kjent med Bibelens budskap, var det helt naturlig for dem å reagere positivt.»

Davit Samkharadze, som nå er lærer ved Skolen for kristne forkynnere, sier om georgiere: «Når en person begynner å studere Bibelen, legger ofte familiemedlemmer og naboer hindringer i veien. Mange som prøver å få den som studerer Bibelen, til å slutte å studere, ender ofte opp med å begynne å studere Bibelen selv!»

Budskapet om Riket spredte seg og forandret mange menneskers liv. I april 1999 ble det nådd et nytt høydepunkt. Det var 36 669 til stede på minnehøytiden.

Apostelen Paulus skrev om forkynnelsen i det gamle Efesos: «En stor dør som fører til virksomhet, er blitt åpnet for meg, men det er mange motstandere.» (1. Kor 16:9) Disse ordene er en god beskrivelse av det forkynnerne i Georgia opplevde bare noen måneder etter minnehøytiden i 1999, da det hadde vært så mange til stede.

 I august samme år organiserte medlemmer av en ekstremistisk ortodoks gruppe, med den avsatte presten Vasili Mkalavishvili i spissen, et angrep mot oss i Tbilisi og brente publikasjonene våre offentlig. Dette utløste en bølge av forfølgelse som varte i fire år.

Den 17. oktober 1999 samlet noen religiøse ekstremister en pøbelflokk på cirka 200 for å avbryte et møte som ble holdt av Gldani menighet i Tbilisi. Utstyrt med trekøller og jernkors gikk de til angrep på dem som var til stede, noe som førte til at flere Jehovas vitner måtte innlegges på sykehus.

Dessverre ble ingen av pøblene arrestert, og angrepene mot Jehovas vitner fortsatte. En rekke myndighetspersoner, deriblant president Sjevardnadse, fordømte disse voldelige angrepene på det sterkeste, men det ble ikke tatt affære. Vanligvis kom ikke politiet før lenge etter at et angrep hadde funnet sted.

Omtrent på samme tid satte et medlem av parlamentet, Guram Sharadze, i gang en hetskampanje uten like mot Jehovas vitner. Han anklaget vitnene for å være farlige. Det så ut til at det var slutt på ‘de gunstige tidene’ til å forkynne det gode budskap.

Jehovas organisasjon reagerte raskt for å hjelpe brødrene i Georgia. De fikk kjærlig veiledning som viste hvordan de burde reagere hvis de ble angrepet. Og de ble minnet på grunnene til at de sanne kristne fra tid til annen blir forfulgt. – 2. Tim 3:12.

 Dessuten gikk Jehovas organisasjon rettens vei for å forsvare våre brødre. En bror som tjente i den juridiske avdelingen på avdelingskontoret i Georgia, forteller: «I løpet av disse fire årene sendte vi inn over 800 klager som følge av det Vasili Mkalavisjvilis ekstremistiske gruppe hadde fått i stand. Vi ba myndighetspersoner og menneskerettsorganisasjoner om å hjelpe oss. Jehovas vitners hovedkontor startet en opplysningskampanje, men ingenting stanset angrepene.» *