DA JEG først hørte om sannheten i 1989, var jeg et kjent medlem av kommunistpartiet i hjembyen min, Senaki, og jeg hadde fast plass i Georgias øverste sovjet, som tilsvarer dagens nasjonalforsamling. Jeg var også forlovet, så jeg følte meg nokså vellykket.

Mor og far hjalp meg til å bli glad i Gud. Jeg trodde altså på Gud selv om jeg var kommunist. Da jeg begynte å studere Bibelen, fikk jeg gode svar på alle spørsmålene mine, så jeg bestemte meg for å vie livet mitt til Jehova. Men verken familien min, vennene mine, kollegene mine eller forloveden min var enig i denne avgjørelsen.

Den nye troen min fikk slektningene mine til å avvise meg, og den var også uforenelig med min politiske karriere. Jeg kom fram til at jeg ikke hadde noe annet valg enn  å reise hjemmefra, bryte forlovelsen, slutte i jobben og si fra meg vervene i kommunistpartiet og det øverste sovjet. Etter at jeg var blitt døpt, ble jeg utsatt for enda større press fra venner og familie. Siden jeg var såpass kjent i hjembyen min, flyttet jeg til byen Kutaisi, hvor jeg begynte som pioner med en gang.

Når folk spør om avgjørelsen min om å bli et Jehovas vitne var verdt alle de vanskelighetene jeg opplevde, svarer jeg uten å nøle at jeg aldri har angret et sekund. Selv om foreldrene mine ikke hadde forståelse for de valgene jeg tok, er jeg takknemlig for at de hjalp meg til å bli glad i Gud og mine medmennesker. Det har vært til stor hjelp for meg i livet.