Kristne møter spilte en viktig rolle med hensyn til å hjelpe de nye til å vokse i tro. Nylig døpte kristne var faktisk like villige som de som hadde vært i sannheten i lang tid, til å stille hjemmet sitt til disposisjon for møter. Alle som kom, ble tatt varmt imot, og dette bidro også sterkt til å styrke kjærlighetens bånd.

Når det var flere interesserte som var kvalifisert til å bli døpt, ble det på en diskret måte organisert spesielle  møter. I august 1973 arrangerte brødrene et slikt møte utenfor Sukhumi ved svartehavskysten. Men de 35 dåpskandidatene rakk ikke å bli døpt! Før møtet var over, ble det avbrutt av politiet, som arresterte noen av brødrene og søstrene, deriblant Vladimir Gladjuk.

Så snart Vladimir og de andre ble løslatt, tok de kontakt med alle dåpskandidatene igjen. To dager etter det første forsøket ble de endelig døpt. Vladimir forteller: «Vi følte at Jehova var på vår side. Etter dåpen ba vi sammen og ga uttrykk for vår takknemlighet mot Jehova.»

To dager senere ble Vladimir Gladjuk arrestert igjen. Senere ble han, Itta Sudarenko og Natela Chargeishvili dømt til flere års fengsel. Selv om forkynnerne var nedslått på grunn av disse arrestasjonene, var de fast bestemt på å fortsette sin tjeneste, men med større forsiktighet.

For å unngå myndighetenes oppmerksomhet dro forkynnerne til andre byer og landsbyer for å forkynne. Så den motstanden de møtte, bidro faktisk til at det gode budskap ble enda mer utbredt.

Under kommunistregimet var det gjerne slik at forkynnere som bodde i større byer, forkynte i rolige gater og parker. De snakket ofte med folk fra andre byer og landsbyer som kom for å besøke slektninger eller gjøre innkjøp. Hvis en person viste interesse, spurte forkynneren etter vedkommendes adresse og gjorde avtale om at de skulle treffes igjen.

 Babutsa Jejelava var en av dem som reiste mye i hele Vest-Georgia. Hun sier: «Siden jeg hadde slektninger mange steder, var det ingen som fattet mistanke til de hyppige turene mine. Etter omkring to år studerte jeg Bibelen med over 20 personer i Zugdidi og med 5 andre i byen Chkhorotsku. Alle ble døpt.»

Det ble snart tydelig at det var et presserende behov for publikasjoner på georgisk. Når forkynnerne gikk på gjenbesøk eller ledet bibelstudier, følte de at de hadde behov for bibler og bibelske publikasjoner på det språket de interesserte forsto best. *

Babutsa husker hvor vanskelig det var å lede et bibelstudium uten publikasjoner på georgisk. Hun sier: «Både Bibelen og andre publikasjoner jeg hadde, var på russisk, så ofte måtte jeg oversette studiematerialet for å kunne hjelpe dem jeg studerte med.» Hun oversatte artikler i bladene til georgisk ved hjelp av en gammel ordbok som var i ferd med å falle fra hverandre. Hun klarte også å oversette hele Matteusevangeliet!

Interesserte personer satte så stor pris på de artiklene som var oversatt til morsmålet deres, at de var villige til å skrive av noen av publikasjonene til eget bruk. Og fordi det også var vanskelig å få tak i bibler på georgisk, ble noen av dem som studerte Bibelen, nåtidens avskrivere av Guds Ord.

Publikasjoner som var blitt oversatt til georgisk, gikk på omgang blant brødrene og interesserte for at alle skulle få mulighet til å lese dem. Hver enkelt fikk bare noen dager eller uker på seg til å lese en publikasjon. Så da det dukket opp en avskrift av De greske skrifter på moderne georgisk blant brødrene, var det én familie som grep muligheten til å kopiere den.

Raul Karchava var bare 13 år da faren ba ham om å skrive av De greske skrifter. Raul sier: «Far kjøpte en hel kartong med notatbøker og alle slags penner og blyanter i håp om at det ville motivere meg. Jeg ble helt matt, men tok imot utfordringen. Jeg skrev og skrev  dagen lang og stoppet bare når jeg måtte strekke litt på fingrene.»

Rauls slektninger ble veldig glade da brødrene gikk med på å la familien få beholde den høyt skattede boken noen ekstra uker, slik at unge Raul kunne fullføre det krevende arbeidet. På bare to måneder klarte han å skrive av alle de 27 bøkene i De kristne greske skrifter.

Til tross for de anstrengelsene slike hardtarbeidende avskrivere gjorde seg, var det umulig å dekke det åndelige behovet til det stadig voksende antall personer som studerte Bibelen. For å dekke dette presserende behovet var modige brødre og søstre villige til å påta  seg den risikable oppgaven å skrive av og distribuere bibelske publikasjoner hjemmefra.

Forkynnelsesarbeidet i Vest-Georgia begynte å skyte fart. Men hva med den østlige delen av landet? Fantes det noen i hovedstaden, Tbilisi, som kunne hjelpe oppriktige, sannhetssøkende personer som Vaso Kveniashvili, som er omtalt tidligere?

I 1970-årene prøvde de sovjetiske myndigheter å ta motet fra Jehovas vitner ved å fordrive dem fra hjemmene deres på det ene stedet etter det andre. Dette skjedde med Oleksij og Lydia Kurdas, et ukrainsk ektepar som flyttet til Tbilisi. De hadde tilbrakt mange år i sovjetiske arbeidsleirer på grunn av sin tro.

Ekteparet Kurdas forkynte for Zaur og Eteri Kessaev, som var svært religiøse. Datteren deres, Larisa, som var 15 år på det tidspunktet, forteller om familiens første kontakt med Oleksij og Lydia: «Vi prøvde å bevise at den ortodokse kirke var den eneste sanne kirke. Etter utallige samtaler slapp vi opp for argumenter, men de fortsatte å resonnere med oss ved hjelp av Skriftene.»

Larisa fortsetter: «Hver gang vi var i kirken, leste jeg De ti bud, som var skrevet på veggen mellom to ikoner. Men en kveld leste Oleksij 2. Mosebok 20:4, 5 for oss, og jeg ble lamslått. Jeg fikk ikke sove om natten, for jeg tenkte hele tiden: ‘Er det virkelig sant at vi bryter Guds bud ved å tilbe ikoner?’»

Tidlig neste morgen løp Larisa til kirken på stedet, fast bestemt på å finne ut av dette. Igjen leste hun budet  «Du skal ikke lage deg et utskåret bilde ... Du skal ikke bøye deg for dem». For første gang i livet forsto hun hva dette budet egentlig betyr. Larisa og foreldrene hennes ble etter hvert døpt og ble noen av de første vitnene i Tbilisi.

Nesten 20 år etter sin første kontakt med sannheten traff Vaso Kveniashvili noen som gikk på møter hos Jehovas vitner i Tbilisi. Vaso var glad for å få kontakt med vitnene igjen. Han hadde ventet så lenge!

Men til å begynne med nølte vitnene på stedet med å involvere Vaso i sin virksomhet, siden han var kjent for sin kriminelle bakgrunn. Noen fryktet til og med at han spionerte på vitnene på vegne av sovjetiske myndigheter. Derfor skulle det gå fire år før Vaso fikk lov til å overvære møtene.

 Da det var tydelig at Vaso hadde gode motiver, fikk han til slutt lov til å bli en del av den lokale menigheten og bli døpt. Endelig kunne Vaso nærme seg den rettferdighetens Gud som han hadde lett etter helt fra ungdommen av! (Jes 30:18) Han tjente Jehova med den samme utholdenheten til sin død i 2014.

I 1990 hadde forkynnelsesarbeidet virkelig slått rot både i den vestlige og i den østlige delen av Georgia. De omkring 900 forkynnerne ledet 942 bibelstudier. Grunnlaget var nå lagt for en voldsom vekst.