Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

GEORGIA | 1991–1997

Omsorgsfulle hyrder gir opplæring

Omsorgsfulle hyrder gir opplæring

Joni Shalamberidze sammen med Tamazi Biblaia tidlig på 1990-tallet

Tidlig på 1990-tallet hadde de fleste menigheter i Georgia bare én eldste eller menighetstjener. En menighet kunne bestå av flere grupper som møttes hver for seg, siden forkynnerne var spredt ut over et stort område som omfattet flere byer eller landsbyer.

Joni Shalamberidze og Pavle Abdushelishvili – som begge allerede hadde tjent i avsidesliggende distrikter – ble bedt om å hjelpe til i Telavi, en by i Kakheti-området. Menigheten hadde 300 forkynnere, men ikke en eneste eldste. Den besto av 13 grupper som kom sammen på forskjellige steder.

Pavle Abdushelishvili

Joni og Pavle la fort merke til noe som utgjorde en stor hindring for brødrenes åndelige framgang. Joni forklarer: «Mange brødre eide store jorder og vingårder. Siden det er vanlig på avsidesliggende steder at naboer hjelper hverandre med gårdsdriften, tilbrakte brødrene mye tid sammen med ikke-troende.» – 1. Kor 15:33.

Joni og Pavle foreslo at brødrene skulle be om hjelp fra medtroende til å få inn avlingene sine. Ved å gjøre det kunne de ha god omgang mens de utførte gårdsarbeidet. (Fork 4:9, 10) Joni sier: «Broderkjærligheten i menigheten ble sterkere.» Da Joni og Pavle dro fra Kakheti-området tre år senere, hadde menigheten fem eldste og tolv menighetstjenere.

Møter fører til dyktigere forkynnere

Fordi arbeidet vårt var underlagt restriksjoner fram til starten av 1990-årene, kom vitnene sammen i små grupper, og de hadde bare menighetsbokstudiet og Vakttårn-studiet. Selv om disse møtene var oppmuntrende, var de ikke beregnet på å gi opplæring med tanke på forkynnelsen.

Dette endret seg da kommunistregimet falt. Jehovas organisasjon ba da menighetene om å holde den teokratiske tjenesteskolen og tjenestemøtet som en del av det ukentlige møteprogrammet.

Naili Khutsishvili og søsteren hennes, Lali Alekperova, har gode minner fra disse møtene. Lali forteller: «Det var en spennende tid. Alle var så begeistret fordi søstre også kunne få være med på programmet.»

Naili forteller: «I en demonstrasjon satt beboeren på plattformen og leste i avisen da hun hørte at det banket på døren. Da beboeren ropte ‘kom inn’, kom to søstre inn hoveddøren og gikk opp på plattformen!» Lali legger til: «Disse møtene var riktignok noe uvanlige, men de hjalp oss til å bli dyktigere i forkynnelsen.»

Behovet for åndelig føde blir større

I mange år hadde noen brødre produsert bibelsk litteratur hjemme ved hjelp av stensilmaskiner. Men for å dekke det økende behovet for publikasjoner henvendte brødrene seg nå til kommersielle trykkerier som kunne trykke bladene til en fornuftig pris.

For å gjøre originalen til de georgiske bladene klar til trykking klipte brødrene ut bokstaver fra aviser og limte dem oppå den engelske forsiden

Brødrene var oppfinnsomme når de skulle lage originalene som de sendte til trykkeriet. Den oversatte georgiske teksten ble maskinskrevet slik at den passet til layouten i det originale engelske bladet. Brødrene klipte så ut bildene fra det originale engelske bladet og limte dem på det maskinskrevne dokumentet. Til slutt klipte de ut bokstaver fra aviser som brukte tiltalende fonter, og limte dem oppå den engelske forsiden. Originalen var nå klar for trykking!

Tidlige utgaver av trykte blad på georgisk

Da datamaskiner ble tilgjengelig, gikk to unge brødre, Levani Kopaliani og Leri Mirzashvili, på kurs for å lære å bruke dem på beste måte. Leri sier: «Vi manglet erfaring, og ting gikk ikke alltid på skinner. Men med Jehovas hjelp klarte vi snart å lage layouten til bladene våre på datamaskin.»

Til tross for slike hindringer begynte menigheter over hele Georgia å få blad i fire farger som var trykt lokalt. Men med tiden ble det vanskelig å holde tritt med det økende behovet. På akkurat riktig tidspunkt fikk Jehovas tjenere i Georgia kjærlig hjelp fra Jehovas organisasjon.

Et vendepunkt

Det internasjonale stevnet i St. Petersburg i Russland i 1992 ga brødrene i Georgia muligheten til å snakke med representanter fra avdelingskontoret i Tyskland. «De forklarte hvordan oversettelsesarbeidet vanligvis blir gjort», forteller Genadi Gudadze. «De sa at vi etter hvert ville få et besøk som kunne hjelpe oss med oversettelsesarbeidet.»

Trykking av bibelske publikasjoner på georgisk var langt fra enkelt. Dette språket har en egen skrifttype, som på det tidspunktet ikke var integrert i organisasjonens flerspråklige elektroniske publiseringssystem (MEPS). Derfor måtte det lages en ny skrifttype med tanke på fotosetting og trykking.

Tidligere, i slutten av 1970-årene, hadde en georgisk familie, familien Datikashvili, flyttet til USA. Et av barna deres, Marina, ble senere kjent med sannheten. Hennes hjelp skulle bli uvurderlig da brødrene ved Betel i Brooklyn begynte å tegne hver eneste georgiske bokstav, slik at det georgiske alfabetet kunne integreres i MEPS-systemet. Det tok ikke lang tid før noen traktater og dessuten brosjyren «Se, jeg gjør alle ting nye» ble trykt i Tyskland.

Hjelp til å organisere oversettelsesarbeidet

I 1993 kom Michael Fleckenstein og hans kone, Silvia, til Tbilisi fra avdelingskontoret i Tyskland for å opprette et oversettelseskontor. Michael sier: «Jeg hadde fortsatt møtet i St. Petersburg i tankene. Da vi kom til Tbilisi 18 måneder senere, ble vi overrasket over å se at det allerede fantes et godt fungerende oversetterteam!»

Leri Mirzashvili, Paata Morbedadze og Levani Kopaliani på oversettelseskontoret i Tbilisi i 1993

Oversettelseskontoret var i en liten leilighet, og etter noen måneder arbeidet det elleve oversettere på fulltid der. Takket være den verdifulle opplæringen fra Jehovas organisasjon begynte menighetene å få en fast strøm av åndelig føde.

Åndelig føde i en urolig tid

Etter at Sovjetunionen ble oppløst, oppsto det indre uroligheter og etniske konflikter i mange av de tidligere republikkene, og Georgia var ikke noe unntak. Som et resultat av det ble det farlig å reise – spesielt over landegrensene.

Zaza Jikurashvili og Aleko Gvritishvili (her sammen med sine koner) fraktet litteratur i de urolige årene

En novemberdag i 1994 skulle Aleko Gvritishvili og to andre brødre krysse en slik grense da en gruppe bevæpnede menn stoppet dem og beordret dem ut av bilen. «De ble sinte da de så den bibelske litteraturen vår», forteller Aleko. «De stilte oss opp på rekke – som om de skulle henrette oss. Vi ba inderlig til Jehova. Etter omkring to timer sa en av dem til oss: ‘Ta litteraturen og forsvinn – kommer dere tilbake, setter vi fyr på bilen og dreper dere!’»

Til tross for slike trusler fortsatte brødrene å transportere åndelig føde. Bror Zaza Jikurashvili, som ofret mye for å frakte bibelsk litteratur inn i Georgia, sier: «Vi visste at våre brødre trengte åndelig føde. Konene våre ga oss mye støtte.»

«Mange av brødrene som var med på å frakte litteratur, var familiefedre», tilføyer Aleko. Hva var det som motiverte dem til å fortsette til tross for slike farer? Han sier videre: «Hovedsakelig var det på grunn av vår dype takknemlighet mot Jehova og vår kjærlighet til ham. Vi ville også gjenspeile Jehovas omsorg for våre kjære brødre og søstre.»

Takket være slike brødres selvoppofrende ånd fortsatte litteraturen å strømme til menighetene uten opphold i løpet av de urolige årene. Senere etablerte brødrene tryggere ruter mellom Tyskland og Georgia.

Åndelig oppmuntring i rette tid

Da den politiske situasjonen stabiliserte seg i 1995, la vitnene til rette for sitt første områdestevne. Sommeren 1996 var det omkring 6000 fra hele Georgia til stede på områdestevner som ble holdt tre steder, i Gori, i Marneuli og i Tsnori.

Jehovas vitner på områdestevnet i Gori i 1996

Stevnet i Gori var spesielt minneverdig for dem som var til stede. For en forandring fra den tiden da brødrene ikke visste om de klarte å fylle opp et auditorium til minnehøytiden! Nå ventet de at det ville komme over 2000, men de kunne ikke finne noe sted som var stort nok til å ha arrangementet. De bestemte seg for å ha stevnet utendørs – på en vakker campingplass i nærheten av byen.

Bror Kako Lomidze, som var i stevnekomiteen, sier: «Etter programmet var brødrene og søstrene sammen. De sang og gledet seg over hyggelig samvær. Det ble tydelig for alle at Guds folk var forent gjennom sterke kjærlighetsbånd.» – Joh 13:35.

Kjærlige tiltak fremmer vekst

I 1996 ble det truffet tiltak for at reisende tilsynsmenn skulle besøke hver menighet i landet en hel uke. For å nå dette målet ble det utnevnt nye reisende tilsynsmenn i tillegg til de brødrene som allerede tjente som reisende tilsynsmenn i det vestlige og det østlige Georgia.

Disse reisende tilsynsmennenes «kjærlige strev» og trofaste tjeneste hjalp uten tvil menighetene til å vokse og til å følge den teokratiske veiledningen nøyere. (1. Tess 1:3) Fra 1990 til 1997 var økningen usedvanlig stor. I 1990 var det 904 forkynnere som rapporterte felttjeneste, men bare sju år senere var det 11 082 som forkynte det gode budskap!

Den åndelige veksten som hadde startet noen tiår tidligere, var nå tydelig over hele landet. Men Jehovas folk i Georgia hadde flere velsignelser i vente.