SÅ TIDLIG som på 1920-tallet gjorde bibelstudentene seg store anstrengelser for å nå oppriktige, sannhetssøkende mennesker i Georgia. I 1924 ble det opprettet et kontor i Beirut i Libanon som skulle føre tilsyn med forkynnelsesarbeidet i det området som omfattet Armenia, Georgia, Syria og Tyrkia.

Selv om det kanskje ble sådd noen sannhetens såkorn i Georgia på den tiden, førte ikke dette til noen umiddelbare synlige resultater. (Matt 13:33) Men med tiden ble Rikets budskap utbredt, og det førte til at mange mennesker i Georgia gjorde store forandringer i livet.

Da den andre verdenskrig brøt ut, var Vaso Kveniashvili bare tenåring. Siden Georgia var en del av Sovjetunionen, tok det ikke lang tid før faren hans ble innkalt til militærtjeneste i den sovjetiske hær. På det tidspunktet var Vasos mor død. Vaso, som var eldst i søskenflokken, begynte å stjele for å forsørge seg selv og de yngre søsknene.

Vaso ble med i en gjeng og ble etter hvert sterkt involvert i organisert kriminalitet. Han forteller: «Jeg opplevde mer rettferdighet innenfor den kriminelle verden enn jeg gjorde fra myndighetenes eller  samfunnets side.» Men Vaso innså raskt at han lette etter noe som langt overgikk det et menneskelig samfunn kan tilby. «Jeg lengtet etter noe som var rettferdig», sier han.

Vaso ble til slutt arrestert for sin kriminelle virksomhet og ble sendt til en arbeidsleir i Sibir. Der ble han kjent med et av Jehovas vitner, som var der på grunn av sin tro. «Endelig fant jeg det jeg hadde lett etter», sier Vaso. «Vi hadde ikke noe litteratur, men jeg gjorde mitt beste for å lære ut fra det denne broren fortalte meg.»

Da Vaso ble løslatt i 1964, dro han tilbake til Georgia og prøvde å finne Jehovas vitner. I mellomtiden holdt han kontakten med den tidligere medfangen sin pr. brev. Men hans trofaste venn døde, og Vaso mistet all kontakt med Guds folk. Det skulle gå nesten 20 år før han fant igjen vitnene. Mer om ham senere.

For Valentina Miminoshvili, en ung georgisk kvinne, skulle det å sitte fengslet i en av nazistenes konsentrasjonsleirer føre til en stor velsignelse. Der traff hun Jehovas vitner for første gang. Det som gjorde størst inntrykk på henne, var deres urokkelige tro. Det de lærte henne ut fra Bibelen, rørte virkelig ved hjertet hennes.

Da Valentina kom hjem etter krigen, begynte hun å fortelle andre om sin nye tro. Men dette førte raskt til at hun tiltrakk seg oppmerksomhet fra de lokale myndighetene, og hun ble dømt til ti år i en arbeidsleir i Russland. Der møtte hun Jehovas vitner igjen, og senere ble hun døpt.

Valentina ble løslatt fra leiren i 1967 og flyttet da til det vestlige Georgia, hvor hun begynte å forkynne igjen på en forsiktig måte. Hun visste ikke da at hun snart skulle bli svaret på en inderlig bønn.

I 1962 flyttet søster Antonina Gudadze fra Sibir til Georgia fordi den ikke-troende mannen hennes bestemte at de skulle flytte tilbake til hjemlandet hans. Antonina, som opprinnelig var fra Sibir, hadde kommet i kontakt med sannheten gjennom vitner som var blitt sendt til Sibir. Nå bodde hun i Khashuri, en by i den østlige delen av Georgia, og det var ingen andre Jehovas vitner der.

Antonina forteller hvordan Jehova besvarte bønnene hennes: «En dag fikk jeg en pakke fra moren min i Sibir,  og inni pakken fant jeg bibelsk litteratur godt gjemt. Jeg fikk åndelig mat på denne måten i seks år. Hver gang takket jeg Jehova for den åndelige veiledningen, oppmuntringen og omsorgen.»

Men Antonina var alene. Hun sier: «Jeg fortsatte å be Jehova om at han måtte gjenforene meg med brødrene og søstrene mine. En dag kom to kvinner inn i butikken der jeg jobbet. De spurte meg: ‘Er det du som er Antonina?’ Det vennlige uttrykket i ansiktet deres fortalte meg at de var mine åndelige søstre. Vi omfavnet hverandre og brast i gråt.»

Valentina Miminoshvili var en av dem. Så glad Antonina ble da hun fikk vite at det ble holdt møter i den vestlige delen av Georgia! Hun overvar møtene én gang i måneden, enda hun måtte reise over 30 mil for å komme seg dit.

I 1960-årene flyttet noen vitner som ble forfulgt av myndighetene i andre deler av Sovjetunionen, til steder  der forholdene var bedre. Vladimir Gladjuk, en nidkjær og energisk bror, var en av dem. I 1969 flyttet han fra Ukraina til byen Zugdidi i Vest-Georgia.

Til å begynne med holdt de som kom til Georgia, møtene på russisk. Men etter hvert som flere og flere georgiere begynte å komme regelmessig på møtene, ble det ordnet med at møtene ble holdt på georgisk. Arbeidet med å gjøre disipler ga så gode resultater at i august 1970 var det tolv som ble døpt.

Våren 1972 flyttet Vladimir og familien hans enda lenger vestover, til byen Sukhumi, som ligger langs svartehavskysten. Vladimir forteller: «Vi følte oss rike åndelig sett og var takknemlige mot Jehova for at han hadde velsignet oss på denne måten. Menigheten der  vokste raskt.» Den våren ble minnehøytiden holdt i Sukhumi for første gang, og det var 45 til stede.

Babutsa Jejelava, som nå er i 90-årene, var en av de første som raskt tok imot sannheten i Sukhumi i begynnelsen av 1973. Hun sier: «En dag så jeg fire kvinner som diskuterte ivrig. To av dem var nonner, og de to andre – oppdaget jeg senere – var Jehovas vitner.» Den ene søsteren var Vladimir Gladjuks kone, Ljuba, og den andre var Itta Sudarenko, en veldig nidkjær pioner fra Ukraina.

Babutsa forteller hvordan hun følte det da hun overhørte samtalen: «Jeg lyttet med både hjerte og sjel.» Da hun hørte at Gud har et navn, kastet hun seg inn i samtalen og spurte om hun kunne få se det i Bibelen. Hun stilte så mange spørsmål at samtalen varte i tre timer.

Babutsa var redd for at hun ikke skulle treffe vitnene igjen, så hun spurte: «Drar dere bare videre og glemmer meg?»

Søstrene svarte: «Nei, vi glemmer deg ikke. Vi kommer tilbake neste lørdag.»

Lørdagen kom, og til Babutsas store glede kom de to søstrene! Et bibelstudium ble startet med det samme. Ved slutten av studiet ville Babutsa igjen forsikre seg om at hun ikke kom til å miste kontakten med Guds folk. Hun sa til seg selv: «Når jeg endelig har funnet disse menneskene, kan jeg ikke miste dem.»

Babutsa hadde en plan. Hun forteller: «Jeg visste at Ljuba var gift, så jeg spurte Itta om hun også var gift. Itta svarte at hun ikke hadde noen mann. ‘Så flytt inn  hos meg!’ utbrøt jeg. ‘Jeg har to senger, og det er en lampe mellom dem. Vi kan lese i Bibelen i lyset fra lampen og snakke om bibelske spørsmål om kvelden også!’» Itta tok imot tilbudet og flyttet inn i leiligheten til Babutsa.

Babutsa tenker tilbake på den tiden og sier: «Noen ganger fikk jeg ikke sove fordi jeg lå og tenkte på det jeg hadde lært. Plutselig dukket det opp et spørsmål. Da vekket jeg Itta og sa: ‘Itta, finn fram bibelen din. Jeg har et spørsmål!’ Itta gned seg i øynene og svarte: ‘Det går bra, kjære deg.’ Så fant hun fram bibelen sin og viste meg svaret.» Bare tre dager etter at Itta hadde flyttet inn, var Babutsa ute og forkynte det gode budskap!

Babutsa hadde en god venninne, Natela Chargeishvili. Babutsa forteller: «Jeg trodde at det at hun kom fra en rik familie, skulle hindre henne i å ta imot sannheten, men jeg tok heldigvis feil. Allerede fra den første samtalen vi hadde, brant sannheten som en ild i hjertet hennes.» Det tok ikke lang tid før begge nidkjært delte håpet sitt med venner, kolleger og naboer.