JEHOVAS tjenere i Georgia har forkynt det gode budskap med stor utholdenhet, og Jehova har velsignet deres harde arbeid. Resultatet er at budskapet har nådd ut til nesten hvert eneste hjørne av landet.

I de senere år har ivrige forkynnere og pionerer konsentrert seg enda mer om behovene til dem som bor i distrikter som sjelden blir gjennomarbeidet. I noen  fjellrike områder finnes det isolerte landsbyer som bare kan nås med firehjulsdrevet bil eller med taubane.

Hvert år siden 2009 har avdelingskontoret i Georgia sendt ut en liste over avsidesliggende distrikter til alle menigheter, og forkynnerne har blitt oppmuntret til å støtte opp om forkynnelsesarbeidet på disse stedene. Mange har måttet ofre mye for å kunne være med på dette.

Temuri og Ana Bliadze var nygift da de hørte at det var stort behov for forkynnere i det fjellrike Adsjaria-området. De hadde akkurat kjøpt seg tomt for å bygge hus. Men nå fikk de mulighet til å utvide tjenesten.

De tilbrakte først en uke i Adsjaria-området. Temuri forteller om førsteinntrykket: «Forkynnerne på stedet gikk mye til fots for å nå små landsbyer. Vi hadde en firehjulsdrevet bil, og jeg tenkte med en gang at den ville ha vært veldig nyttig der.»

Ana tilføyer: «Det var langt fra enkelt å flytte. Vi var veldig knyttet til menigheten og familien vår. Men vi følte at Jehova velsignet oss.» I over tre år har Temuri og Ana hjulpet til i en gruppe i Keda, en småby i Adsjaria-området.

Midlertidige spesialpionerer har vært til uvurderlig hjelp i forkynnelsen i avsidesliggende områder. Etter endt oppdrag valgte mange av dem å bli i sitt tildelte distrikt for å ta seg av dem de hadde startet bibelstudier med.

 To pionersøstre, som begge heter Khatuna, ble sendt til den pittoreske landsbyen Manglisi. Det bodde ingen vitner der, men de to søstrenes forkynnelse ga gode resultater. Den første måneden ledet de 9 bibelstudier, den andre 12, den tredje 15 og den fjerde 18! For å kunne fortsette å ta seg av bibelstudiene sine bestemte de seg for å bli i Manglisi.

Våre søstre måtte være svært kreative for å klare å forsørge seg selv. Mange som besøker Manglisi, får smaken på en lokal spesialitet – et slags syltetøy av furukongler, som er kjent for å ha helsebringende egenskaper. Så til å begynne med plukket søstrene grønne furukongler for å lage dette berømte syltetøyet, som de solgte på det lokale markedet. Men så fikk de en uventet inntektskilde.

 En dag fikk de en del kyllinger av en kvinne de studerte Bibelen med. Hun forklarte at en av hønene hennes hadde lagt egg på et skjult sted og hadde kommet hjem med disse nyklekte kyllingene. Kvinnen ville gi dette uventede kyllingkullet til pionersøstrene. En av dem hadde erfaring med hønseoppdrett, så de bestemte seg for å lage en liten hønsegård.

En av søstrene sier: «Med Jehovas hjelp og med støtte fra trosfeller og dem vi studerte med, klarte vi oss i Manglisi i fem år.» Nå er det en aktiv gruppe med brødre og søstre der.

De siste årene har Georgia hatt en stor tilstrømning av utlendinger. Mange pionerer har innsett at det har åpnet seg et nytt distrikt. Derfor har de begynt å lære seg språk som arabisk, aserbajdsjansk, engelsk, kinesisk, persisk og tyrkisk.

Mange av disse pionerene har begynt i fremmedspråklige grupper og menigheter, mens andre har flyttet utenlands til områder med enda større behov. Giorgi og Gela var i 20-årene da de flyttet til et av nabolandene. «Vi ville gi vårt aller beste til Jehova, og det å flytte dit var en perfekt mulighet til å gjøre akkurat det», sier Giorgi.

Gela tenker tilbake på tiden der og sier: «Det å tjene som eldste i et slikt distrikt lærte meg utrolig mye. Det er herlig å føle at Jehova bruker en til å hjelpe hans ‘små sauer’». – Joh 21:17.

Giorgi legger til: «Det var nok av utfordringer, men  vi fokuserte på tjenesten og angret ikke på valget vårt. Vi følte vi bare gjorde det vi burde.»

En annen bror, som også heter Gela, tjente noen år i Tyrkia. Han sier: «I begynnelsen var det vanskelig å bevare gleden fordi jeg strevde med å lære meg språket. Men da jeg endelig kunne kommunisere med brødrene og søstrene og med folk i distriktet, var jeg overlykkelig.»

Nino, som har vært pioner i Istanbul i Tyrkia i mer enn ti år, forteller: «Jeg følte at Jehova støttet meg fra første stund. Når du er pioner i et fremmedspråklig distrikt, kan du få ‘årbok-opplevelser’ nesten hver dag.»