Det fremmedspråklige distriktet i Tyskland har blitt større som følge av det store antallet flyktninger og innvandrere som har kommet til landet. I løpet av en periode på ni måneder ble det opprettet 229 fremmedspråklige grupper og førgrupper. Rundt 800 forkynnere deltar på cirka 30 språkkurs på 13 språk.

Våre brødre og søstre forkynner for flyktninger på mottakssentre. Forkynnerne har stått med litteraturtraller på over 200 steder og levert cirka 640 000 publikasjoner.

 Det styrende råd godkjente en spesiell forkynnelseskampanje som skulle pågå fra mai til juli 2016. Omtrent 700 arabisktalende forkynnere fra 7 land reiste til 10 steder i Tyskland og Østerrike for å forkynne for de mange arabisktalende som bor der.

De 50 forkynnerne i den kriolspråklige menigheten Faber’s Road i Belize forkynner vanligvis til fots. De fleste av dem har lite penger, men de ser etter muligheter til å vise gavmildhet. For et par år siden begynte de å plukke opp mynter de fant på de støvete veiene når de forkynte fra hus til hus. I slutten av hvert år siden da har de kommet sammen for å vaske, sortere og telle myntene de har samlet.

Selv om flesteparten av myntene har vært av svært liten verdi (tilsvarende bare noen få øre), har de hvert år samlet inn mynter som tilsvarer cirka 2000 kroner. De bruker halvparten av pengene til å dekke utgifter i forbindelse med driften av Rikets sal, og den andre halvparten sender de inn til det verdensomfattende arbeidet.

En av de mest minneverdige begivenhetene i Jehovas vitners historie i Burundi fant sted den 5. mars 2016, da avdelingskontoret hadde besøk av Anthony Griffin, en representant for hovedkontoret. Det ble holdt et spesielt program for alle menighetene, og den største landsdekkende radiokanalen sendte hele programmet. Det ble anslått at så mange som fire millioner hørte på!

 Radiosendingen førte til at det ble avlagt et flott vitnesbyrd, og mange kom med positive tilbakemeldinger. En radiotekniker som hjalp til under sendingen, sa: «Dere må lage flere slike programmer!» Og en annen som jobber i radiokanalen, skrev: «Jeg håper dere vil fortsette [å lage slike programmer], som helt sikkert vil redde mange sjeler.» Også i mange busser og taxier kunne man høre radioprogrammet.

Dagen før minnehøytiden i 2016 ble brødrene i en liten isolert gruppe i Nepal ganske stresset da de fikk vite at det skulle være en stor konsert på en skole som lå rett ved siden av den salen de hadde leid.

På slike konserter er musikken veldig høy. Da brødrene holdt på med å gjøre rent i salen om formiddagen den dagen minnehøytiden skulle holdes, sa en av konsertarrangørene til dem: «Dere kommer ikke til å høre noe annet enn musikken vår.»

Konserten begynte klokken tolv, og som ventet var musikken høy. Selv om brødrene hadde leid en høyttaler som var mye større enn den de først hadde tenkt å bruke, kunne de ikke engang høre mikrofontesten. De var fortvilet, men ba inderlig til Jehova om saken. Så, en halvtime før minnehøytiden skulle begynne, da salen var i ferd med å fylles, stoppet plutselig musikken. Det hadde brutt ut slåsskamp blant noen på konserten som hadde drukket, og politiet hadde stoppet arrangementet. Brødrene kunne holde minnehøytiden i en rolig, fredelig og respektfull atmosfære.

Giuseppe er en pioner i Italia. Han jobber hjemmefra for et internettkonsulentselskap. I mai 2016 var han på et møte med rundt 70 kolleger der det ble drøftet nye ideer som selskapet kunne sette ut i livet. Selskapets administrerende direktør begynte med å snakke om noen nettsteder som deres eget selskap kunne lære av. Så viste han et eksempel på en skjerm. Giuseppe trodde ikke sine egne øyne da han så jw.org komme opp på skjermen. Direktøren sa: «Dette er det beste nettstedet i verden!» Så begynte han å analysere tekniske aspekter ved jw.org. Han snakket positivt om lenkene, som var enkle å finne, og om den attraktive visuelle utformingen.

«Kollegene mine ble imponert da de fikk vite hvor mange språk nettstedet støtter», sa Giuseppe. «Da presentasjonen  var over, sa sjefen min til direktøren og de andre som var der: ‘Giuseppe er et av Jehovas vitner.’ Da sa direktøren til meg: ‘Organisasjonen din fortjener ros. Dere har designet en nettportal som alle selskaper, firmaer og organisasjoner i verden kan misunne dere. Jeg kan bare forestille meg hvor mye arbeid som må til for å holde den oppdatert og brukervennlig, og hvor mye oppmerksomhet som blir viet detaljene og innholdet.’ Jeg ble litt flau over å få så mye ros for noe jeg ikke hadde gjort. Men jeg var overlykkelig over at det ble avlagt et vitnesbyrd for mange som ikke visste noe om Jehovas vitner. Nå har jeg regelmessige samtaler med noen av kollegene mine, og jeg har til og med begynt å studere Bibelen med tre av dem.» Det selskapet Giuseppe jobber for, fortsetter å «studere» jw.org, mens Giuseppe fortsetter å snakke med kollegene sine om Bibelen.

Jorge er en ungdom som bor i Argentina. I begynnelsen av 2010 ble han kjent med sannheten gjennom en klassekamerat. Etter en tid begynte han å studere Bibelen ved hjelp av boken Hva er det Bibelen egentlig lærer? På den tiden spilte han fotball. Han utmerket seg og kvalifiserte seg til å spille på andrelaget til en av de store fotballklubbene. I april 2014 fikk han et fristende tilbud om å spille på et lag i Tyskland. Han syntes tanken på å kunne bli profesjonell fotballspiller var spennende, så han tok imot tilbudet. Bare noen dager før han skulle dra til Europa, sa treneren hans til ham: «Du er et av Jehovas vitner, er du ikke? Ikke ødelegg livet ditt ved å  dra utenlands. Da jeg var ung, var jeg også et vitne. Jeg fikk tilbud om å spille på et lag i et asiatisk land. De lovte meg mange ting, og jeg ble fascinert av alt sammen. Jeg dro dit sammen med familien, men vi kom veldig skuffet hjem igjen.» Jorge sier: «Det han sa, gjorde stort inntrykk på meg, og jeg bestemte meg for å ikke dra til Europa likevel. I 2015 ble jeg forkynner, og jeg ble også døpt det året.»

I september 2015 ble det regionale stevnet med temaet «Etterlign Jesus!» holdt i Kampala i Uganda. Det var stor glede blant dem som var til stede, da Mark Sanderson fra det styrende råd presenterte Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter på luganda.

En som studerer Bibelen, sa: «Jeg ble så glad da jeg fikk denne nydelige bibelen! Rundt den tiden var folk opptatt med å gjøre forberedelser til pavens besøk. For å få inn penger solgte kirken ‘velsignede’ rosenkranser for 30 dollar [cirka 250 kroner]. Folk ville gjerne ha velsignelsene, men mange hadde ikke pengene. Jeg, derimot, fikk en ekte velsignelse helt gratis. Jehova ga den til alle som kom på stevnet, og det var opp til hver enkelt å gi et frivillig bidrag av hjertet. Hver dag når jeg leser Jehovas Ord på morsmålet mitt og blir bedre kjent med ham, føler jeg meg virkelig velsignet. Jeg takker Jehova for at han ga meg denne bibelen.»

I et område i Kongo (Kinshasa) prøvde lederne i noen kirkesamfunn å sverte www.pr418.com ved å si til folk  at Jehovas vitners publikasjoner blir trykt i åndeverdenen. I et forsøk på å begrunne denne påstanden sa de at bokstavene «www» tilsvarer tallet 666 i Åpenbaringen. (Åp 13:18) Det førte til at noen som studerte Bibelen, ikke ville studere mer.

Et pionerektepar ba til Jehova om saken og inviterte så dem de studerte med, og ektefellene deres hjem til seg. Tre av parene takket ja, og etter et måltid viste pionerene dem videoen Jehovas vitner – organisert for å forkynne det gode budskap. Det gjestene fikk se, slo bena vekk under det de hadde hørt om hvor publikasjonene våre kommer fra. Uken etter insisterte mannen til en av dem som studerte, på at pionerparet skulle ta imot og gi videre et bidrag til det verdensomfattende arbeidet. Selv om han selv ikke hadde begynt å studere, ga han et beløp som tilsvarer over 800 kroner.

Brødrene i et avsidesliggende område i Papua Ny-Guinea har et sterkt ønske om å lære de nyeste sangene våre, men de har ikke tilgang til internett. Så Mundip menighet sender en bror til den nærmeste byen. For å komme dit må han gå i to timer og så ta bussen i to timer. Når han kommer fram, går han inn på internett og skriver av den nye sangteksten i en notatbok, og så reiser han hjem igjen og skriver teksten opp på en tavle i Rikets sal, slik at alle kan se den. Menigheten skriver av teksten, slik at de kan synge de nye sangene på møtene. De gleder seg over å være forent med menighetene verden over i tilbedelsen av Jehova, også når det gjelder sang.