Den hellige ånd — Guds virksomme kraft

IFØLGE treenighetslæren er den hellige ånd den tredje person i en guddom, likestilt med Faderen og Sønnen. Som boken Our Orthodox Christian Faith sier: «Den Hellige Ånd er helt og holdent Gud.»

I de hebraiske skrifter er ruʹach, som betyr «pust; vind; ånd», det ordet som oftest blir brukt for «ånd». I de greske skrifter har ordet pneuʹma en lignende betydning. Viser disse ordene at den hellige ånd er en del av en treenighet?

En virksom kraft

BIBELENS bruk av uttrykket «Den Hellige Ånd» viser at denne ånd er en kontrollert kraft som Jehova Gud bruker for å gjennomføre en rekke av sine hensikter. Den kan til en viss grad sammenlignes med elektrisiteten, en kraft som kan brukes til å utføre mange forskjellige former for arbeid.

I 1. Mosebok 1: 2 sier Bibelen at «Guds Ånd [hebraisk: ruʹach] svevet over vannet». Her var Guds ånd hans «virksomme kraft» (NW) som formet jorden. — Se også Today’s English Version (TEV).

Gud bruker sin ånd for å opplyse dem som tjener ham. David bad: «Lær meg å gjøre din vilje, for du er min Gud! Din gode Ånd [ruʹach] skal lede meg på de jevne stier.» (Salme 143: 10) Da 70 dugelige menn ble utnevnt til å hjelpe Moses, sa Gud til ham: «Jeg vil ta av den Ånd [ruʹach] som er over deg, og gi til dem.» — 4. Mosebok 11: 17.

Bibelske profetier ble nedskrevet da Guds menn ble «drevet av Den Hellige Ånd [gresk: fra pneuʹma]». (2. Peter 1: 20, 21) På denne måten ble Bibelen «inspirert av Gud» (gresk: The·oʹpneu·stos, som betyr «Gud-åndet»). (2. Timoteus 3: 16, Det nye testamente på moderne norsk [NTM]) Og den hellige ånd ledet visse mennesker slik at de så syner eller fikk profetiske drømmer. — 2. Samuelsbok 23: 2; Joel 3: 1, 2; Lukas 1: 67; Apostlenes gjerninger 1: 16; 2: 32, 33.

Etter at Jesus var blitt døpt, drev den hellige ånd ham ut i ørkenen. (Markus 1: 12) Ånden var som en ild i Guds tjenere, slik at de ble aktivisert ved denne kraften. Og den hjalp dem til å tale på en frimodig og modig måte. — Mika 3: 8; Apostlenes gjerninger 7: 55—60; 18: 25; Romerne 12: 11; 1. Tessaloniker 5: 19.

Ved sin ånd fullbyrder Gud sine dommer over mennesker og nasjoner. (Jesaja 30: 27, 28, NW; 59: 18, 19, NW) Og Guds ånd kan nå overalt og virke til gagn for mennesker, men den kan også gå dem imot. — Salme 139: 7—12.

’Kraft over det normale’

GUDS ånd kan også gi «kraft som er over det normale», til dem som tjener ham. (2. Korinter 4: 7, NW) Dette setter dem i stand til å utholde trosprøver eller til å gjøre ting som de ellers ikke ville ha kunnet gjøre.

I Dommerne 14: 6 fortelles det for eksempel om Samson: «Herrens Ånd [kom] over ham med styrke. Han tok løven og rev den i stykker med bare nevene.» Var det slik at en guddommelig person tok bolig i Samson og fikk hans  kropp til å gjøre dette? Nei, det var i virkeligheten «HERRENS kraft [som] gjorde Samson sterk». — TEV.

Bibelen sier at da Jesus ble døpt, kom den hellige ånd ned over ham som en due, ikke i menneskeskikkelse. (Markus 1: 10) Denne Guds virksomme kraft satte Jesus i stand til å helbrede syke og å oppreise døde. Som Lukas 5: 17 sier: «Jesus hadde Herrens kraft så han kunne helbrede.»

Guds ånd satte også Jesu disipler i stand til å gjøre mirakuløse ting. Apostlenes gjerninger 2: 1—4 forteller at disiplene var samlet på pinsedagen da det ’med ett kom et brus fra himmelen som når det blåser en sterk storm, og de ble alle fylt av Den Hellige Ånd og begynte å tale i andre tungemål etter som Ånden gav dem å forkynne’.

Så den hellige ånd gav Jesus og andre tjenere for Gud makt til å gjøre ting som mennesker vanligvis ikke kunne gjøre.

Ikke en person

MEN finnes det ikke skriftsteder som taler om den hellige ånd i slike vendinger at det ser ut som om det dreier seg om en person? Jo, men legg merke til hva den katolske teologen Edmund Fortman sier om dette: «Selv om denne ånd ofte blir beskrevet i slike vendinger at det ser ut som om det dreier seg om en person, synes det å være helt klart at [de hebraiske skrifters] hellige skribenter aldri oppfattet denne ånd som en særskilt person eller fremstilte den som det.» — The Triune God.

I Bibelen er det ikke uvanlig at noe blir personifisert. Det sies at visdommen har barn. (Lukas 7: 35, EN) Synden og døden blir omtalt som konger. (Romerne 5: 14, 21, NW; se også LB.) I 1. Mosebok 4: 7 sier The New English Bible (NE): «Synden er en demon som står sammenkrøket ved døren», og personifiserer på den måten synden som en ond ånd som står sammenkrøket ved Kains dør. Men synden er naturligvis ikke en åndeperson, og det at den hellige ånd blir personifisert, gjør heller ikke den til en åndeperson.

På lignende måte sies det i 1. Johannes 5: 6—8 (NE) at ikke bare ånden, men også «vannet og blodet» er «vitner». Men vann og blod er åpenbart ikke personer, og den hellige ånd er heller ikke en person.

Dette er i harmoni med at Bibelen vanligvis omtaler den hellige ånd som noe upersonlig, for eksempel når den omtaler den parallelt med vann og med ild. (Matteus 3: 11; Markus 1: 8) Mennesker oppfordres til å bli fylt av hellig ånd i stedet for å fylle seg med vin. (Efeserne 5: 18) Det sies at de er fylt av hellig ånd på samme måte som de er fylt av visdom, tro og glede. (Apostlenes gjerninger 6: 3; 11: 24; 13: 52) Og i 2. Korinter 6: 6 blir den hellige ånd omtalt sammen med en rekke egenskaper. Slike uttrykksmåter ville ikke være så vanlige  hvis den hellige ånd i virkeligheten var en person.

Det er også verdt å merke seg at mens noen skriftsteder sier at ånden taler, er det andre skriftsteder som viser at den i virkeligheten gjorde dette gjennom mennesker eller gjennom engler. (Matteus 10: 19, 20; Apostlenes gjerninger 4: 24, 25; 28: 25; Hebreerne 2: 2) Åndens virksomhet kan i slike tilfelle sammenlignes med radiobølger som overfører budskaper fra én person til en annen, som befinner seg langt borte.

I Matteus 28: 19 tales det om «Den Hellige Ånds navn». Men ordet «navn» sikter ikke alltid til et egennavn, verken på gresk eller på norsk. Når vi sier «i lovens navn», sikter vi ikke til en person. Vi sikter til det loven står for, dens myndighet. Archibald Thomas Robertson sier: «Dette er en vanlig måte å bruke ’navn’ (onoma) på i Septuaginta og i papyrer som et uttrykk for makt eller myndighet.» (Word Pictures in the New Testament) Så en dåp ’i Den Hellige Ånds navn’ er en anerkjennelse av åndens myndighet, at den kommer fra Gud og virker i samsvar med Guds vilje.

«Talsmannen»

JESUS omtalte den hellige ånd som en «talsmann» eller en «Hjelper» (LB), og han sa at den skulle «lære», «veilede» og «tale». (Johannes 14: 16, 26; 16: 13) Det greske ordet han brukte for «talsmann» eller «Hjelper» (pa·raʹkle·tos), står i hankjønn. I sin omtale av «talsmannen» eller «Hjelperen» og det denne skulle gjøre, brukte han derfor personlige pronomener i hankjønn. (Johannes 16: 7, 8) Når det greske intetkjønnsordet for «ånd» (pneuʹma) blir brukt, blir på den annen side et pronomen i intetkjønn med rette brukt.

De fleste oversettere som er tilhengere av treenighetslæren, skjuler denne kjensgjerning, men oversettere som gjengir den greske tekst nøyaktig, får fram denne forskjellen. Lyder Bruns oversettelse gjengir for eksempel Johannes 14: 16, 17 slik: «Jeg [vil] be Faderen, og han skal sende dere en annen Hjelper som skal være hos dere for bestandig: sannhetens ånd, som verden ikke kan få, fordi den ikke ser den og ikke kjenner den.» (Uthevet av oss) Den danske autoriserte oversettelsen gjengir også dette skriftstedet på denne måten.

Så når Bibelen bruker personlige pronomener i hankjønn i forbindelse med pa·raʹkle·tos i Johannes 16: 7, 8, er det i samsvar med grammatikalske regler og skyldes ikke en læresetning.

Ingen del av en treenighet

FORSKJELLIGE kilder innrømmer at Bibelen ikke støtter den tanke at den hellige ånd er den tredje person i en treenighet. Her er noen eksempler:

«I Det gamle testamente finner vi ingen steder noen klar tilkjennegivelse av at det er en tredje person.» — The Catholic Encyclopedia.

«Jødene betraktet aldri ånden som en person, og det finnes heller ikke noe tungtveiende vitnesbyrd om at noen av Det gamle testamentes skribenter hadde en slik oppfatning. . . . Den Hellige Ånd blir i synoptikerne [de tre første evangeliene] og i Apostlenes gjerninger vanligvis fremstilt som en guddommelig kraft eller makt.» — Den katolske teologen Fortman.

«Det er tydelig at GT [Det gamle testamente] ikke oppfatter Guds ånd som en person . . . Guds ånd er ganske enkelt Guds kraft. Hvis den noen ganger blir fremstilt som atskilt fra Gud, er det fordi Jahves pust virker utenfor ham.» «Det store flertall av skriftsteder i NT [Det nye testamente] åpenbarer Guds ånd som noe, ikke som noen; dette er spesielt tydelig i parallellismen mellom ånden og Guds kraft.» — New Catholic Encyclopedia.

«I det store og hele taler Det nye testamente i likhet med Det gamle testamente om ånden som en guddommelig kraft.» — A Catholic Dictionary.

Vi ser således at verken jødene eller de første kristne betraktet den hellige ånd som en del av en treenighet. Denne læren ble utformet flere hundre år senere. Som et katolsk oppslagsverk sier: «At det fantes en tredje Person, ble hevdet på et kirkemøte i Alexandria i 362 . . . og endelig av kirkemøtet i Konstantinopel i 381» — omkring 350 år etter at disiplene på  pinsedagen var blitt fylt med den hellige ånd! — A Catholic Dictionary.

Nei, den hellige ånd er ikke noen person og ikke noen del av en treenighet. Den hellige ånd er Guds virksomme kraft som han bruker for å gjennomføre sin vilje. Den er ikke likestilt med Gud, men står alltid til hans disposisjon og er underordnet ham.

[Uthevet tekst på side 22]

«I det store og hele taler Det nye testamente i likhet med Det gamle testamente om ånden som en guddommelig kraft.» — A Catholic Dictionary

[Bilder på side 21]

Ved én anledning manifesterte den hellige ånd seg som en due. Ved en annen anledning manifesterte den seg som tunger av ild — aldri som en person