Er den en klart uttrykt bibelsk lære?

HVIS treenighetslæren var sann, ville den ha vært klart framholdt gjennom hele Bibelen. Hvorfor det? Fordi Bibelen er den åpenbaring Gud har gitt menneskene om seg selv, noe apostlene understreket. Og ettersom vi må kjenne Gud for å kunne tilbe ham på en antagelig måte, bør Bibelen klart og tydelig fortelle oss nøyaktig hvem han er.

Troende i det første århundre godtok Skriften som Guds autentiske åpenbaring. Den var grunnlaget for deres trosoppfatninger, den avgjørende autoritet. Det sies for eksempel at da apostelen Paulus forkynte for innbyggerne i byen Berøa, «tok [de] imot Ordet med all velvilje og gransket skriftene daglig for å se om det stemte». — Apostlenes gjerninger 17: 10, 11.

Hva brukte ledende Guds menn på den tiden som sin autoritet? Apostlenes gjerninger 17: 2, 3 (New World Translation [NW]) forteller om apostelen Paulus: «Som han hadde for vane, . . . resonnerte han med dem ut fra skriftene, idet han forklarte og beviste ved hjelp av henvisninger [fra skriftene].»

Jesus var selv et eksempel når det gjaldt å bruke Skriften som grunnlaget for sin undervisning, for han sa gang på gang: «Det står skrevet.» «[Han begynte] å utlegge for dem det som står om ham i alle skriftene.» — Matteus 4: 4, 7; Lukas 24: 27.

Vi ser således at Jesus, Paulus og de troende i sin alminnelighet i det første århundre brukte Skriften som grunnlaget for sin undervisning. De visste at «hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig til opplæring, til irettesettelse, til å bringe orden i tingene, til opptuktelse i rettferdighet, for at gudsmennesket kan være fullt dugelig, fullstendig utrustet til all god gjerning». — 2. Timoteus 3: 16, 17, NW; se også 1. Korinter 4: 6; 1. Tessaloniker 2: 13; 2. Peter 1: 20, 21.

Ettersom Bibelen kan «bringe orden i tingene», bør den inneholde klare opplysninger om noe så fundamentalt som det en hevder at treenighetslæren er. Men sier teologer og historikere at dette er en klart uttrykt bibelsk lære?

Står ordet «treenighet» i Bibelen?

EN PROTESTANTISK publikasjon sier: «Ordet ’treenighet’ finnes ikke i Bibelen . . . Det hadde ikke noen formell plass i kirkens teologi før i det fjerde århundre.» (The Illustrated Bible Dictionary) Og en katolsk autoritet sier at ordet «treenighet» «ikke direkte . . . er Guds ord». — New Catholic Encyclopedia.

En annen katolsk autoritet sier: «I de hellige skrifter er det ennå ikke noe enkeltuttrykk som brukes om de tre guddommelige Personer under ett. Ordet τρίας [triʹas] (som det latinske ordet trinitas er oversatt fra) finnes først hos Theophilus fra Antiokia omkring år 180 e.Kr. . . . Kort tid deretter forekommer det i sin latinske form, trinitas, hos Tertullianus.» — The Catholic Encyclopedia.

Dette er imidlertid ikke i seg selv noe bevis for at Tertullianus lærte om en treenig Gud. Et katolsk verk sier for eksempel at noen av Tertullianus’ ord senere ble brukt av andre for å beskrive treenigheten, men kommer så med en advarsel: «Men det må ikke trekkes for hastige konklusjoner  av denne bruk, for han anvender ikke ordene på den trinitariske teologi.» — Trinitas—A Theological Encyclopedia of the Holy Trinity.

De hebraiske skrifters vitnesbyrd

MEN selv om ordet «treenighet» ikke finnes i Bibelen, kunne jo treenighetstanken bli tydelig understreket i den. Hvordan forholder det seg med det? Hva viser for eksempel de hebraiske skrifter («Det gamle testamente»)?

Et religiøst oppslagsverk innrømmer: «Teologene er i dag enige om at den hebraiske bibel ikke inneholder læren om en treenighet.» (The Encyclopedia of Religion) Og et annet religiøst oppslagsverk sier: «Læren om den hellige treenighet blir ikke forkynt i GT [Det gamle testamente].» — New Catholic Encyclopedia.

Jesuitten Edmund Fortman innrømmer på lignende måte i sin bok The Triune God: «Det gamle testamente . . . sier ikke noe med rene ord om en treenig Gud som er Far, Sønn og Hellig Ånd, og kommer ikke med noen nødvendig hentydning i den retning. . . . Det er ikke engang noe som viser at noen av de hellige skribenter antok at det eksisterte en [treenighet] i guddommen. . . . Selv det å se hentydninger til, forbilder på eller ’skjulte tegn’ på en treenighet av personer i [«Det gamle testamente»] er å gå ut over de hellige skribenters ord og hensikt.» — Uthevet av oss.

En undersøkelse av de hebraiske skrifter vil bekrefte de ovenstående uttalelsene. Det finnes således ikke noen klart utformet treenighetslære i de første 39 bøkene i Bibelen, som utgjør de inspirerte hebraiske skrifters sanne kanon.

De greske skrifters vitnesbyrd

KOMMER så de kristne greske skrifter («Det nye testamente») med noen klare uttalelser om en treenighet?

Et tidligere sitert religiøst oppslagsverk sier: «Teologene er enige om at Det nye testamente heller ikke inneholder noen klart formulert treenighetslære.» — The Encyclopedia of Religion.

Jesuitten Fortman sier: «Det nye testamentes skribenter . . . gir oss ikke noen formell eller utformet treenighetslære, ingen tydelig formulert lære om én Gud som består av tre jevnbyrdige guddommelige personer. . . . Ikke noe sted finner vi noen trinitarisk lære om tre atskilte subjekter med guddommelig liv og virksomhet i den samme guddom.»

Et oppslagsverk sier: «Verken ordet ’treenighet’ eller den klart formulerte læren forekommer i Det nye testamente.» — The New Encyclopædia Britannica.

Bernhard Lohse sier: «Hva Det nye testamente angår, finner en egentlig ikke noen treenighetslære der.» — A Short History of Christian Doctrine.

Et teologisk oppslagsverk kommer med en lignende uttalelse: «NT [Det nye testamente] inneholder ingen fullt utviklet treenighetslære. ’Bibelen mangler en tydelig uttalelse om at Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd er av samme vesen’ [sa den protestantiske teologen Karl Barth].» — The New International Dictionary of New Testament Theology.

Professor E. Washburn Hopkins ved Yale universitet sa: «For Jesus og Paulus var treenighetslæren tydeligvis ukjent; . . . de sier ikke noe om den.» — Origin and Evolution of Religion.

Historikeren Arthur Weigall kommer med denne bemerkningen: «Jesus Kristus nevnte aldri et slikt fenomen, og ordet ’treenighet’ forekommer ikke noe sted i Det nye testamente. Tanken ble ikke antatt av kirken før 300 år etter vår Herres død.» — The Paganism in Our Christianity.

Vi ser således at verken de 39 bøkene i de hebraiske skrifter eller de 27 inspirerte bøkene som utgjør de kristne greske skrifters kanon, inneholder noen klart formulert treenighetslære.

Lærte de første kristne om en treenighet?

LÆRTE de første kristne om en treenig Gud? Legg merke til hva noen historikere og teologer har å si om dette:

«Urkristendommen hadde ikke noen klart formulert treenighetslære lik den som senere ble utformet i trosbekjennelsene.» — The New International Dictionary of New Testament Theology.

«De første kristne tenkte imidlertid ikke til å begynne med på å knytte [treenighets]tanken til sin egen tro. De viste hengivenhet overfor Gud Faderen og overfor Jesus Kristus, Guds Sønn, og de anerkjente . . . Den Hellige Ånd; men det fantes ikke noen tanke om at disse tre var en virkelig treenighet, jevnbyrdige og forent i Én.» — The Paganism in Our Christianity.

«Til å begynne med var den kristne tro ikke trinitarisk . . . Den var ikke det i den apostoliske og den etterapostoliske tid, noe som fremgår av NT [Det nye testamente] og andre tidlige kristne  skrifter.» — Encyclopædia of Religion and Ethics.

«Formuleringen ’én Gud i tre personer’ ble ikke fullstendig utformet og absolutt ikke helt innlemmet i de kristnes liv og trosbekjennelse før ved slutten av det fjerde århundre. . . . Blant de apostoliske fedre hadde det ikke vært noe som overhodet nærmet seg en slik tankegang eller et slikt perspektiv.» — New Catholic Encyclopedia.

Hva de apostoliske fedre lærte

DE APOSTOLISKE fedre er blitt anerkjent av romerkirken som ledende religiøse lærere i de første århundrer etter Kristi fødsel. Hva de lærte, er av interesse.

Justinus martyr, som døde omkring år 165 e.Kr., omtalte Jesus i hans førmenneskelige tilværelse som en skapt engel, som «en annen enn den Gud som skapte alle ting». Han sa at Jesus var underordnet Gud og «aldri [gjorde] noe uten det som universets Skaper ville at han skulle gjøre og si».

Irenaeus, som døde omkring år 200 e.Kr., sa at Jesus i sin førmenneskelige tilværelse var atskilt fra Gud og underordnet ham. Han viste at Jesus ikke er jevnbyrdig med den «sanne og eneste Gud», som er «over alle, og som det ikke finnes noen ved siden av».

Clemens Alexandrinus, som døde omkring år 215 e.Kr., kalte Jesus i hans førmenneskelige tilværelse «en skapning», mens han omtalte Gud som «den uskapte og uforgjengelige og eneste sanne Gud». Han sa at Sønnen «er nest etter den eneste allmektige Far», men ikke jevnbyrdig med ham.

Tertullianus, som døde omkring år 230 e.Kr., lærte om Guds overhøyhet. Han sa: «Faderen er en annen enn Sønnen, ettersom han er større, liksom den som avler, er en annen enn den som blir avlet, liksom den som utsender, er en annen enn den som blir utsendt.» Han sa også: «Det var en tid da Sønnen ikke var til. . . . Før alle ting var Gud alene.»

Hippolytus, som døde omkring år 235 e.Kr., sa at Gud er «den ene Gud, den første og den eneste, alles Skaper og Herre». «Ikke noe er like evig som han . . . Men han var én, alene, og fordi han ville det, frembrakte han noe som ikke hadde vært til før», slik som da han skapte sin enbårne Sønn — Jesus i hans førmenneskelige tilværelse.

Origenes, som døde omkring år 250 e.Kr., sa at «Faderen og Sønnen er to substanser . . . to ting hva deres vesen angår», og at «sammenlignet med Faderen er [Sønnen] et meget lite lys».

Historikeren Alvan Lamson oppsummerer de historiske kjensgjerninger på denne måten: «Læren om treenigheten, som er så utbredt i vår tid, . . . får ingen støtte i det språk Justinus [martyr] bruker, og denne iakttagelsen kan utvides til å omfatte alle de før-nikenske fedre, det vil si alle kristne skribenter i de tre århundrene etter Kristi fødsel. De taler riktignok om Faderen, Sønnen og . . . Den Hellige Ånd, men ikke som jevnbyrdige, ikke som ett vesen, ikke som Tre i Én, i noen av de betydninger treenighetslærens tilhengere gir adgang til. Det stikk motsatte er tilfellet.» — The Church of the First Three Centuries.

Både Bibelens og historiens vitnesbyrd gjør det således klart at treenighetslæren var ukjent i hele den bibelske tid og i flere århundrer deretter.

[Uthevet tekst på side 7]

«Det er ikke noe som viser at noen av de hellige skribenter engang antok at det eksisterte en [treenighet] i guddommen.» — The Triune God