Hvordan ble treenighetslæren utformet?

NÅ VIL du kanskje spørre: ’Hvis treenighetslæren ikke er bibelsk, hvordan gikk det da til at den ble en av kristenhetens læresetninger?’ Mange tror at den ble formulert på kirkemøtet i Nikaia (Nikea) i 325 e.Kr.

Det er imidlertid ikke helt korrekt. Kirkemøtet i Nikaia hevdet at Kristus var av samme substans eller vesen som Gud, noe som dannet grunnlaget for den senere trinitariske teologi. Men dette kirkemøtet innførte ikke treenighetslæren, for det ble ikke sagt noe om den hellige ånd som den tredje personen i en treenig guddom.

 Konstantins rolle i Nikaia

I DEN tiden da forestillingen om at Jesus er Gud, var under utvikling, møtte den stor motstand av bibelske grunner. For å prøve å bilegge striden innkalte den romerske keiser Konstantin alle biskopene til Nikaia. Det var ikke mer enn 318 — en brøkdel av det totale antall — som møtte fram.

Konstantin var ikke en kristen. Han gikk antagelig over til «kristendommen» senere i livet, men han ble ikke døpt før han lå på dødsleiet. I en bok om kirkehistorie sier Henry Chadwick: «Konstantin tilbad i likhet med sin far den ubeseirede sol; . . . hans omvendelse bør ikke tolkes som en indre opplevelse av nåden . . . Det hele var et militært spørsmål. Han fikk aldri noen klar forståelse av den kristne lære, men han var sikker på at de kristnes Gud kunne gi seier i krig.» — The Early Church.

Hvilken rolle spilte denne udøpte keiseren på kirkemøtet i Nikaia? Encyclopædia Britannica forteller: «Konstantin var selv ordstyrer, ledet aktivt drøftelsene og foreslo personlig . . . den avgjørende formelen vedrørende Kristi forhold til Gud i den trosbekjennelsen som ble utarbeidet av kirkemøtet: ’av samme vesen som Faderen’ . . . Av frykt for keiseren undertegnet biskopene, med bare to unntak, trosbekjennelsen, og mange av dem gjorde det meget mot sitt ønske.»

Konstantins rolle var altså avgjørende. Etter to måneder med hissig religiøs debatt grep denne hedenske politikeren inn og traff en beslutning til fordel for dem som sa at Jesus var Gud. Men hvorfor? Avgjort ikke på grunn av noen bibelsk overbevisning. «Konstantin hadde egentlig ikke noen som helst forståelse av de spørsmål som ble stilt innen gresk teologi,» sier en bok om den kristne læres historie. (A Short History of Christian Doctrine) Det han forstod, var at splittelse på det religiøse område var en trussel mot hans rike, og han ønsket å styrke sitt rike.

Det var imidlertid ikke noen av biskopene i Nikaia som fremmet tanken om en treenighet. De tok bare stilling til Jesu natur, ikke til den hellige ånds rolle. Hvis læren om en treenighet hadde vært en klar bibelsk sannhet, burde de ikke da ha framholdt den ved denne anledningen?

Den videre utvikling

ETTER møtet i Nikaia fortsatte debatten omkring dette emnet i flere tiår. De som trodde at Jesus ikke var jevnbyrdig med Gud, ble faktisk tatt til nåde igjen for en tid. Men senere gikk keiser Theodosius imot dem. Han bestemte at trosbekjennelsen fra kirkemøtet i Nikaia skulle være normen i hans rike, og innkalte til et kirkemøte i Konstantinopel i 381 e.Kr. for å få formelen klargjort.

På dette kirkemøtet kom man til enighet om å sidestille den hellige ånd med Gud og Kristus. For første gang begynte kristenhetens treenighet å komme i fokus.

Men heller ikke etter kirkemøtet i Konstantinopel ble treenighetslæren alminnelig godtatt. Mange gikk imot den og utsatte seg dermed for voldsom forfølgelse. Det var først i senere århundrer at treenighetslæren ble fast formulert i  trosbekjennelsene. The Encyclopedia Americana sier: «Den endelige utforming av treenighetslæren fant sted i vest, i middelalderens skolastikk, da man forsøkte å gi en forklaring ved hjelp av filosofiens og psykologiens begreper.»

Den athanasianske trosbekjennelse

TREENIGHETSLÆREN ble mer fullstendig definert i Den athanasianske trosbekjennelse. Athanasius var en av de geistlige som støttet Konstantin i Nikaia. Trosbekjennelsen som bærer hans navn, erklærer: «Vi ærer én Gud i Treenigheten . . . Slik er Faderen Gud, Sønnen Gud, Den Hellige Ånd Gud, og likevel er det ikke tre guder, men én Gud.»

Velinformerte religionshistorikere er imidlertid enige om at det ikke var Athanasius som avfattet denne trosbekjennelsen. Et oppslagsverk sier: «Trosbekjennelsen var ukjent for den østlige kirke inntil det 12. århundre. Siden det 17. århundre har historikerne stort sett vært enige om at Den athanasianske trosbekjennelse ikke ble skrevet av Athanasius (død 373), men sannsynligvis ble avfattet i Sør-Frankrike i det femte århundre. . . . Trosbekjennelsen synes å ha hatt størst innflytelse i det sørlige Frankrike og i Spania i det sjette og det sjuende århundre. Den ble brukt i kirkens liturgi i Tyskland i det niende århundre og noe senere i Roma.» — The New Encyclopædia Britannica.

Det gikk altså flere hundre år fra Kristi tid og til treenighetslæren vant utbredt anerkjennelse i kristenheten. Hva var retningsgivende for de avgjørelser som etter hvert ble truffet? Var det Guds Ord, eller var det geistlige og politiske hensyn? Professor E. W. Hopkins svarer: «Den endelige, ortodokse definisjon av treenigheten var i stor utstrekning et spørsmål om kirkepolitikk.» — Origin and Evolution of Religion.

Frafallet forutsagt

TREENIGHETSLÆRENS historie harmonerer med det Jesus og hans apostler forutsa skulle skje etter deres tid. De sa at det skulle finne sted et frafall, et avvik fra den sanne tilbedelse, og at situasjonen skulle vedvare inntil Kristi gjenkomst, da den sanne tilbedelse skulle bli gjenopprettet før Guds dag kom og denne tingenes ordning ble tilintetgjort.

Etter å ha omtalt denne ’dagen’ sa apostelen Paulus: «Først må frafallet komme og Den Lovløse komme til syne.» (2. Tessaloniker 2: 3, 7) Senere forutsa han: «Når jeg har dratt bort, vil glupske ulver trenge inn hos dere, og de skåner ikke hjorden. Og blant dere selv skal noen menn stå fram og fare med vrang lære for å trekke disiplene med seg.» (Apostlenes gjerninger 20: 29, 30) Andre av Jesu disipler skrev også om dette frafallet og dets ’lovløse’ presteklasse. — Se for eksempel 2. Peter 2: 1; 1. Johannes 4: 1—3; Judas 3, 4.

Paulus skrev også: «Det skal komme en tid da folk ikke lenger kan tåle den sunne lære; men slik de finner det for godt, skal de ta seg lærere i mengdevis, for de vil ha det som klør i øret. De skal vende sitt øre fra sannheten og holde seg til myter.» — 2. Timoteus 4: 3, 4.

Jesus forklarte hva som lå bak dette frafallet fra den sanne tilbedelse. Han sa at han hadde sådd godt korn, men at fienden, Satan, ville så ugress i åkeren. Samtidig med at hveten begynte å skyte opp, kom altså ugresset til syne. Man kunne derfor vente at et avvik fra den sanne kristendom ville gjøre seg gjeldende helt fram til høsttiden, da Kristus skulle ordne opp i forholdene. (Matteus 13: 24—43) Et oppslagsverk sier: «Treenighetslæren i det fjerde århundre var ingen nøyaktig gjenspeiling av den første kristne lære om Guds natur; den var tvert imot et avvik fra denne lære.» (The Encyclopedia Americana) Hvordan oppstod så dette avviket? — 1. Timoteus 1: 6.

Lærens opprinnelse

I OLDTIDENS verden, helt tilbake til Babylonia, var det vanlig å tilbe hedenske guder i grupper på tre, triader. Tilbedelse av triader  var også utbredt i Egypt, Hellas og Roma da Kristus var på jorden, og i århundrene før og etter hans tid. Etter apostlenes død begynte slike hedenske trosoppfatninger å trenge inn i kristendommen.

Historikeren Will Durant sa: «Kristendommen ødela ikke hedendommen; den antok den. . . . Fra Egypt kom tankene om en guddommelig treenighet.» Og i sin bok om egyptisk religion framholder Siegfried Morenz: «Treenigheten var en hovedbeskjeftigelse for egyptiske teologer . . . Tre guder forenes og behandles som et enkelt vesen og blir tiltalt i entall. I denne henseende har den egyptiske teologis åndelige innhold direkte tilknytning til kristen teologi.» — Egyptian Religion.

Kirkens menn i Alexandria i Egypt i slutten av det tredje og begynnelsen av det fjerde århundre, blant andre Athanasius, bar tydelig preg av denne innflytelsen når de formulerte tanker som førte fram til treenighetslæren. Deres egen innflytelse vokste, så Morenz anser «aleksandrinsk teologi som bindeleddet mellom den egyptiske religiøse arv og kristendommen».

I forordet til Edward Gibbons verk om kristendommens historie leser vi: «Hvis hedendommen ble erobret av kristendommen, er det like sant at kristendommen ble fordervet av hedendommen. De første kristnes uforfalskede lære om guddommen . . . ble av romerkirken forandret til det uforståelige dogmet om treenigheten. Mange av de hedenske læresetningene, som ble oppfunnet av egypterne og idealisert av Platon, ble bevart som noe som var vel verd å tro på.» — History of Christianity.

Et verk om religionskunnskap bemerker at mange sier at treenighetslæren «er en forvanskning som er lånt fra de hedenske religionene og innpodet i den kristne tro». (A Dictionary of Religious Knowledge) Og en bok om hedendom og kristendom sier at treenighetslærens «opprinnelse er helt og holdent hedensk». — The Paganism in Our Christianity.

Det er grunnen til at James Hastings skrev følgende: «I indisk religion møter vi for eksempel den trinitariske gruppe som består av Brahma, Shiva og Vishnu, og i egyptisk religion den trinitariske gruppe som består av Osiris, Isis og Horus . . . Det er heller ikke bare i historiske religioner at vi finner at Gud blir betraktet som en treenighet. Vi husker særlig det nyplatonske syn på den høyeste eller siste og fundamentale virkelighet», som er «triadisk representert». (Encyclopædia of Religion and Ethics) Hva har den greske filosofen Platon med treenighetslæren å gjøre?

Platonismen

PLATON levde, etter det man tror, fra 428 til 347 f.Kr. Han framholdt ikke treenighetslæren i den form den har i dag, men hans filosofi banet veien for denne læren. Senere oppstod det filosofiske bevegelser som hadde triadiske anskuelser, og disse var påvirket av Platons tanker om Gud og naturen.

Et fransk oppslagsverk sier dette om Platons innflytelse: «Den platonske treenighet, som bare var en omordning av eldre treenigheter som skrev seg fra tidligere folkeslag, ser ut til å være den rasjonelle, filosofiske attributt-treenighet som var opphavet til de tre hypostaser eller guddommelige personer som de kristne kirkesamfunn lærer om. . . . Denne greske filosofens forestilling om den guddommelige treenighet . . . kan man finne igjen i alle de gamle [hedenske] religionene.» — Nouveau Dictionnaire Universel.

Et annet oppslagsverk viser hvilken innflytelse denne greske filosofien hadde: «Læren om Logos og treenigheten fikk sin form fra de greske kirkefedre, som . . . var sterkt påvirket, direkte eller indirekte, av den platonske filosofi . . . Det kan ikke benektes at feil og forvanskninger fikk innpass i kirken fra dette hold.» — The New Schaff-Herzog Encyclopedia of Religious Knowledge.

En bok om kirken i de første tre århundrer sier: «Treenighetslæren ble utformet gradvis og på et forholdsvis sent tidspunkt. . . . den skriver seg fra en kilde som ikke har noe med de jødiske og de kristne skrifter å gjøre; . . . den utviklet seg og ble innpodet i kristendommen av kirkefedre som gjorde bruk av Platons prinsipper.» — The Church of the First Three Centuries.

Innen utgangen av det tredje århundre var «kristendommen» og de nye platonske filosofiske oppfatningene blitt uatskillelige. Som Adolf Harnack framholder i sin bok om dogmehistorie, ble kirkens lære «solid rotfestet i hellenismens [den hedenske greske tenknings] jord. Dermed ble den et mysterium for det store flertall av kristne». — Outlines of the History of Dogma.

Kirken hevdet at dens nye læresetninger var basert på Bibelen. Men Harnack sier: «I realiteten  legitimerte den den hellenske spekulasjon i sin midte, de overtroiske synspunkter og skikker fra hedensk mysteriedyrkelse.»

Professor Andrews Norton sa dette om treenighetslæren: «Vi kan følge denne lærens historie bakover i tiden og oppdager at den har sitt utspring, ikke i den kristne åpenbaring, men i den platonske filosofi . . . Treenighetslæren er ikke en lære som skriver seg fra Kristus og hans apostler, men en fiksjon som skriver seg fra de senere platonikeres skole.» — A Statement of Reasons.

Det frafall som var forutsagt av Jesus og hans apostler, slo altså ut i full blomst i det fjerde århundre etter Kristus. Utformingen av treenighetslæren var bare ett bevis for dette. De frafalne kirkene begynte også å godta andre hedenske forestillinger, for eksempel læren om et brennende helvete og troen på en udødelig sjel, og de gav seg også av med avgudsdyrkelse. Kristenheten hadde åndelig talt gått inn i den forutsagte mørke tidsalder, dominert av en voksende presteklasse, «Den Lovløse». — 2. Tessaloniker 2: 3, 7.

Hvorfor forkynte ikke Guds profeter om en treenighet?

HVORFOR hadde ingen av Guds profeter, over en periode på flere tusen år, lært hans folk om treenigheten? Burde ikke i hvert fall Jesus ha brukt sine evner som den store Lærer til å klargjøre treenighetslæren for sine disipler? Ville Gud ha inspirert hundrevis av sider i Skriften uten å gi undervisning om treenighetslæren hvis den var den «sentrale lære» i den kristne tro?

Kan det ventes at de kristne skal tro at Gud, flere hundre år etter Kristi tid og etter at han hadde inspirert nedskrivningen av Bibelen, ville støtte utformingen av en lære som hadde vært ukjent for hans tjenere i tusenvis av år, en lære som er et ’uutgrunnelig mysterium’ som ligger «utenfor den menneskelige fatteevne», en lære som hadde en hedensk bakgrunn, og som ’i stor utstrekning var et spørsmål om kirkepolitikk’?

Historien taler sitt tydelige språk: Treenighetslæren er et avvik fra sannheten, et tegn på frafall.

[Uthevet tekst på side 8]

’Treenighetslæren i det fjerde århundre var et avvik fra den første kristne lære.’ — The Encyclopedia Americana

[Ramme på side 9]

«De store gudenes triade»

Mange hundre år før Kristi tid fantes det triader eller treenigheter av guder i det gamle Babylonia og det gamle Assyria. Et oppslagsverk nevner en slik triade i det mesopotamiske området: «Universet ble delt inn i tre områder som kom til å tilhøre hver sin gud. Anus del var himmelen. Jorden ble gitt til En-lil. Ea ble vannenes hersker. Sammen utgjorde de de store gudenes triade.» — «Larousse Encyclopedia of Mythology».

[Ramme på side 12]

En hinduisk treenighet

En bok om hinduismen sier angående en hinduisk treenighet som eksisterte flere hundre år før Kristus: «Shiva er en av gudene i treenigheten. Han sies å være tilintetgjørelsens gud. De andre to gudene er Brahma, skaperguden, og Vishnu, opprettholdelsens gud. . . . For å vise at disse tre prosessene er ett og det samme, blir disse gudene forent i én skikkelse.» — «The Symbolism of Hindu Gods and Rituals», utgitt av A. Parthasarathy, Bombay.

[Bilde på side 8]

«Konstantin hadde egentlig ikke noen som helst forståelse av de spørsmål som ble stilt innen gresk teologi.» — A Short History of Christian Doctrine

 [Bilder på side 10]

1. Egypt. Triade bestående av Horus, Osiris og Isis — andre årtusen f.Kr.

2. Babylon. Triade bestående av Istar, Sin og Sjamasj — andre årtusen f.Kr.

3. Palmyra. Triade bestående av måneguden, himlenes herre og solguden — ca. første århundre e.Kr.

4. India. Treenig hinduisk guddom — ca. sjuende århundre e.Kr.

5. Kampuchea. Treenig buddhistisk guddom — ca. 12. århundre e.Kr.

6. Norge. Treenighet (Faderen, Sønnen og den hellige ånd) — ca. 13. århundre e.Kr.

7. Frankrike. Treenighet — ca. 14. århundre e.Kr.

8. Italia. Treenighet — ca. 15. århundre e.Kr.

9. Tyskland. Treenighet — ca. 19. århundre e.Kr.

10. Tyskland. Treenighet — 20. århundre e.Kr.