Hvordan blir treenighetslæren forklart?

DEN romersk-katolske kirke sier: «Treenigheten er det begrep som betegner den kristne religions sentrale lære.» (The Catholic Encyclopedia) Den athanasianske trosbekjennelse, som både den romersk-katolske kirke og den lutherske kirke bruker som læresymbol, sier: «Uskapt er Faderen, uskapt er Sønnen, uskapt er Den Hellige Ånd. . . . Slik er Faderen Gud, Sønnen Gud, Den Hellige Ånd Gud, og likevel er det ikke tre guder, men én Gud. . . . Og i denne Treenighet er ikke noe tidligere eller senere, ikke noe større eller mindre, men alle tre personer er seg imellom like evige og jevnbyrdige.» — Den norske kirkes bekjennelsesskrifter.

Nesten alle kirkesamfunn i kristenheten er enige i dette. Den gresk-ortodokse kirke kaller for eksempel også treenigheten «kristendommens grunnleggende lære» og sier til og med: «De som er kristne, er de som godtar Kristus som Gud.» I en bok om den ortodokse kristne tro uttaler det samme kirkesamfunnet: «Gud er treenig. . . . Faderen er helt og fullt Gud. Sønnen er helt og fullt Gud. Den Hellige Ånd er helt og fullt Gud.» — Our Orthodox Christian Faith.

 Treenigheten anses altså for å bestå av «én Gud i tre personer». Hver av dem sies å være uten begynnelse og å ha eksistert i all evighet. Hver av dem sies å være allmektig, og ingen av dem er større eller mindre enn de andre.

Er det vanskelig å følge et slikt resonnement? Mange oppriktige troende synes at dette er forvirrende, i strid med sunn fornuft og ulikt alt annet i deres erfaringsverden. De spør seg selv om hvordan både Faderen, Jesus og den hellige ånd kan være Gud når det likevel ikke er tre guder, men bare én Gud.

«Utenfor den menneskelige fatteevne»

DENNE forvirringen er utbredt. Oppslagsverket The Encyclopedia Americana sier at treenighetslæren regnes for å ligge «utenfor den menneskelige fatteevne».

Mange av dem som godtar treenighetslæren, betrakter den på samme måte. Monsignore Eugene Clark sier: «Gud er én, og Gud er tre. Ettersom det ikke finnes noe lignende i skaperverket, kan vi ikke forstå det, men bare godta det.» Kardinal John O’Connor sier: «Vi vet at det er et meget stort mysterium, som vi ikke engang er i nærheten av å forstå.» Og pave Johannes Paul II snakker om «den treenige Guds uutgrunnelige mysterium».

Et religiøst oppslagsverk sier i tråd med dette: «Nøyaktig hva denne læren går ut på, eller snarere hvordan den skal forklares, er noe treenighetslærens tilhengere ikke er enige om seg imellom.» — A Dictionary of Religious Knowledge.

Vi forstår derfor hvorfor et katolsk oppslagsverk uttaler: «Det er få av de lærerne som underviser i treenighetslæren ved romersk-katolske seminarer, som ikke en eller annen gang er blitt stilt overfor spørsmålet: ’Men hvordan forkynner man treenighetslæren?’ Og hvis dette spørsmålet er karakteristisk for forvirringen blant studentene, er det kanskje ikke mindre karakteristisk for en lignende forvirring blant deres lærere.» — New Catholic Encyclopedia.

Vi kan få bekreftet sannheten i denne uttalelsen ved å oppsøke et bibliotek og undersøke bøker som støtter treenighetslæren. Det er blitt skrevet utallige sider i forsøk på å forklare den. Men etter at man har strevd seg gjennom en labyrint av forvirrende teologiske uttrykk og forklaringer, er man likevel ikke fornøyd.

I denne forbindelse sier jesuitten Joseph Bracken i en bok han har skrevet om treenigheten: «Prester som anstrengte seg hardt for å lære om . . . treenighetslæren i studietiden, vegret seg naturlig nok for å framholde den for folket fra prekestolen, selv på Treenighetssøndag. . . . Hvorfor skulle man kjede folk med noe de likevel ikke ville forstå ordentlig?» Han sier også: «Treenighetslæren har med den formelle tro å gjøre, men har liten eller ingen [innflytelse] i det daglige kristenliv og i den daglige tilbedelse.» (What Are They Saying About the Trinity?) Likevel er den kirkesamfunnenes «sentrale lære»!

Den katolske teologen Hans Küng sier i en bok han har skrevet om kristendommen og verdensreligionene, at treenighetslæren er en av grunnene til at kirkesamfunnene ikke har hatt noen større fremgang blant ikke-kristne folkeslag. Han sier: «Selv velinformerte muslimer kan rett og slett ikke fatte tanken om en treenighet, noe jødene til nå heller ikke har kunnet gjøre. . . . Det at treenighetslæren skjelner mellom én Gud og tre hypostaser, tilfredsstiller ikke muslimene, som snarere blir forvirret enn opplyst av teologiske uttrykk som kommer fra syrisk, gresk og latin. Muslimene ser det hele som en lek med ord. . . . Hvorfor skulle noen ønske å legge noe til begrepet om Guds enhet og egenart som bare kan utvanne eller oppheve denne enhet og egenart?» — Christianity and the World Religions.

«Ikke en forvirringens Gud»

HVORDAN kan en slik forvirrende lære ha fått sin opprinnelse? Et katolsk oppslagsverk hevder: «Et dogme som er så mystisk, forutsetter en guddommelig åpenbaring.» (The Catholic Encyclopedia) De katolske teologene Karl Rahner og Herbert Vorgrimler sier: «Treenighetslæren er et mysterium . . . i egentlig forstand . . . som en ikke kunne ha hatt kjennskap  til uten ved åpenbaring, og som selv etter åpenbaringen ikke fullt ut kan forstås.»

Men å hevde at treenighetslæren må ha kommet gjennom guddommelig åpenbaring fordi den er et slikt forvirrende mysterium, skaper et annet stort problem. Hvordan det? Jo, den guddommelige åpenbaring gir nemlig ikke rom for et slikt syn på Gud: «Gud er ikke forvirringens . . . Gud.» — 1. Korinter 14: 33, autorisert dansk oversettelse.

Ville Gud, på bakgrunn av denne uttalelsen, stå bak en læresetning om seg selv som er så forvirrende at selv ikke hebraisk-, gresk- og latinkyndige egentlig kan forklare den?

Behøver man dessuten være teolog for å ’kjenne den eneste sanne Gud og ham han har utsendt, Jesus Kristus’? (Johannes 17: 3) Hvis det var tilfellet, hvorfor anerkjente da så få av de velutdannede jødiske religiøse lederne Jesus som Messias? Hans trofaste disipler var i stedet ydmyke bønder, fiskere, skatteoppkrevere og husmødre. Disse alminnelige menneskene var så sikre på hva Jesus lærte om Gud, at de kunne undervise andre i det og til og med var villige til å dø for sin tro. — Matteus 15: 1—9; 21: 23—32, 43; 23: 13—36; Johannes 7: 45—49; Apostlenes gjerninger 4: 13.

[Bilde på side 4]

Jesu disipler var ydmyke, alminnelige mennesker, ikke religiøse ledere