Kapittel 5

«Det nye testamente» — historie eller myte?

«Det nye testamente kan i dag betegnes som den desidert mest undersøkte bok i verdenslitteraturen.» Det sa Hans Küng i sin bok «Christ sein». Og det hadde han rett i. I de siste 300 årene er de kristne greske skrifter ikke bare blitt undersøkt; de er blitt grundigere dissekert og analysert enn noe annen litteratur.

1, 2. (Ta med innledningen.) a) Hvordan er de kristne greske skrifter blitt behandlet i de siste 300 årene? b) Hvilke underlige konklusjoner har noen forskere trukket?

NOEN av dem som har gransket Bibelen, har trukket ganske underlige konklusjoner. I det 19. århundre trakk Ludwig Noack i Tyskland den slutning at Johannes’ evangelium ble skrevet i år 60 e.Kr. av den disippelen Jesus hadde kjær — som ifølge Noack var Judas! Franskmannen Joseph Ernest Renan mente at Lasarus’ oppstandelse sannsynligvis var noe Lasarus selv satte i scene for å støtte Jesus i hans påstand om at han kunne utføre mirakler, mens den tyske teologen Gustav Volkmar hevdet at det var umulig at den historiske Jesus kunne ha trådt fram med messianske fordringer.​¹

² Bruno Bauer kom på den annen side til at Jesus aldri har eksistert i det hele tatt! «Han hevdet  at de egentlige skapende krefter i den første kristendom var Filon, Seneca og gnostikerne. Til slutt påstod han at det aldri hadde eksistert en historisk Jesus . . . at den kristne religion ble til i slutten av det andre århundre, og at den skrev seg fra en jødedom hvor stoisismen hadde kommet til å spille en fremtredende rolle.»​²

3. Hvilket syn på Bibelen er det fremdeles mange som har?

³ I dag er det få som er talsmenn for slike ytterliggående  ideer. Men hvis du leser moderne forskeres verker, vil du oppdage at det fremdeles er mange som mener at de kristne greske skrifter inneholder legender, myter og overdrivelser. Er dette riktig?

Når ble de skrevet?

4. a) Hvorfor er det viktig å vite når bøkene i de kristne greske skrifter ble nedskrevet? b) Hva mener noen om tidspunktet for nedskrivningen av de kristne greske skrifter?

⁴ Myter og legender blir utformet over tid. Det er derfor viktig å vite: Når ble disse bøkene skrevet? Historikeren Michael Grant sier at den historiske del av de kristne greske skrifter ble påbegynt «mellom 30 og 40 år etter Jesu død».​⁴ Bibelarkeologen William Foxwell Albright henviste til C. C. Torrey, som kom fram til «at alle evangeliene ble skrevet før år 70 e.Kr. og at det ikke fantes noe i dem som ikke kunne ha vært skrevet i løpet av de første 20 år etter Jesu korsfestelse». Albright selv mente at de ble fullført «senest omkring år 80 e.Kr.» Andre kom fram til årstall som avviker ubetydelig, men de fleste er enige om at nedskrivningen av «Det nye testamente» ble fullført i det første århundre.

5, 6. Hvilken slutning kan vi trekke på bakgrunn av at de kristne greske skrifter ble skrevet kort tid etter at det de forteller om, skjedde?

⁵ Hva betyr det? Albright sier: «Alt vi kan si er at en periode på mellom 20 og 50 år er altfor kort til at det kan ha skjedd noen merkbar forvanskning av innholdet eller endog av ordlyden i Jesus-ordene.»​⁵ Professor Gary Habermas tilføyer: «Evangeliene ligger temmelig nær opp til den tidsperioden de forteller om, mens historiske beretninger fra oldtiden ofte beskriver begivenheter som  fant sted århundrer tidligere. Men vår tids historikere klarer likevel å finne ut hvilke begivenheter som fant sted i disse fjerne tidsperiodene.»​⁶

⁶ De historiske delene av de kristne greske skrifter har med andre ord minst like stort krav på å bli festet lit til som verdslig historie. Det gikk bare noen få tiår fra kristendommens første tid til beretningen ble skrevet ned. Tiden var avgjort ikke lang nok til at myter og legender kunne få utvikle seg og bli alminnelig anerkjent.

Øyenvitnenes vitnesbyrd

7, 8. a) Hvem var fremdeles i live da de kristne greske skrifter ble skrevet og kom i omløp? b) Hvilken slutning må vi trekke, i samsvar med det professor F. F. Bruce sier?

⁷ Noe som viser at dette er tilfellet, er at mange av beretningene nevner øyenvitner. Han som skrev Johannes’ evangelium, sa: «Det er denne disippelen [den disippelen som Jesus hadde kjær] som vitner om disse ting og som har skrevet dette.» (Johannes 21: 24) Han som skrev Lukas’ evangelium, sier: «Vi har fått det overlevert av dem som helt fra først av var øyenvitner og Ordets tjenere.» (Lukas 1: 2) Apostelen Paulus sa om dem som hadde vært vitne til Jesu oppstandelse: «Av dem lever de fleste, men noen er døde.» — 1. Korinter 15: 6.

⁸ Det er interessant å merke seg hva professor F. F. Bruce sier i denne forbindelse: «Det kan umulig ha vært så lett som noen skribenter later til å tro, å tillegge Jesus visse ord og gjerninger i disse første årene, da så mange av hans disipler, som kunne huske hva som hadde og hva som ikke hadde skjedd, ennå levde. . . . Disiplene kunne ikke ta sjansen på å risikere unøyaktigheter (for ikke å  snakke om forsettlig fordreining av de faktiske forhold), noe som straks ville ha blitt avslørt av dem som var mer enn villige til å gjøre det. Et karakteristisk trekk ved den opprinnelige apostoliske forkynnelse er tvert imot den tillitsfulle henvisning til hva tilhørerne vet; de sa ikke bare: ’Vi er vitner om dette’, men også: ’Som dere selv kjenner til’ (Apostlenes gjerninger 2: 22).»​⁷

Er teksten troverdig?

9, 10. Hva kan vi være sikker på med hensyn til de kristne greske skrifter?

⁹ Kan det være at øyenvitnenes vitnesbyrd ble nedskrevet nøyaktig, men senere forandret? Kan det med andre ord være at myter og legender ble føyd til etter at den opprinnelige nedskrivningen var fullført? Vi har allerede sett at de kristne greske skrifters tekst er bedre bevitnet enn teksten til noen annen litteratur fra oldtiden. Kurt og Barbara Aland, som er eksperter på Bibelens greske tekst, nevner over 5000 håndskrifter som er blitt bevart fra oldtiden og fram til i dag, og noen av dem skriver seg fra så tidlig som det andre århundre etter Kristus.​⁸ Det generelle vitnesbyrd fra alle disse håndskriftene er at teksten i det store og hele er pålitelig. Det foreligger dessuten mange gamle oversettelser — den eldste er fra omkring år 180 e.Kr. — som bidrar til å bevise at teksten er nøyaktig.​⁹

¹⁰ Vi kan derfor være sikker på at det ikke snek seg inn legender eller myter i de kristne greske skrifter etter at skribentene hadde fullført sitt arbeid. Den teksten vi har, er i alt vesentlig den samme som den skribentene skrev ned, og det at de kristne på den tiden godtok den, bekrefter at den er  nøyaktig. Kan vi så kontrollere Bibelens historiske nøyaktighet ved å sammenligne den med andre historiske beretninger fra oldtiden? Til en viss grad ja.

De skriftlige vitnesbyrdene

11. I hvilken grad støtter andre skriftlige vitnesbyrd de historiske beretningene i de kristne greske skrifter?

¹¹ Når det gjelder Jesu og hans apostlers liv, er de skriftlige vitnesbyrdene sparsomme når vi ser bort fra Bibelen. Det er ikke annet enn vi må vente, for i det første århundre utgjorde de kristne en forholdsvis liten gruppe som ikke engasjerte seg i politikk. Men de vitnesbyrdene vi finner i den verdslige historie, stemmer overens med det vi leser i Bibelen.

12. Hva forteller Josefus om døperen Johannes?

¹² I år 93 e.Kr. skrev den jødiske historieskriveren Josefus om reaksjonen på at Herodes Antipas hadde lidd et stort militært nederlag: «Noen av jødene mente at ødeleggelsen av Herodes’ hær måtte være en guddommelig hevn, og i sannhet en rettferdig hevn, for hans behandling av Johannes med tilnavnet Døperen. For Herodes hadde drept ham, trass i at Johannes var et godt menneske og hadde formant jødene til å leve et rettskaffent liv, til å handle rett overfor sine medmennesker og være gudfryktige.»​¹⁰ Josefus bekrefter dermed Bibelens ord om at døperen Johannes var en rettferdig mann som forkynte anger og omvendelse, og som ble henrettet av Herodes. — Matteus 3: 1—12; 14: 11.

13. Hvordan bekrefter Josefus at Jakob og Jesus er historiske personer?

¹³ Josefus nevner også Jakob, Jesu halvbror,  som ifølge Bibelen ikke fulgte Jesus i begynnelsen, men senere ble en fremtredende eldste i Jerusalem. (Johannes 7: 3—5; Galaterne 1: 18, 19) Han dokumenterer arrestasjonen av Jakob med disse ordene: «[Øverstepresten Ananus] sammenkalte Sanhedrinets dommere og fremstilte for dem en mann ved navn Jakob, bror av Jesus, som ble kalt Kristus, og noen andre.»​¹¹ Med dette bekrefter Josefus at «Jesus, som ble kalt Kristus», var en virkelig, historisk person.

14, 15. Hvordan støtter Tacitus den bibelske beretning?

¹⁴ Andre forfattere fra den tiden henviser også til ting som er nevnt i de greske skrifter. Evangeliene forteller for eksempel at Jesu forkynnelse i Palestina vant stor gjenklang. Da Jesus ble dømt til døden av Pontius Pilatus, ble hans tilhengere nedtrykt og mismodige. Kort tid senere spredte de samme disiplene fryktløst budskapet om at deres Herre var blitt oppreist fra de døde, over hele Jerusalem. I løpet av noen få år var kristendommen blitt utbredt i hele Romerriket. — Matteus 4: 25; 26: 31; 27: 24—26; Apostlenes gjerninger 2: 23, 24, 36; 5: 28; 17: 6.

¹⁵ Den romerske historieskriveren Tacitus, som ikke var noen venn av kristendommen, bekrefter dette. Kort tid etter år 100 e.Kr. skrev han om Neros grusomme forfølgelse av de kristne og sa: «Opphavsmannen til dette navn var en viss Kristus som under Tiberius’ regjering var blitt dømt til døden av prokuratoren Pontius Pilatus. Selv om de kristnes fordervelige vantro foreløpig var blitt undertrykket, så brøt den ut igjen, ikke bare i Judaea som dette onde skrev seg fra, men også i Roma.»​¹²

16. Hvilken historisk begivenhet som Bibelen omtaler, blir nevnt av Sveton?

 ¹⁶ I Apostlenes gjerninger 18: 2 nevner bibelskribenten den romerske «keiser Claudius’ påbud om at alle jøder skulle forlate Roma». Den romerske historieskriveren Sveton (Suetonius), som levde i det andre århundre, omtaler også denne forvisningen. I sin bok Divus Claudius sier han: «Jødene som, oppegget av Chrestus, stadig stelte til bråk og uro, fordrev han [Claudius] fra Roma.»​¹³ Hvis det med Chrestus menes Jesus Kristus, og hvis begivenhetene i Roma fulgte mønstret fra andre byer, var det ikke Kristus (det vil si Kristi etterfølgere) som oppegget til uroligheter. Urolighetene var snarere jødenes voldsomme reaksjon på de kristnes trofaste forkynnervirksomhet.

17. Hvilke kilder, som Justinus martyr kunne benytte i det andre århundre, støttet Bibelens beretning om Jesu mirakler og Jesu død?

¹⁷ Justinus martyr skrev i midten av det andre århundre om Jesu død: «At dette virkelig skjedde, kan dere få bekreftet i Pontius Pilatus-dokumentene.»​¹⁴ Ifølge Justinus martyr nevnte disse opptegnelsene også Jesu mirakler, og han sier om dem: «At Han gjorde dette, kan dere få vite i Pontius Pilatus-dokumentene.»​¹⁵ Disse dokumentene eller offisielle opptegnelsene eksisterer riktignok  ikke lenger. Men det er tydelig at de eksisterte i det andre århundre, og Justinus martyr var så sikker i sin sak at han oppfordret sine lesere til å undersøke dem for å se at det han sa, var sant.

De arkeologiske vitnesbyrd

18. Hvordan bekrefter arkeologien at Pontius Pilatus har levd?

¹⁸ Arkeologiske funn har også illustrert eller bekreftet det vi leser i de greske skrifter. I 1961 ble navnet Pontius Pilatus funnet i en innskrift i ruinene av et romersk teater i Cæsarea.​¹⁶ Før dette funnet hadde man bare hatt begrensede vitnesbyrd om denne romerske landshøvdingens eksistens, bortsett fra det Bibelen fortalte om ham.

19, 20. Hvordan bekrefter arkeologien at personer som blir nevnt av Lukas (i evangeliet og i Apostlenes gjerninger), har levd?

¹⁹ I Lukas’ evangelium leser vi at døperen Johannes begynte sin tjeneste da ’Lysanias var landsfyrste over Abilene’. (Lukas 3: 1) Noen tvilte på denne uttalelsen, for Josefus omtalte en Lysanias som regjerte i Abilene og døde i år 34 f.Kr., lenge før Johannes var født. Men arkeologene har avdekket en innskrift i Abilene som nevner en annen Lysanias, som var tetrark (landsfyrste) i Tiberius’ regjeringstid, og Tiberius var keiser i Roma da Johannes begynte sin tjeneste.​¹⁷ Dette kan ha vært den Lysanias som Lukas nevnte.

 ²⁰ I Apostlenes gjerninger leser vi at Paulus og Barnabas ble sendt som misjonærer til Kypros, og at de der traff en guvernør eller «prokonsul» (NW) som het Sergius Paulus, «en forstandig mann». (Apostlenes gjerninger 13: 7) På midten av 1800-tallet ble det under utgravninger på Kypros avdekket en innskrift fra år 55 e.Kr. som nevner denne mannen. Arkeologen G. Ernest Wright sier om dette: «Det er den eneste henvisningen vi har til denne prokonsulen utenom Bibelen, og det er interessant at Lukas oppgir hans navn og tittel korrekt.»​¹⁸

21, 22. Hvilke religiøse forhold som Bibelen forteller om, er blitt bekreftet av arkeologiske funn?

²¹ Da Paulus var i Aten, sa han at han hadde sett et alter med innskriften «For en ukjent Gud». (Apostlenes gjerninger 17: 23) Rundt om i det som var Romerrikets område, er det blitt funnet altere med innskrifter på latin som viser at de var viet til ikke navngitte guder. I Pergamon er det blitt funnet et alter hvor innskriften står på gresk, noe som også må ha vært tilfellet i Aten.

²² Senere, da Paulus var i Efesos, møtte han voldsom motstand fra sølvsmedene, som levde av å lage små Artemis-templer og Artemis-bilder. Efesos ble omtalt som «tempelvokter for den store  Artemis». (Apostlenes gjerninger 19: 35) I overensstemmelse med dette er det blitt funnet en rekke statuetter av Artemis i terrakotta og marmor der hvor det gamle Efesos lå. I løpet av det siste århundre er levningene av det store templet blitt gravd fram.

Sannhetens rene klang

23, 24. a) Hvor finner vi det kraftigste bevis for at de kristne greske skrifter inneholder sannheten? b) Hvilket trekk ved Bibelen understreker dens sannferdighet? Illustrer.

²³ Vi ser følgelig at historien og arkeologien illustrerer og til en viss grad bekrefter de historiske opplysningene i de greske skrifter. Men igjen ser vi at det sterkeste beviset for at disse skriftene inneholder sannheten, ligger i bøkene selv. Når du leser dem, får du ikke inntrykk av å lese myter. De har sannhetens rene klang.

²⁴ De er for eksempel svært åpenhjertige. Tenk på det som står om Peter. Det pinlige opptrinnet da han ikke klarte å gå på vannet, blir beskrevet i detalj. Senere sier Jesus til denne høyt ansette apostelen: «Vik bak meg, Satan!» (Matteus 14: 28—31; 16: 23) Og etter at Peter iherdig har hevdet at selv om alle de andre skulle forlate Jesus, vil han aldri gjøre det, faller han i søvn den natten han skal våke, og deretter fornekter han sin Herre tre ganger. — Matteus 26: 31—35, 37—45, 73—75.

25. Hvilke svakheter som apostlene hadde, forteller bibelskribentene åpent om?

²⁵ Men det er ikke bare Peters svakheter som blir avslørt. Den åpenhjertige beretningen dekker ikke over at apostlene kranglet om hvem som var den største blant dem. (Matteus 18: 1; Markus 9: 34; Lukas 22: 24) Den unnlater heller ikke å fortelle  at mor til apostlene Jakob og Johannes bad Jesus om å gi sønnene hennes de mest begunstigede plassene i hans rike. (Matteus 20: 20—23) Den ’skarpe striden’ som oppstod mellom Barnabas og Paulus, er også nevnt. — Apostlenes gjerninger 15: 36—39.

26. Hvilken detalj ved Jesu oppstandelse ville bare ha blitt nevnt hvis den var sann?

²⁶ Det er også verdt å merke seg at Lukas forteller at det var «de kvinnene som var kommet med ham [Jesus] fra Galilea», som først fikk vite om Jesu oppstandelse. Dette var en høyst usedvanlig detalj i det mannsdominerte samfunnet i det første århundre. Ja, beretningen forteller at apostlene mente at det kvinnene sa, «var løst snakk». (Lukas 23: 55 til 24: 11) Hvis det som står i de kristne greske skrifter, ikke er historisk korrekt, må dette være noe som noen har funnet på. Men hvorfor skulle noen ønske å dikte opp en historie som stiller slike ansette skikkelser i et så lite flatterende lys? Slike detaljer ville bare ha blitt tatt med hvis de var sanne.

Jesus — en virkelig person

27. Hva sier én historiker om Jesus som historisk person?

²⁷ Mange har ment at Jesus, slik han blir beskrevet i Bibelen, er en idealisert, oppdiktet skikkelse. Men historikeren Michael Grant sier: «Hvis vi, som vi bør gjøre, anvender på Det nye testamente de samme slags kriterier som vi bør anvende  på andre oldtidsskrifter som inneholder historisk stoff, kan vi ikke forkaste Jesu eksistens mer enn vi kan forkaste eksistensen til en mengde hedenske personer hvis eksistens som historiske skikkelser aldri blir dratt i tvil.»​¹⁹

28, 29. Hvilken betydning har det at de fire evangeliene gir et enhetlig bilde av Jesu personlighet?

²⁸ Også Bibelens beskrivelse av Jesu personlighet har sannhetens rene klang. Det er ikke lett å finne opp en usedvanlig skikkelse og så gi en konsekvent beskrivelse av ham gjennom en hel bok. Det er nesten umulig for fire ulike skribenter å skrive om den samme skikkelsen og konsekvent tegne det samme bilde av ham hvis skikkelsen aldri har eksistert. Det faktum at den Jesus som blir beskrevet i alle de fire evangeliene, tydeligvis er én og samme person, er et overbevisende vitnesbyrd om evangelienes sannferdighet.

²⁹ Michael Grant stiller et høyst passende spørsmål: «Hvordan kan det ha seg at det gjennom alle evangelietradisjonene uten unntak blir tegnet et bemerkelsesverdig skarpt portrett av en tiltrekkende ung mann som beveger seg fritt omkring blant alle slags kvinner, deriblant kvinner som avgjort har et dårlig rykte, uten antydning til sentimentalitet,  unaturlighet eller snerperi, og likevel på alle punkter bevarer sin rettskafne karakter?»​²⁰ Det eneste svaret må være at det virkelig har levd en slik mann, og at han har oppført seg på den måten Bibelen sier.

Hvorfor de ikke tror

30, 31. Hva er grunnen til at mange ikke vil godta de kristne greske skrifter som historisk nøyaktige?

³⁰ Ettersom vi har overbevisende vitnesbyrd til støtte for at de greske skrifter er historisk korrekte, hvorfor sier da noen at de ikke er det? Hva kommer det av at mange, som riktignok godtar en del av dem, nekter å godta alt? Det skyldes hovedsakelig at Bibelen forteller om ting som vår tids intellektuelle ikke ønsker å tro. Den forteller for eksempel at Jesus både oppfylte og uttalte profetier. Den sier også at han utførte mirakler, og at han ble oppreist fra de døde.

³¹ Mange i vårt skeptiske 20. århundre nekter å tro slike ting. Professor Ezra P. Gould sier om miraklene: «Det er ett forbehold som noen av kritikerne føler at de har rett til å ta . . . at mirakler ikke skjer.»​²¹ Noen godtar at Jesus kan ha utført helbredelser, men bare av psykosomatisk art, som et utslag av at ’ånden behersker materien’. Når det gjelder de andre miraklene, bortforklarer de fleste  dem som oppspinn eller som virkelige begivenheter som er blitt fordreid.

32, 33. Hvordan har noen prøvd å bortforklare det miraklet Jesus utførte da han mettet en stor folkemengde, men hvorfor er det ikke logisk?

³² Som et eksempel på dette kan vi nevne den gangen da Jesus mettet en folkemengde på over 5000 med bare noen få brød og to fisker. (Matteus 14: 14—22) Forskeren Heinrich Paulus, som levde i forrige århundre, mente at det som i virkeligheten skjedde, var følgende: Jesus og hans apostler var omgitt av en mengde mennesker som begynte å bli sultne. Jesus bestemte seg derfor for å foregå de rike blant dem med et godt eksempel. Han tok den lille matforsyningen som han og apostlene hadde, og delte den med folket. Andre som hadde tatt mat med, fulgte snart hans eksempel og delte det de hadde, med de andre. Til slutt var hele folkemengden blitt mett.​²²

³³ Hvis det var dette som virkelig hendte, var det et bemerkelsesverdig bevis for at eksemplets makt er stor. Hvorfor skulle noen prøve å forvrenge en slik interessant og meningsfylt beretning for å få det hele til å høres ut som et overnaturlig  mirakel? Alle slike forsøk på å bortforklare miraklene som noe annet enn mirakler skaper flere problemer enn de løser. Og forutsetningene er feilaktige. Man går ut fra at mirakler ikke kan finne sted. Men hvorfor skulle det være riktig?

34. Hvis Bibelen virkelig inneholder nøyaktige profetier og beretninger om mirakler som faktisk har funnet sted, hva beviser da det?

³⁴ Ifølge de rimeligste kriterier er både de hebraiske og de greske skrifter historisk korrekte, men de inneholder også profetier og beretninger om mirakler. (Jevnfør 2. Kongebok 4: 42—44.) Men sett at profetiene er sanne. Og sett at miraklene virkelig har funnet sted. I så fall var det Gud som stod bak nedskrivningen av Bibelen, og Bibelen er virkelig hans ord, ikke menneskers. Vi skal se nærmere på profetiene i et senere kapittel, men la oss først drøfte miraklene. Er det fornuftig nå i det 20. århundre å tro at det har skjedd mirakler i tidligere århundrer?

[Studiespørsmål]

[Uthevet tekst på side 66]

Hvorfor skulle Bibelen si at det var kvinner som først oppdaget at Jesus var blitt oppreist, hvis det ikke var sant?

[Ramme på side 56]

En usikker vitenskap

Som et eksempel på hvor usikker den historisk-kritiske bibelforskning er, kommer Raymond E. Brown med en interessant uttalelse om Johannes’ evangelium: «I slutten av forrige århundre og i de første årene av dette gjennomgikk forskningen en periode med meget stor skepsis til dette evangeliet. Johannes ble tidfestet svært sent, så sent som til andre halvdel av det andre århundre. Man mente at det var et produkt av den hellenistiske verden, at det var fullstendig uten historisk verdi, og at det hadde liten forbindelse med det Palestina hvor Jesus fra Nasaret levde . . .

Det finnes ikke én slik påstand som ikke er blitt berørt av en rekke uventede arkeologiske, dokumentariske og tekstmessige oppdagelser. Disse oppdagelsene har fått oss til å dra i tvil, på et fornuftsmessig grunnlag, de kritiske synspunktene som nesten var blitt alminnelig anerkjent, og til å innse hvor skrøpelig grunnlaget var for den svært skeptiske analysen av Johannes. . . .

Dateringen av evangeliet er blitt flyttet tilbake til slutten av første århundre eller enda tidligere. . . . Det som kanskje er det aller merkeligste, er at noen forskere til og med våger å antyde enda en gang at Johannes, Sebedeus’ sønn, kan ha hatt noe med evangeliet å gjøre»!³

Hvorfor skulle det være så merkelig å tro at Johannes har skrevet den boken som tradisjonelt blir tilskrevet ham? Bare fordi det ikke passer inn med kritikernes forutfattede oppfatninger.

[Ramme på side 70]

Bare enda et angrep på Bibelen

Timothy P. Weber skriver: «De slutninger den historisk-kritiske bibelforskning har kommet til, har tvunget mange lekfolk til å tvile på at de er i stand til å forstå noe [i Bibelen]. . . . A. T. Pierson gav uttrykk for den frustrasjon mange evangeliske kristne føler, da han sa at den historisk-kritiske bibelforskning ’i likhet med katolisismen praktisk talt har fratatt vanlige mennesker Guds Ord ved å ta det for gitt at det bare er de lærde som kan tolke det; mens Roma setter en prest mellom et menneske og Ordet, setter bibelforskningen en skolert fortolker mellom den troende og hans bibel’.»​²³ Det viser seg altså at den historisk-kritiske bibelforskning i vår tid bare er enda et angrep på Bibelen.

[Bilde på side 62]

Dette alteret i Pergamon var tydeligvis viet «til ukjente guder»

[Bilde på side 63]

Ruinene av det en gang så storslagne Artemis-templet som efeserne var så stolte av

[Bilde på side 64]

Bibelen forteller åpent at Peter benektet at han kjente Jesus

[Bilde på side 67]

Bibelen forteller åpent at det ble en «skarp strid» mellom Paulus og Barnabas

[Bilde på side 68]

Det faktum at de fire evangelienes beskrivelse av Jesus stemmer overens, er et vektig bevis for at de er ekte

[Bilde på side 69]

De fleste kritikere i vår tid tar det for gitt at mirakler ikke kan skje