Kapittel 16

Er det normalt å sørge slik jeg gjør?

MITCHELL husker den dagen faren hans døde: «Jeg var i en slags sjokktilstand. . . . ’Det kan ikke være sant!’ sa jeg til meg selv hele tiden.»

Du har kanskje også mistet en av dine nærmeste — mor, far, en bror, en søster eller en venn. Du føler ikke bare sorg, men også sinne, forvirring og frykt. Uansett hvor hardt du prøver, klarer du ikke å holde tårene tilbake. Eller du undertrykker den smerte du føler.

Det er bare naturlig å reagere følelsesmessig når vi mister en vi er glad i. Selv Jesus Kristus gråt og ble opprørt da han fikk vite at en nær venn av ham hadde dødd. (Johannes 11: 33—37; jevnfør 2. Samuelsbok 13: 28—39.) Å vite at andre har følt det akkurat slik du føler det, kan hjelpe deg til å leve med savnet.

Vantro

Til å begynne med føler du kanskje ingen ting. Det kan være at du innerst inne håper at det hele bare er en vond drøm, at en eller annen vil komme og vekke deg, og at alt vil være akkurat som før. Moren til Cindy døde av kreft, og Cindy sier: «Jeg har ikke helt avfunnet meg med at hun er borte. Når det skjer ting som jeg kunne ha snakket med henne om, tar jeg meg selv i å si: ’Det må jeg fortelle mamma.’»

De pårørende har ofte en tendens til å nekte å innse at dødsfallet er en realitet. De tror kanskje til og med at de plutselig ser den avdøde på gaten, i en buss som kjører forbi, eller på T-banen. Den minste likhet kan tenne et håp om at det hele kanskje er en feiltagelse. Husk at Gud  skapte menneskene for at de skulle leve, ikke for at de skulle dø. (1. Mosebok 1: 28; 2: 9) Så det er bare normalt at det er så vanskelig å akseptere døden.

«Hvordan kunne hun gjøre det mot meg?»

Du bør derfor ikke bli overrasket hvis det hender at du føler et visst sinne overfor den som har dødd. Cindy sier: «Da mamma døde, hendte det at jeg tenkte: ’Du lot oss ikke få vite at du skulle dø. Du ble bare borte.’ Jeg følte meg sviktet.»

Hvis en har mistet broren eller søsteren sin, kan en også føle det slik. «Det er absurd å være sint på en som er død,» sier Karen, «men da søsteren min døde, kunne jeg ikke la være å bli det. Slike tanker som: ’Hvordan kunne hun dø og la meg være igjen alene? Hvordan kunne hun gjøre det mot meg?’ fór stadig gjennom hodet mitt.» Enkelte blir sinte på broren eller søsteren sin fordi hans eller hennes død har voldt så stor sorg. Andre føler seg tilsidesatt og kanskje bitre fordi den syke broren eller søsteren fikk så mye av andres tid og oppmerksomhet før han eller hun døde. Sørgende foreldre som av frykt for å miste et barn til overbeskytter det, kan også vekke uvilje overfor den avdøde.

«Om bare . . .»

Skyldfølelse er også en vanlig reaksjon. Det oppstår stadig spørsmål og usikkerhet. ’Kunne vi ha gjort noe mer? Burde vi ha konsultert en annen lege?’ Og så er det alle de gangene man sier om bare. ’Om vi bare ikke hadde kranglet så mye.’ ’Om jeg bare hadde vært snillere.’ ’Om jeg bare hadde gått i butikken selv.’

Mitchell sier: «Jeg skulle ønske jeg hadde vært mer  tålmodig med far og vært mer forståelsesfull. Eller at jeg hadde gjort mer hjemme, så det ble lettere for ham når han kom hjem.» Og Elisa sa: «Da mamma ble syk og døde så plutselig, var det så mange følelser vi hadde hatt overfor hverandre, som vi ikke hadde fått gitt uttrykk for. Jeg har så stor skyldfølelse nå. Jeg tenker på alt det jeg skulle ha sagt til henne, alt det jeg ikke skulle ha sagt, og alt det jeg gjorde galt.»

Kanskje du til og med klandrer deg selv for det som har skjedd. Cindy sier: «Jeg hadde skyldfølelse på grunn av de uoverensstemmelsene vi hadde hatt i årenes løp, og på grunn av alt det jeg hadde gjort som hadde vært en påkjenning for henne. Jeg trodde at alt det kunne ha vært en av årsakene til at hun var blitt syk.»

«Hva skal jeg si til vennene mine?»

En enke sa om sønnen sin: «Jonny likte ikke å fortelle andre barn at faren hans var død. Han ble forlegen, og han ble også sint, nettopp fordi han ble forlegen.»

 Boken Death and Grief in the Family sier: «’Hva skal jeg si til vennene mine?’ er et svært viktig spørsmål for mange som har mistet en bror eller en søster. De føler ofte at vennene deres ikke forstår hvordan de har det. Forsøk på å fortelle hva tapet betyr for dem, blir kanskje møtt med uttrykksløs stirring og et forvirret blikk. . . . Det kan få den etterlatte til å føle seg avvist, isolert og til og med unormal.»

Men vær klar over at andre kanskje ikke vet hva de skal si til en venn som sørger — så derfor sier de ikke noe. Hvis du har mistet en av dine nærmeste, blir andre minnet om at de også kan komme til å miste noen de er glad i. Fordi de ikke vil bli minnet om det, kan det være at de trekker seg unna deg.

Hvordan mestre sorgen

Det å vite at det er normalt å føle sorg, er til stor hjelp når det gjelder å mestre sorgen. Hvis man forsøker å benekte det som har skjedd, vil det bare ta lengre tid å komme over sorgen. Noen ganger har en familie latt en plass stå ledig ved bordet når de skulle spise, som om den avdøde når som helst kunne komme og sette seg til bords. En familie valgte imidlertid å håndtere situasjonen på en  annen måte. Moren sier: «Vi satt ikke lenger på de samme plassene ved kjøkkenbordet. Mannen min satte seg på Davids plass, og det bidrog til å fylle tomrommet etter ham.»

Det hjelper også å innse at selv om det sikkert er ting du skulle eller ikke skulle ha sagt eller gjort, så er det vanligvis ikke det som er grunnen til at noen dør. Bibelen sier dessuten: «Alle feiler vi ofte.» — Jakob 3: 2.

La følelsene komme til uttrykk

Dr. Earl Grollman foreslår: «Det er ikke nok å erkjenne at du har motstridende følelser; du må la dem komme til uttrykk. . . . Det er en tid da du bør dele dine følelser med andre.» Det er derfor ikke en tid da du bør isolere deg. — Ordspråkene 18: 1, NW.

Dr. Grollman sier at du ved å undertrykke sorgen «bare forlenger smerten og forsinker sørgeprosessen». Han foreslår: «Finn en som er god til å lytte, en venn som vil forstå at alle dine følelser er normale reaksjoner på din dype sorg.» En far, en mor, en bror eller en søster, en venn eller en eldste i den kristne menighet kan ofte være til stor hjelp.

Hva om du har lyst til å gråte? Dr. Grollman legger til: «For enkelte er tårer den beste medisin mot følelsesmessige belastninger, for menn like så vel som for kvinner og barn. Å gråte er en naturlig måte å lindre smerte på.»

Hjelp hverandre som en familie

Foreldrene dine kan også være til stor hjelp for deg når du sørger, og du kan være til hjelp for dem. Jane og Sarah mistet sin 23 år gamle bror, Darrall. Hvordan kom  de seg gjennom sorgen? Jane svarer: «Fordi det var fire av oss, var jeg stadig sammen med pappa og gjorde alt mulig sammen med ham, mens Sarah var sammen med mamma. På den måten stod vi ikke alene.» Jane sier videre: «Jeg hadde aldri sett pappa gråte før. Han gråt et par ganger, og på en måte var det fint, og når jeg nå tenker tilbake på det, er jeg glad for at jeg kunne være der og trøste ham.»

Et håp som gir styrke

David mistet sin søster Janet, som var 13 år da hun døde av Hodgkins sykdom. Han sier: «En ting som virkelig hjalp meg, var et skriftsted som ble sitert i begravelsestalen. Det er der det sies at ’Gud har fastsatt en dag da han skal dømme den bebodde jord med rettferdighet, og han har gitt en garanti til alle mennesker ved at han har oppreist ham, Jesus, fra de døde’. Taleren la vekt på uttrykket ’garanti’ i forbindelse med oppstandelsen. Det gav meg virkelig styrke etter begravelsen.» — Apostlenes gjerninger 17: 31, NW; se også Markus 5: 35—42; 12: 26, 27; Johannes 5: 28, 29; 1. Korinter 15: 3—8.

Oppstandelseshåpet i Bibelen fjerner ikke sorgen. Du vil aldri glemme den avdøde. Men mange har funnet virkelig trøst i Bibelens løfter, noe som gradvis har hjulpet dem til å komme over den smerte de følte ved å miste en de var glad i.

Spørsmål til drøftelse

□ Synes du at det er naturlig å sørge når du mister noen du er glad i?

□ Hvordan kan en som sørger, føle det, og hvorfor?

□ Hvordan kan en ungdom som sørger, mestre sine følelser?

□ Hvordan kan du trøste en venn som har mistet en av sine nærmeste?

[Uthevet tekst på side 128]

«Jeg har ikke helt avfunnet meg med at hun er borte. . . . jeg [tar] meg selv i å si: ’Det må jeg fortelle mamma’»

[Uthevet tekst på side 131]

«Da mamma døde, . . . tenkte [jeg]: ’Du lot oss ikke få vite at du skulle dø. Du ble bare borte.’ Jeg følte meg sviktet»

[Bilde på side 129]

«Det kan ikke være sant!»

[Bilde på side 130]

Når vi har mistet en av våre nærmeste, trenger vi en som kan vise oss medfølelse