Kapittel 3

Hvordan kan jeg få foreldrene mine til å gi meg større frihet?

DU SIER at du er gammel nok til å komme sent hjem i helgene. De sier at du må komme tidlig hjem. Du har lyst til å se den nye filmen som alle snakker om. De sier at du ikke får se den. Du sier at du har truffet noen hyggelige ungdommer som du gjerne vil gå ut sammen med. De sier at de gjerne vil treffe vennene dine først.

Når du er i tenårene, kan det av og til føles som om foreldrene dine tar kvelertak på deg og livet ditt. Hver gang du sier: «Jeg har lyst til», virker det som om de automatisk sier: «Nei, du får ikke lov.» På alle livets områder følger foreldrene dine deg med falkeblikk. Femten år gamle Debbie sier: «Far vil alltid vite hvor jeg er, og når jeg kommer hjem. De fleste foreldre vil det. Må de vite alt? De burde gi meg større frihet.»

Videre klager de unge over at foreldrene ikke viser dem respekt. Foreldrene stoler ikke på dem, så når noe har gått galt, dømmer de dem før de har fått anledning til å forklare seg. Istedenfor at de unge får lov til å treffe selvstendige valg, blir friheten deres begrenset av regler.

’Engstelse’

Hender det at foreldrene dine behandler deg som om du var et lite barn? Hvis det er tilfellet, bør du huske at det jo ikke er så lenge siden du var et barn. Foreldrene dine kan derfor tydelig huske deg som et hjelpeløst lite barn, og det er ikke så lett å skyve disse forestillingene til  side. De husker ennå de barnslige feilene du gjorde, og ønsker derfor å beskytte deg — enten du ønsker å bli beskyttet eller ikke.

Denne trangen til å beskytte deg er svært sterk. Når foreldrene dine ikke er opptatt med å sørge for at du har tak over hodet, mat og klær, strever de ofte med å undervise deg, oppdra deg og beskytte deg. Så den interesse de viser deg, er langtfra tilfeldig. De er ansvarlige overfor Gud når det gjelder den måten de oppdrar deg på. (Efeserne 6: 4) Og når noe ser ut til å true ditt ve og vel, blir de bekymret.

Tenk på Jesu Kristi foreldre. Etter at de hadde vært på besøk i Jerusalem, reiste de hjemover uten å vite at Jesus ikke var med. Da de ble klar over at han var borte, lette de iherdig, ja, febrilsk, etter ham. Da de til slutt ’fant ham i templet’, utbrøt Jesu mor: «Barnet mitt, hvordan kunne du gjøre dette mot oss? Din far og  jeg har lett etter deg og vært så engstelige.» (Lukas 2: 41—48) Når Jesus, som var et fullkomment barn, gjorde foreldrene sine engstelige, tenk da på hvor ofte foreldrene dine må være bekymret for deg!

Tenk for eksempel på den evige striden om når du skal komme hjem. Du ser kanskje ingen grunn til at du ikke skal få komme og gå når du vil. Men har du noen gang sett tingene fra dine foreldres synspunkt? De skoleungdommene som skrev boken The Kids’ Book About Parents, prøvde å gjøre det. De laget en liste over det de kalte «de forestillinger foreldre tydeligvis har om hva barna deres gjør når de ikke kommer hjem i rett tid». Noe av det som stod på denne listen, var at barna ’bruker narkotika, blir utsatt for en bilulykke, går rundt og driver i parker, blir arrestert, ser pornofilmer, selger stoff, blir voldtatt eller overfalt, blir kastet i fengsel og gjør skam på familien’.

Det er ikke alle foreldre som umiddelbart vil trekke slike tilsynelatende lite sannsynlige slutninger. Men er det ikke sant at mange ungdommer er innblandet i nettopp slike ting? Bør du derfor ta det så ille opp hvis foreldrene dine antyder at det ikke er så bra for deg å være sent ute og å ha dårlig omgang? Til og med Jesu foreldre ville vite hvor Jesus hadde vært!

Hvorfor de begrenser din frihet

Noen ungdommer sier at foreldrene deres er så redd for at det skal hende dem noe, at det grenser til vanvidd. Men husk hvor mye de har gitt deg av sin tid og sine følelser. Tanken på at du er i ferd med å bli voksen, og at du til slutt kommer til å flytte hjemmefra, gjør kanskje foreldrene dine urolige. En som har ett barn, skrev: «Mitt eneste barn, min sønn, er 19 nå, og jeg orker nesten ikke tanken på at han skal flytte hjemmefra.»

Enkelte foreldre har derfor en tendens til å begrense barnas frihet eller overbeskytte dem. Men det ville være  helt galt av deg å overreagere i en slik situasjon. En ung kvinne sier: «Før jeg kom opp i 18-årsalderen, stod mor og jeg hverandre svært nær. . . . [Men] etter hvert som jeg ble eldre, begynte problemene. Jeg ville være mer uavhengig, og det må hun ha betraktet som en trussel mot forholdet vårt. Hun forsøkte da å knytte meg enda nærere til seg, og jeg reagerte ved å skyve henne enda mer fra meg.»

Det er bra å oppnå et visst mål av uavhengighet, men ikke på bekostning av familiebåndene. Hvordan kan du bringe forholdet til foreldrene dine opp på et mer voksent nivå, slik at dere får et forhold som er basert på gjensidig forståelse, toleranse og respekt? Én ting er sikkert: Hvis du viser respekt, vil du bli vist respekt. Apostelen Paulus sa en gang: «Vi har hatt våre jordiske fedre som tuktet oss, og vi hadde respekt for dem.» (Hebreerne 12: 9) Foreldrene til disse første kristne var ikke ufeilbarlige. Paulus fortsatte (vers 10): «Våre jordiske fedre . . . gjorde så godt de kunne for oss.» — Nytt liv.

Det hendte at disse mennene tok feil. Likevel fortjente de at barna deres viste dem respekt. Det gjør dine foreldre også. Selv om de kanskje begrenser din frihet, har du ingen grunn til å være opprørsk. Vis dem den samme respekt som du vil at de skal vise deg.

Misforståelser

Har du noen gang kommet for sent hjem uten at du kunne noe for det? Overreagerte foreldrene dine da? Når det oppstår slike misforståelser, har du ytterligere en anledning til å vinne deres respekt. Husk hvordan den unge Jesus oppførte seg da de engstelige foreldrene hans til  slutt fant ham i templet, hvor han i all uskyldighet snakket med noen lærere om Guds Ord. Kom Jesus med en strøm av følelsesladede ord? Gråt eller klaget han over hvor urettferdig det var av dem å dra hans motiver i tvil? Nei, han sa rolig: «Hvorfor lette dere etter meg? Skjønte dere ikke at jeg må være i min Fars hus?» (Lukas 2: 49) Det gjorde sikkert inntrykk på Jesu foreldre at han viste så stor grad av modenhet. «Milde svar demper sinne», men de kan også hjelpe deg til å vinne dine foreldres respekt. — Ordspråkene 15: 1.

Regler og restriksjoner

Hvordan reagerer du når foreldrene dine stiller krav? Det har mye å si for hvordan de vil behandle deg. Noen ungdommer furter, lyver eller er ulydige. Prøv å ha en mer voksen innstilling. Hvis du vil ha lov til å være lenge ute, bør du ikke komme med barnslige krav eller sutre og si at «alle de andre får lov til å være lenge ute». Skribenten Andrea Eagan sier: «[Fortell] dem så mye du kan, om hva det er du vil gjøre, slik at de virkelig forstår situasjonen. . . . Hvis du forteller dem alt om hvor du kommer til  å være, hvem du skal være sammen med, og hvorfor det er viktig at du er ute lenger . . . kan det godt hende at de sier ja.»

Eller hvis foreldrene dine vil vite hvem vennene dine er — noe de bør ha greie på — lønner det seg ikke å beklage seg som et barn. Bladet Seventeen anbefaler: «Ta med deg venner hjem fra tid til annen. Når du så sier at du skal på kino med Bill, har ikke faren din noen grunn til å brøle fra et annet rom: ’Bill? Hvem Bill?’»

«Han skal få»

Jim smiler når han snakker om sin yngre bror Ron. «Det er bare 11 måneder mellom oss,» sier han, «men foreldrene våre behandlet oss nokså forskjellig. De gav meg stor frihet. Jeg fikk bruke familiens bil. Et år lot de meg også ta med en av de yngre brødrene mine på en tur til New York.»

«Men det var annerledes med Ron,» fortsetter Jim. «Han fikk ikke særlig stor frihet. Far brydde seg ikke engang om å lære ham å kjøre da han ble gammel nok til det. Og da han syntes at han var voksen nok til å ha følge, gav ikke foreldrene mine ham lov til det.»

Favorisering? Nei. Jim forklarer: «Ron hadde en tendens til å være uansvarlig. Han manglet initiativ. Det hendte ofte at han ikke gjorde det han fikk beskjed om. Jeg svarte aldri igjen når foreldrene mine snakket til meg, men Ron lot dem stadig få vite at han var uenig med dem. Det gikk alltid ut over ham selv.» I Matteus 25: 29 sa Jesus: «For den som har, han skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.»

Hvis du vil ha større frihet og større ansvar, må du vise at du er ansvarsbevisst. Ta de oppgavene foreldrene dine gir deg, alvorlig. Ikke vær som den ungdommen som Jesus fortalte om i en av sine lignelser. Faren hans sa til ham: «Min sønn, i dag skal du gå og arbeide i vingården.  . . . Han svarte: Ja, herre. Men han gikk ikke.» (Matteus 21: 28—30) Overbevis foreldrene dine om at hvis de ber deg om å gjøre noe, uansett hvor ubetydelig det er, så er det så godt som gjort.

«Jeg viste foreldrene mine at jeg kunne påta meg ansvar,» sier Jim. «De sendte meg i banken for å betale regningene, og de lot meg gå i butikken for å handle. Og da mor måtte skaffe seg en jobb, stod jeg for matlagingen i familien.»

Ta initiativet

Men hva om foreldrene dine ikke har gitt deg slike oppgaver? Ta initiativet selv til å gjøre forskjellige ting. Bladet Seventeen foreslo: «Tilby deg å lage et måltid til familien og fortell foreldrene dine at du vil gjøre alt selv: forberede måltidet, skrive innkjøpslisten, beregne hva det kommer til å koste, gjøre innkjøp, lage maten og rydde opp.» Og hvis matlaging ikke akkurat er din sterkeste side, kan du se deg litt rundt og finne ut om det er noe annet du kan gjøre. Du trenger ingen bestemte påbud fra foreldrene dine om hva du skal gjøre, hvis du ser at det er noe som skal vaskes opp, gulv som skal vaskes, eller rom som skal ryddes.

Mange unge tar seg en sommerjobb eller jobber i helgene. Hvis det er tilfellet med deg, har du da vist at du kan spare og disponere disse pengene fornuftig? Har du tilbudt deg å betale for deg hjemme? (Det kan være en vekker for deg å undersøke hva det koster å leie en hybel på det stedet hvor du bor.) Da får du riktignok mindre lommepenger, men når foreldrene dine ser at du disponerer pengene dine som en voksen ville ha gjort, vil de uten tvil være tilbøyelige til å gi deg større frihet.

Bli mindre avhengig av dine foreldre

Foreldrene våre bør være våre ’fortrolige venner’, rike kilder til råd og veiledning. (Jeremia 3: 4, NW) Men det  betyr ikke at de må ta hver minste lille avgjørelse for deg. Det er bare ved å bruke dine «oppfatningsevner» at du kan få tillit til din evne til å ta fornuftige avgjørelser. — Hebreerne 5: 14, NW.

Istedenfor å løpe til foreldrene dine så snart det oppstår et lite problem, bør du derfor først prøve å tenke ut en løsning på problemet selv. Ikke vær blant dem «som ikke tenker seg om», eller som er impulsive, men følg heller Bibelens råd om først å «lære å forstå». (Jesaja 32: 4) Gjør en del undersøkelser, særlig hvis bibelske prinsipper kommer inn i bildet. Vurder saken i fred og ro og gå så til foreldrene dine. Istedenfor alltid å spørre: ’Hva bør jeg gjøre, pappa?’ eller: ’Hva ville du ha gjort, mamma?’ bør du forklare situasjonen. Fortell dem hvordan du har tenkt å løse problemet. Spør så hva de synes.

Foreldrene dine ser nå at du ikke snakker som et barn, men som en voksen. Du har tatt et stort skritt på veien mot å vise at du er i ferd med å bli voksen og fortjener et visst mål av frihet. Foreldrene dine vil da høyst sannsynlig begynne å behandle deg som en voksen.

Spørsmål til drøftelse

□ Hvorfor er foreldre ofte så opptatt av å beskytte barna og vite hvor de er?

□ Hvorfor er det viktig at du behandler foreldrene dine med respekt?

□ Hvordan kan du best oppklare misforståelser som oppstår mellom deg og foreldrene dine?

□ Hvordan kan du handle i samsvar med de regler og restriksjoner foreldrene dine har fastsatt, og likevel ha et visst mål av frihet?

□ Hvordan kan du vise foreldrene dine at du er ansvarsbevisst?

[Uthevet tekst på side 29]

«Far vil alltid vite hvor jeg er, og når jeg kommer hjem. . . . Må de vite alt?»

[Bilde på side 27]

Føler du at foreldrene dine «gjerder deg inn»?

[Bilde på side 30]

Det å bevare roen når det oppstår misforståelser, er en måte å vinne respekt på