Kapittel 3

Den ånd som gjennomsyrer den nåværende, gamle ordning

1. Hvilket spørsmål oppstår med hensyn til den ånd som har gjennomsyret den nåværende, gamle tingenes ordning, og hvilken slutning må vi trekke?

DEN nåværende tingenes ordning er gammel — mange tusen år gammel. Gjennom alle disse årtusener er det en bestemt ånd som har gjennomsyret den menneskelige tingenes ordning. Har det vært den hellige ånd? Det er ingen som vil uttale seg så direkte i strid med de historiske kjensgjerninger at de vil hevde at det er Jehova Guds hellige ånd som har vært den usynlige drivkraft bak det som har foregått i det menneskelige samfunn, eller som har kommet til uttrykk i dets livsstil. Hvis det hadde vært den hellige ånd som hadde støttet denne gamle tingenes ordning gjennom hele dens historie og vært drivkraften bak den, ville forholdene i verden nå ha vært ganske annerledes.

2. a) Hva slags lover er de som er en del av den gamle ordning, underlagt? b) Hva er «kjødets gjerninger», og hva består «åndens frukt» av?

² Når Jehova Guds hellige ånd er virksom i menneskers liv, frambringer den en frukt som kjennetegner den. Hvis vi ser på den frukt denne gamle ordning har frambrakt, kan den ikke være ledet av Guds hellige ånd.  Det store flertall av menneskene, som følger denne gamle ordnings veier, viser seg å være mennesker som trenger å bli holdt i sjakk ved hjelp av lover som er laget med tanke på folk med kriminelle tendenser, lover som forbyr alle slags gale handlinger. For 1900 år siden levde det en mann som var blitt frigjort fra et slikt lovsystem. Han skrev et brev for å vise at vi trenger en bedre drivkraft, at en bedre kraft må være virksom i vårt liv hvis vi ønsker å være annerledes enn menneskene i den nåværende, gamle ordning. Vi trenger den ånd eller usynlige, virksomme kraft som kommer fra Ham som er langt bedre i moralsk henseende enn denne gamle, verdslige ordning, langt bedre enn noen lovgiver i det menneskelige samfunn. Skribenten pekte på den hellige kraft som kan tilskynde oss til å gjøre det som er rett, med følgende ord:

«Vandre i Ånden, så skal I ikke fullbyrde kjødets begjæring. For kjødet begjærer imot Ånden, og Ånden imot kjødet; de står hverandre imot, så I ikke skal gjøre det I vil. Men dersom I drives av Ånden, da er I ikke under loven. Men kjødets gjerninger er åpenbare, såsom: utukt, urenhet, skamløshet, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, kiv, avind, vrede, stridigheter, tvedrakt, partier, misunnelse, mord, drikk, svir og annet slikt; om dette sier jeg eder forut, liksom jeg og forut har sagt, at de som gjør sådant, skal ikke arve Guds rike. Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet; mot slike er loven ikke.» — Galaterne 5: 16—23; se også 1 Timoteus 1: 8—11.

3. Hvilke gjerninger gjør ikke de som ser fram til å få del i Guds rikes velsignelser?

³ Vi har her en ganske lang liste med motsetninger. De som framelsker Guds ånds frukt, praktiserer så visst  ikke de ting som blir omtalt som «kjødets gjerninger». De ser fram til Guds rike og er fylt av et oppriktig ønske om å få del i dets velsignelser.

4. Hvorfor behøver ikke vi å påpeke manglene ved den gamle ordning og hvorfor vil denne gamle ordning ikke hjelpe folk til å arve Guds rike?

⁴ Men hvordan forholder det seg med den nåværende, gamle ordning? Vi behøver ikke å påpeke de mangler vi finner der. Artikler i aviser og tidsskrifter, politirapporter, den alminnelige usikkerhet som skyldes den tiltagende kriminalitet, de store summer som blir brukt til bygging av sykehus for folk med mentale lidelser frykten for kjønnssykdommer, den politiske spenning og den stadig økende truselen om en verdensomfattende, kjernefysisk krig taler sitt tydelige språk. Utallige andre ting kunne nevnes for å vise at «kjødets gjerninger» florerer i den gamle ordning. Denne gamle ordning vil aldri hjelpe folk til å «arve Guds rike». Den har ikke noen tilknytning til Guds rike. Den er ikke gjennomtrengt av Guds hellige ånd, og den blir ikke ledet eller støttet av den. Den er på ingen måte hellig, ikke engang den delen av den som blir kalt kristenheten.

5, 6. Hvorfor er det at menneskene har et ønske om å gjøre gjerninger som er i strid med Skaperens ånd, ikke noe Gud kan holdes ansvarlig for?

⁵ Hva er grunnen til at ingen del av denne gamle ordning blir støttet av Guds ånd? Hvordan kom menneskene i den tilstand at de ønsker å gjøre gjerninger som er i strid med Guds ånd? Det var ikke slik fra begynnelsen. Da ble de drevet av sin Skapers ånd. Gud ville aldri nedlegge noe som var dårlig eller i strid med  hans vilje, i sine skapninger. Han er ikke kilden til det som er ondt. Som en forkjemper for det som er rett, viste profeten Moses at Jehova Gud ikke er ansvarlig for de dårlige tilbøyeligheter menneskene har. Moses sa: «Fullkomment er hans verk, for rettferd er alle hans veier, en trofast Gud, uten svik, rettferdig og rettvis er han. Skulle han ha ført fordervelse over sitt folk! Nei, hans barn de har skammen [feilen er deres egen, NW].» — 5 Mosebok 32: 4, 5.

⁶ Gud er ikke ansvarlig for den ufullkomne tilstand menneskeheten befinner seg i. Han skapte det første menneske fullkomment, slik at det brakte ære til Ham, dets Skaper. Det finnes ingen feil ved Gud. I samarbeid med sin enbårne Sønn skapte Gud det første menneske «i sitt bilde». Det første menneske, Adam, var et bilde av Guds fullkommenhet, og for å være et korrekt bilde måtte det også være fullkomment. — 1 Mosebok 1: 26—28; 2: 7, 8.

7. Hvilken tilstand, som gjorde Gud lykkelig, kjennetegnet forholdet mellom himmelen og jorden da Adam var i Eden?

⁷ I paradiset, i Edens hage, vandret det første menneske i samsvar med Guds hellige ånd. Av og til snakket Adam med Gud. Gud vandret usynlig i den vakre Edens hage, men likevel på en slik måte at han var merkbar for Adam. Det hersket enhet mellom Gud og mennesket. Den gangen var det enhet mellom det som var i himmelen, og det som var på jorden. Hvorfor? Fordi Guds ånd gjennomtrengte alt. Alt dette gjorde Jehova Gud lykkelig. Han er den «lykkelige Gud». — 1 Timoteus 1: 11, NW.

8. På grunn av hva slags synd er det ikke en fullkommen tingenes ordning på jorden i dag, og hvem var det som begikk denne synd?

 ⁸ Her var nå grunnlaget lagt for dannelsen av en fullkommen tingenes ordning, en ordning som aldri ville bli gammel og forgå. Men den tingenes ordning vi har i dag, er ikke ren, rettferdig og fullkommen. Hva er grunnen til det? Grunnen til det er at det ble begått en synd mot den hellige ånd. Hvem var det som begikk denne synden? Den ble begått av ham som Jesus Kristus identifiserte da han talte til noen menn som var ivrige etter å få ham drept fordi han forkynte Guds sannhet. Til disse mordlystne mennene sa Jesus: «I har djevelen til far, og I vil gjøre eders fars lyster; han var en manndraper fra begynnelsen og står ikke i sannheten; for sannhet er ikke i ham. Når han taler løgn, taler han av sitt eget, for han er en løgner og løgnens far.» — Johannes 8: 44.

9. Hvem er den åndelige far til en som praktiserer synd, og hvorfor?

⁹ Jesu disippel Johannes viste også hvem den første som syndet mot den hellige ånd, var: «Den som gjør synd, er av djevelen; for djevelen synder fra begynnelsen.» (1 Johannes 3: 8) Den som praktiserer synd, kan ikke ha noen annen åndelig far enn han som fikk ham til å slå inn på en slik vei.

10. Hvordan gjorde den første løgner seg til en djevel?

¹⁰ Det at den første løgner av alle blir omtalt som en djevel, antyder at han kom med en løgn om Gud, for «djevel» betyr «bakvasker». Han forlot sannheten og utviklet en tilbøyelighet til å lyve. Han viste seg å være en bakvasker ved å motsi det Gud hadde sagt til Adam, da han sa til Adams hustru, Eva, at straffen for å spise  av den forbudte frukt ikke ville være døden: «I skal visselig ikke dø; for Gud vet at på den dag I eter av det, skal eders øyne åpnes, og I skal bli liksom Gud og kjenne godt og ondt.» (1 Mosebok 3: 1—5) Løgneren gjorde seg selv til en djevel, i første rekke i forhold til Gud.

11. Hva hadde Djevelen muligens i tankene å gjøre for å hindre Gud i å fullbyrde sin dom hvis Adam og Eva syndet?

¹¹ Denne bakvaskeren kunne ikke garantere at Adam og Eva ikke ville dø hvis de spiste av den forbudte frukt på treet til kunnskap om godt og ondt. Hans ord var ikke mektigere enn Guds. (Hebreerne 4: 12; 1 Mosebok 2: 16, 17) Men Djevelen trodde sannsynligvis at han kunne få Jehova Gud opp i en vanskelig situasjon hvor et ville være inkonsekvent av Gud å la Adam og Eva dø. Det ville spesielt ha vært tilfelle hvis Djevelen hadde kunnet forlede de to syndige menneskene til å spise av «livsens tre» før Gud hadde uttalt sin dom over dem. — 1 Mosebok 2: 9; 3: 22, 23.

12. Hvordan ble Djevelen en manndraper, og hva venter ham nå?

¹² Men Djevelen viste seg å være en løgner, for hans offer døde som menneskesjeler. Jehova Gud, Dommeren, dømte dem til døden og hindret dem i å spise av «livsens tre» ved å drive dem ut av paradiset, av Edens hage. (1 Mosebok 3: 17—24) Fordi Djevelen handlet på en ukjærlig måte og førte døden over den første mannen og hans hustru, ble han en «manndraper». Han fortjente derfor å bli henrettet, i samsvar med den regel kristendommens grunnlegger uttalte: «Den som forfører en av disse små som tror på meg, for ham var det bedre om det var hengt en kvernstein om hans  hals, og han var kastet i havet.» (Markus 9: 42) Det er nettopp det som venter Djevelen — evig tilintetgjørelse.

13. Hva sammenlignet Jehova Djevelen med, og hva skulle han få lov til å frambringe før han ble henrettet?

¹³ At Djevelen skulle få en slik ende, ble vist da Jehova, alles Dommer, sammenlignet ham med den slangen som ble brukt som et redskap til å bedra Eva og få henne til å spise av den forbudte frukt i strid med Guds befaling. Jehova talte i virkeligheten til den symbolske Slange da han sa: «Fordi du gjorde dette, så skal du være forbannet blant alt feet og blant alle de ville dyr. På din buk skal du krype, og støv skal du ete alle ditt livs dager. Og jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen og mellom din ætt og hennes ætt; den skal knuse ditt hode, men du skal knuse dens hæl.» (1 Mosebok 3: 14, 15) Djevelen ble således forbannet av Gud, og det var derfor Gud som ville sørge for at han ble henrettet. Men det ville ikke skje før Slangen hadde hatt anledning til å frambringe en «ætt», et avkom i symbolsk eller åndelig forstand. Som en ånd hadde Djevelen ingen forplantningsevne, slik som mennesket.

14. Hva betydde det for Djevelen, den store slange, at han symbolsk talt måtte krype på sin buk, og hvem kom senere i den samme fornedrede tilstand som han?

¹⁴ Jehova sammenlignet Djevelen med en slange som kryper på buken og spiser føde som er tilstøvet. På denne måten viste han hvilken fornedret tilstand Djevelen, som var blitt forbannet av ham, nå kom i. Ettersom det var den laveste tilstand som finnes, ble den sammenlignet med det sted som kom til å bli kalt tartarus. I tidens løp kom også andre ånder til dette stedet. Det  var engler som forkastet Gud som sin far og valgte Djevelen til far. Disse åndene ble hans «ætt».

15. Hva sa Peter og Judas om de engler som sluttet seg til den store slange ved å synde?

¹⁵ Angående denne åndelige ætt til den gamle slange skrev den kristne apostelen Peter: «Gud . . . avholdt seg [ikke] fra å straffe de engler som syndet, men ved å kaste dem i tartarus overga [han] dem til huler med tykt mørke til å bli bevart til dom.» (2 Peter 2: 4, NW) Den kristne disippelen Judas omtaler også disse englene som utgjør Slangens «ætt», når han skriver: «De engler som ikke tok vare på sin høye stand, men forlot sin egen bolig, dem holder han i varetekt i evige lenker under mørket til dommen på den store dag.» — Judas 6.

16. Hvorfor handlet Djevelen på egen hånd da han forledet Eva til å synde, og hvorfor tror noen at han hadde vært en kjerub?

¹⁶ Da Djevelen ved hjelp av bedrag fikk Adams hustru, Eva, til å gjøre opprør mot sin himmelske Far, hadde den store slange ikke noen «ætt». Djevelen virket på egen hånd. Han ønsket ikke å få med seg en annen engel, som senere kunne gjøre ham rangen som hersker over Adams og Evas etterkommere stridig. Han ønsket å være enehersker over hele menneskeheten. Nøyaktig hvilken stilling han opprinnelig hadde i Guds organisasjon, vet vi ikke. Mange bibelstudenter er av den oppfatning at profetien i Esekiel 28: 11—19 angående kongen i fortidens Tyrus også får sin anvendelse på Satan Djevelen, og de trekker følgelig den slutning at han som gjorde seg selv til Djevelen, opprinnelig var en «kjerub» blant de himmelske «Guds sønner». Hvis det forholder  seg slik, var den fornedrelse han erfarte som den store slange, bare enda større.

17. I hvilken forstand befinner de engler som gjorde opprør, seg sammen med Djevelen i tartarus’ mørke?

¹⁷ De andre englene som gjorde opprør mot Gud og på den måten ble slangens «ætt», befinner seg i tartarus’ mørke sammen med ham, som forbannede slanger. De nyter ikke lenger godt av det lys som Guds gunst og veiledning representerer. Da de gjorde opprør mot Gud, tok han sin hellige ånd fra dem.

18. a) Hvorfor er framtiden mørk for Djevelen og hans engler? b) Hvilket spørsmål oppsto nå?

¹⁸ Framtiden er mørk for den store slange og hans onde engler, hans «ætt». De vet at den dag da Guds dom skal bli fullbyrdet, da de vil få sitt ’hode knust’, vil komme. Gud vil bruke sin ’kvinnes ætt’ som domsfullbyrder. (1 Mosebok 3: 15) De vil ikke bare bli såret. Nei, den store slange og hans ’ætts’ hode vil bli knust, og det vil bety intet mindre enn døden for dem. Dette blir også bekreftet i Romerne 16: 20, hvor det sies til Kristi disipler: «Fredens Gud skal i hast knuse Satan under eders føtter.» Det er derfor god grunn til at Satan og hans «ætt» er fiendtlig innstilt til Guds ’kvinnes ætt’. Da Gud nevnte sin ’kvinnes ætt’, var det ingen i himmelen eller på jorden som visste hvem dette var. Hele universet var nå interessert i denne hemmelighet, i hvem denne ’kvinnens ætt’ var.

SLANGENS JORDISKE «ÆTT»

19. Hvorfor blir de kristne oppfordret til ikke å etterligne Kain, den førstefødte av alle menneskelige sønner?

¹⁹ Evas førstefødte sønn, som hun kalte Kain, viste  seg ikke å være Guds ’kvinnes ætt’. Det at Kain var den førstefødte av alle mennesker, ga ham ingen rett til å være den lovte «ætt». Kains hæl ble heller aldri knust av den store slange, Djevelen. Kain myrdet imidlertid sin gudfryktige bror, Abel, muligens ved å tilføye ham et knusende slag i hodet. I stedet for å bli velsignet av Gud og få hans hellige ånd ble Kain den annen i Bibelen som blir omtalt som «forbannet»; den symbolske slange eller Djevelen var den første. (1 Mosebok 3: 14; 4: 11, eldre norsk oversettelse) På den måten gjorde Kain seg til en del av den jordiske «ætt» til den store slange, Djevelen, som han etterlignet ved å lyve og ved å gjøre seg skyldig i drap. Han elsket hverken sin bror, som han kunne se, eller Gud, som han ikke kunne se. Kristi etterfølgere blir oppfordret til ikke å etterligne Kain:

«Vi skal elske hverandre, ikke som Kain, som var av den onde og slo sin bror i hjel. Og hvorfor slo han ham i hjel? Fordi hans gjerninger var onde, men hans brors rettferdige.» (1 Johannes 3: 11, 12) «Ve dem! for de har gått Kains vei.» — Judas 11.

20, 21. Hvordan etterlignet Kain Djevelen ved den synd han begikk, og hvordan kunne Kain gjøre seg skyldig i en slik synd?

²⁰ Kain etterlignet Djevelen, sin åndelige far, den «onde», ved å synde mot Guds hellige ånd. Det betyr ikke at Kain, Adams og Evas sønn, noen gang hadde hatt den hellige ånd. Hans jordiske foreldre hadde mistet den hellige ånd fordi de med vilje hadde brutt Guds bud. Men Kain så den hellige ånd i virksomhet. Når og hvordan gjorde han det?

²¹ Det var på den tid da han frambar et offer til Gud av jordens grøde, mens hans yngre bror, Abel, frambar  et dyreoffer av lammene i sin hjord. Var begge offerne velbehagelige for Gud? Første Mosebok 4: 4—7 sier: «Og [Jehova] så til Abel og hans offer, men til Kain og hans offer så han ikke. Da ble Kain meget vred, og han stirret ned for seg. Og [Jehova] sa til Kain: Hvorfor er du vred, og hvorfor stirrer du ned for deg? Er det ikke så at dersom du har godt i sinne, da kan du løfte opp ditt ansikt? Men har du ikke godt i sinne, da ligger synden på lur ved døren, og dens attrå står til deg, men du skal være herre over den.»

22. Hvilket bevis for at den hellige ånd var i virksomhet, hadde Kain sett?

²² Gud viste seg naturligvis ikke for Kain og Abel ved denne anledningen. På hvilken måte han så til Abel og hans offer, får vi ikke vite. Men han må ha gitt et eller annet synlig tegn på dette. Det var et bevis for at Guds hellige ånd var i virksomhet. Kain så dette, selv om Gud ikke sa noe. Han ble derfor vred og stirret ned for seg. Han reagerte ikke på en ydmyk måte og angret ikke da han så den hellige ånds virksomhet etter at han hadde frambåret et offer som ikke behaget Gud.

23. Hvordan syndet Kain mot den hellige ånd?

²³ Kain handlet ganske enkelt ikke riktig. Guds røst fra det usynlige forklarte situasjonen for ham. Men ettersom Kain var for stolt til å ydmyke seg, angret han ikke og gjorde ikke det som var rett. Det var som om synden lå på lur ved døren til hans hjem og ville gjøre ham til sitt offer. Han ønsket ikke å bli herre over den, uansett hva Guds hellige ånd viste ham. Ettersom han ikke ønsket å løfte blikket, la han opp råd mot den som  Gud godkjente, og drepte ham. Han syndet på den måten mot den hellige ånd.

24. Hva kan sies med hensyn til hvorvidt han som nå er Djevelen, hadde den hellige ånd og kunne iaktta dens virksomhet?

²⁴ Dette mishaget Gud og førte til at han uttalte sin forbannelse over Kain. Men det behaget den store slange, Djevelen, som nå så at han hadde en jordisk sønn som var en tro kopi av sin åndelige far. Djevelen hadde selv syndet mot den hellige ånd. Foruten at han som nå var Djevelen, hadde sett Gud selv, hadde han sett den hellige ånds virksomhet i himmelen og under skapelsen av jorden og det fullkomne menneske på den. (Job 38: 7) Den gang da han hadde vært fri for alle selviske tilbøyeligheter, hadde han selv hatt et visst mål av sin himmelske Fars ånd. Han visste hva denne hellige ånd hadde satt ham i stand til å gjøre. Han så også den «ufortjente godhets ånd» Gud ga uttrykk for overfor Adam og Eva ved å skape dem som fullkomne mennesker og sette dem i et jordisk paradis. Men hva gjorde likevel denne himmelske ’Guds sønn’? — Hebreerne 10: 29, NW.

25. Hvilken syndig handlemåte fulgte denne ’Guds sønn’, og hva gjorde han seg derved til?

²⁵ Han framstilte den «ufortjente godhets ånd» i et falskt lys ved å si til Eva at den var et utslag av selviskhet fra Guds side, og at Gud hadde forbudt menneskene å spise av treet til kunnskap om godt og ondt fordi han fryktet for at de ville bli i stand til å treffe avgjørelser uavhengige av ham, avgjørelser med hensyn til hva som var rett, og hva som var galt, hva som var godt, og hva som var ondt. Da denne Guds åndesønn med vitende  og vilje fordreide kjensgjerningene og løy for å forlede Eva til å synde, syndet han derfor mot den hellige ånd, en synd som det ikke finnes tilgivelse for. Han hadde latt seg bli grepet av et selvisk ønske om å oppnå herredømme over jorden og menneskene på den og så gått inn for å tilrane seg dette herredømme. Dette førte til at han mistet Guds hellige ånd. Han sluttet å frambringe Guds ånds frukter i sitt liv. Han gjorde seg selv til en djevel og fortjente bare en ting — å bli tilintetgjort. — Hebreerne 12: 29; 6: 7, 8.

26. Hvordan ble Djevelen de «onde ånders fyrste», og hvorfor vil ikke de som beskjeftiger seg med spiritisme, få del i Guds rike?

²⁶ Denne, som var den første som syndet mot den hellige ånd, gjorde seg selv til en demon. De engler som senere sluttet seg til ham ved å gjøre opprør mot Gud, ble demoner i likhet med ham. Disse demoner eller onde ånder ble den store slanges «ætt», og Djevelen ble på den måten de «onde ånders fyrste» og ble som sådan kalt Be’elsebul. (Matteus 12: 24—27) Disse onde ånder forsøker ved hjelp av demonisme å vende menneskene bort fra tilbedelsen av den eneste levende og sanne Gud, Jehova. De blir omtalt som «urene ånder». (Matteus 10: 1, 8; 12: 43—45) Å praktisere spiritisme under innflytelse av disse demonene kan bare føre til åndelig urenhet og gjøre den som beskjeftiger seg med den slags, uren i Guds øyne. Det hører med til det falne kjøds gjerninger og vil utelukke en fra å få del i Guds rike og dets velsignelser. De urene ånder motstår Guds hellige ånd, og Gud fordømmer enhver som har noe med urene ånder å gjøre. — 5 Mosebok 18: 9—14; Galaterne 5: 19, 20; Åpenbaringen 9: 20, 21; 21: 8, NW.

 HVA SLAGS «ÅND» DET ER

27. Hvorfor bør vi nå kunne avgjøre hva slags ånd som gjennomsyrer den nåværende, gamle ordning?

²⁷ Det er av største betydning for oss å ha kjennskap til det ovenstående. Når vi har det, kan vi forstå grunnen til den tilstand menneskeheten i dag er i. Vi befinner oss nå i det 20. århundre, et århundre som hadde en så lovende begynnelse sett fra et menneskelig synspunkt. Ifølge Bibelens tidsregning har det nå gått nesten 6000 år siden denne selviske ’Guds sønn’ gjorde opprør mot Jehovas universelle overherredømme og fikk Adam og Eva til å være ulydige mot Gud. Etter at disse to opprørske menneskene var blitt drevet ut av paradiset i Eden, ble det dannet en ny menneskelig ordning på jorden — en ordning som var annerledes enn den som ifølge Guds, deres Skapers, hensikt skulle være her på jorden. Vi skulle derfor nå være i stand til å avgjøre hva slags ånd det er som gjennomsyrer den nåværende, gamle ordning.

28. Hva mener vi når vi snakker om den «ånd» som gjennomsyrer den gamle ordning?

²⁸ Med ordet «ånd» sikter vi til en usynlig, virksom kraft, en kraft som aktiviserer og driver det menneskelige samfunn i sin alminnelighet. Denne kraft øver innflytelse på menneskenes levemåte. Den leder dem i en bestemt retning. Folk i sin alminnelighet handler derfor på en nokså ensartet måte, og de gjør det nesten ubevisst, uten å tenke over hva de gjør. De handler nesten instinktivt, ledet av en indre trang til å følge et bestemt mønster og en bestemt livsstil. På grunn av ulikheter hva personligheten angår, vil det naturligvis være visse variasjoner,  men det liv menneskene lever, og det mål de setter seg, er noe som er karakteristisk for det menneskelige samfunn i den nåværende tingenes ordning.

29, 30. a) Hvem er denne gamle ordnings usynlige hersker, og har han utøvd sitt styre alene? b) Hvilke virkninger har dette usynlige styre hatt?

²⁹ Den ånd som i vår tid gjennomsyrer den gamle tingenes ordning, er i høy grad berørt av usynlige, overmenneskelige personer, som behersker og leder denne tingenes ordning. Det kan ikke være tvil om hvem det er som i første rekke øver kontroll over hele denne ordning. I det femte årtusen av den gamle ordning erklærte Jesus Kristus at Satan Djevelen er «denne verdens fyrste», som han ikke hadde noen vennskapelige forbindelser med. Den siste natten Jesus Kristus var på jorden som menneske, sa han til sine apostler: «Verdens fyrste kommer, og han har intet i meg.» (Johannes 12: 31; 14: 30; 16: 11) Men Satan Djevelen utøver ikke et usynlig herredømme over menneskeheten alene. Han har sine onde engler eller demoner, som anerkjenner ham som sin overherre. Alle disse demoniske makter har påvirket forholdene i det menneskelige samfunn i den nåværende, gamle ordning.

³⁰ Virkningene av deres overmenneskelige styre har vært ødeleggende. Det framgår av den profeti apostelen Johannes skrev angående utkastingen av demonene av de hellige himler, en begivenhet som på hans tid hørte framtiden til. I denne profetien, som vi finner i Åpenbaringen 12: 7—12, heter det:

«Og det ble en strid i himmelen: Mikael og hans engler tok til å stride mot dragen, og dragen stred, og dens engler.  Men de maktet det ikke, heller ikke ble deres sted mer funnet i himmelen. Og den store drage ble kastet ned, den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan; han som forfører hele jorderike; han ble kastet ned på jorden, og hans engler ble kastet ned med ham. . . . Ve jorden og havet! for djevelen er fart ned til eder i stor vrede, fordi han vet at han bare har en liten tid.»

31. Hva har ifølge Åpenbaringen 13: 4 Satan, «dragen», forført hele jorderike til å gjøre?

³¹ En av de ting Bedrageren, Satan Djevelen, har forført hele jorderike til å gjøre, er å tilbe ham selv. Oppriktige, men bedratte mennesker vil kanskje bli sjokkert over å få høre det, men Åpenbaringen 13: 4 sier angående dem som deltar i verdslig politikk: «De tilba dragen, fordi den hadde gitt dyret makt, og de tilba dyret.»

32. Hvordan kan vi vite hvem «guden for denne tingenes ordning» er, ved den holdning han inntar til lyset fra det gode budskap?

³² Apostelen Paulus bekreftet at de fleste mennesker bevisst eller ubevisst tilber Djevelen. Han skrev: «Om nå det gode budskap vi forkynner, virkelig er tildekket, da er det tildekket blant dem som går til grunne, blant hvem guden for denne tingenes ordning har forblindet de vantros sinn, for at lyset fra det herlige gode budskap om Kristus, som er Guds bilde, ikke skal skinne igjennom.» (2 Korintierne 4: 3, 4, NW) Denne tingenes ordning har en ’gud’. Dette forhold og det herredømme han utøver over verden, vil naturligvis berøre den ånd som gjennomsyrer den nåværende, gamle tingenes ordning.

33. Hvordan er vi alle blitt berørt av det «guden for denne tingenes ordning» gjorde i begynnelsen av menneskenes historie?

³³ Ved begynnelsen av menneskenes historie fikk han  som nå er «guden for denne tingenes ordning», våre første jordiske foreldre til å falle. Adam og Eva ble utsatt for press for at de skulle være ulydige mot sin Skaper. Dette skjedde før vi ble født. Vi har alle følt de uheldige virkningene av det. I Romerne 5: 12 sier apostelen Paulus: «Synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden, og døden [trengte således] igjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle.» Vi mennesker kom under Guds fordømmelse og ble underlagt døden fordi vi arvet ufullkommenhet, synd og moralsk forderv. Vi var så godt som døde. Vi levde ikke i Guds øyne.

34, 35. Hvorfor var vi en gang så godt som døde for Gud, og hva var det som da virket i oss?

³⁴ Vi var på grunn av arv gjenstand for Guds vrede; vi var «vredens barn». Vi var «fremmedgjort for Guds liv». (Efeserne 4: 18) Og i Kolossenserne 1: 21 sies det at de kristne ’fordum var fremmede og fiender ved sitt sinnelag, i de onde gjerninger’. På grunn av den tilstand vi da var i, virket ikke Jehova Gud i oss. Hvem eller hva var det da som virket i oss?

³⁵ Svaret på dette spørsmålet finner vi i Efeserne 2: 1—5, som ble skrevet til mennesker som var blitt omvendt til kristendommen: «I . . . var døde ved eders overtredelser og synder, som I fordum vandret i etter denne verdens løp, etter høvdingen over luftens makter, den ånd som nå er virksom i vantroens barn, blant hvilke også vi alle fordum vandret i vårt kjøds lyster, idet vi gjorde kjødets og tankenes vilje, og vi var av naturen vredens barn liksom de andre. Men Gud, som er rik  på miskunn, har for sin store kjærlighets skyld som han elsket oss med, gjort oss levende med Kristus, enda vi var døde ved våre overtredelser.»

36. Hva siktes det til med ordet «ånd» i Efeserne 2: 2 ifølge enkelte bibeloversettere, og hvem er denne ånd underlagt?

³⁶ Hvem er denne «ånd som nå er virksom i vantroens barn»? Det er han som gjorde opprør mot Jehova Gud før noen andre, nemlig Djevelen, den «gamle slange». Men vi bør i denne forbindelse nevne at enkelte bibeloversettere oppfatter ordet «ånd» i Efeserne 2: 2 som noe upersonlig. De mener at det står for en usynlig kraft som er underlagt «høvdingen over luftens makter», og som er virksom i dem som ikke adlyder Jehova Gud. Youngs oversettelse gjengir for eksempel Efeserne 2: 2 slik: «I hvilken dere en gang vandret i samsvar med denne verdens tidsløp, i samsvar med herskeren over den makt som finnes i luften, i den ånd som nå virker i ulydighetens sønner.» (Se også Rotherhams oversettelse.) En slik upersonlig «ånd» ville være underlagt det herredømme som den onde hersker over «luften» utøver. Den ville lede dem som vandrer «etter denne verdens løp» og unnlater å adlyde Gud.

37, 38. Hvordan viser 1 Johannes 2: 15—17 hvilken måte den ånd som gjennomsyrer den nåværende, gamle ordning, gir seg til kjenne på?

³⁷ Hvor kan vi få et klart begrep om hvilken ånd det er som gjennomsyrer den nåværende, gamle tingenes ordning, og om hvordan den kommer til uttrykk? La oss lese hva apostelen Johannes skriver. Han advarte de kristne mot denne verdslige ånd med disse ordene: «Elsk hverken verden eller det som er i verden. Hvis noen elsker verden, er kjærligheten til Faderen ikke i  ham; for alt i verden — kjødets begjær og øynenes begjær og den iøynefallende framvisning av ens midler — skriver seg ikke fra Faderen, men skriver seg fra verden. Dessuten forgår verden og likeledes dens begjær.» — 1 Johannes 2: 15—17, NW.

³⁸ Den gamle ordnings ånd vekker følgelig et begjær hos verdslige mennesker etter alt som virker tillokkende på øynene og er behagelig for kjødet, og et slikt begjær fører igjen til selviske handlinger. Fordi verdslige mennesker har et selvisk ønske om å skaffe seg det som tiltaler øyet og det falne kjød, samler de seg en mengde ting som utgjør deres midler, og som skal bringe dem glede i livet. Fordi de er stolte over å eie disse tingene, liker de å vise dem fram på en iøynefallende måte for derved å gjøre inntrykk på andre. Dette får dem som ikke har slike ting, til å ønske å skaffe seg det samme.

39. Hvordan nektet noen jøder i det første århundre å motta Guds ånd, og hva førte det til at de gikk sine egne veier, ifølge Romerne 1: 20—32?

³⁹ I det første århundre av vår tidsregning lot noen jøder seg bli influert av den ånd som gjennomsyret den verdensomfattende tingenes ordning. Kong Herodes’ tempel sto fortsatt i landets hovedstad, Jerusalem, og de var godt kjent med den lovsamling som de hadde fått gjennom profeten Moses. De ønsket ikke å få Guds ånd, som kom til uttrykk i den rene kristendom, som da ble forkynt på hele den bebodde jord. Jehova Gud lot dem derfor gå sine egne veier, akkurat som det frafalne Israel i gammel tid. Hvilke følger fikk det for dem? Apostelen Paulus besvarer dette spørsmålet i Romerne 1: 26—32:

 «Derfor overga Gud dem til skammelige lyster; for både deres kvinner forvendte den naturlige bruk til den unaturlige, og på samme vis forlot også mennene den naturlige bruk av kvinnen og brente i sin lyst etter hverandre, så at menn drev skjenselsverk med menn, og fikk på seg selv det vederlag for sin forvillelse som rett var. Og liksom de ikke brydde seg om å eie Gud i kunnskap, så overga Gud dem til et sinn som intet duger, så de gjorde det usømmelige: fulle av all urettferdighet, vanart, havesyke, ondskap; fulle av avind, mord, trette, svik, list; øretutere, baktalere, gudsforhatte, voldsmenn, overmodige, storskrytere, oppfinnsomme til ondt; ulydige mot foreldre, uforstandige, upålitelige, ukjærlige, ubarmhjertige; slike som godt kjenner Guds dom at de som gjør sådant, fortjener døden, og dog ikke bare gjør det, men endog holder med dem som gjør det.»

40, 41. Ble den gamle ordnings ånd fortrengt i og med at kristendommen ble utbredt, og hvilken forutsigelse kom Paulus med i 2 Timoteus 3: 1—12?

⁴⁰ I den apostoliske tid, i det første århundre, ble den sanne kristne tro forkynt. Ville så ikke Guds hellige ånd fortrenge den ånd som gjennomsyret den gamle tingenes ordning, etter hvert som kristendommen ble utbredt? Og skjedde ikke dette spesielt etter at kristenheten var blitt dannet av den romerske keiser Konstantin den store i det fjerde århundre etter Kristus? Begynte ikke en ny ånd, som i moralsk og religiøs henseende var ren og hellig, nå å gjennomtrenge det menneskelige samfunn? Nei, ikke ifølge det apostelen Paulus skrev omkring år 65 e. Kr., mens han satt i fengsel. I sitt siste brev til Timoteus, som i lang tid hadde vært hans medarbeider, kom han med følgende forutsigelse:

⁴¹ «I de siste dager skal det komme vanskelige tider. For menneskene skal da være egenkjærlige, pengekjære, stortalende, overmodige, spottende, ulydige mot foreldre,  utakknemlige, vanhellige, ukjærlige, upålitelige, baktalende., umåtelige, umilde, uten kjærlighet til det gode, svikefulle, framfusende, oppblåste, slike som elsker sin lyster høyere enn Gud, som har gudfryktighets skinn, men fornekter dens kraft . . . Og alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt.» — 2 Timoteus 3: 1—5, 12.

42. Hvorfor ønsker vi ikke å ha den ånd som de som støtter den gamle ordning, lar seg lede av?

⁴² Alle disse egenskapene er et utslag av den ånd det store flertall av menneskene, som støtter den gamle tingenes ordning, lar seg lede av. Ønsker vi at denne ånd skal lede oss, at den skal være drivkraften i vårt liv? Nei, ikke når vi ser på de frukter de som støtter den gamle ordning, høster i vår tid. Vi ønsker oppriktig å ha en annen ånd, en ånd som virker til gagn for en bedre tingenes ordning. Da finnes det bare en annen mulighet — vi må ha den hellige ånd.

[Studiespørsmål]