Kapittel 1

Den overmenneskelige Kilde til den hellige ånd

1. Var den hellige ånd i virksomhet i Edens hage da mannen og kvinnen så hverandre for første gang?

DA MANNEN og kvinnen så hverandre for første gang, følte de en kraft — en tiltrekningskraft. De ble straks glad i hverandre. Til tross for at den første mann og den første kvinne var nakne, var de hellige, det vil si, de var rene og fullkomne både hva legeme, sinn og hjerte angår. De var derfor ikke sjenert for hverandre, og det var ikke noe som forstyrret deres forhold til Gud, deres Skaper. De gledet seg over det forhold de sto i til ham som hans barn på et rent og hellig sted. Det var virkelig et gledens sted, og det kunne derfor med rette kalles Edens hage eller gledens paradis. Alt som omga dem og påvirket dem, var sunt og godt. Den hellige ånd, Guds hellige, virksomme kraft, var i virksomhet der.

2. Hvorfor kan det sies at Kilden til den hellige ånd var overmenneskelig?

² Mannen og kvinnen, våre første foreldre, var jordiske, av jorden, det vil si, de besto av stoffer som finnes her på jorden. Men hva med deres Gud og Skaper? Han  måtte være overmenneskelig. Ettersom han var i himmelen, sto han langt over menneskene. Han var dem også overlegen hva intelligens angår. Han var, for å si det enkelt, av en annen natur enn mennesket. Det er grunnen til at han var usynlig for menneskene, hvis synsevne er begrenset. Den første mann og den første kvinne så aldri sin Skaper og Livgiver, sin himmelske Far. Ettersom han var overmenneskelig, himmelsk og usynlig, var han det vi ville kalle «ånd». Og ettersom Skaperen i likhet med mennesket, sitt skaperverk, er en person, kan han også omtales som «en Ånd». Ja, han er Ånden. Han er den usynlige Kilde til den hellige ånd, for han er selv hellig.

3. Hvilke opplysninger får vi i 1 Mosebok 1: 1?

³ Før jorden og himmelen var til, eksisterte og virket denne åndeperson. Den hellige bok som inneholder den historiske beretning som går helt tilbake til menneskets skapelse, innleder med disse ordene: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.» — 1 Mosebok, kapittel 1, vers 1.

4, 5. Hvorfor skal ikke Gud tilbes i noen menneskelaget bygning på noe bestemt sted på jorden?

⁴ Denne Skaper og Gud er høyt hevet over himmelen, som han skapte, og står følgelig langt over menneskene. Han er som sagt ånd. Flere tusen år etter menneskets skapelse henledet kristendommens grunnlegger oppmerksomheten på nettopp denne kjensgjerning. Ved en brønn ved foten av Garisim-fjellet i det gamle Samaria sa han til en samaritansk kvinne: «Gud er ånd [en Ånd, NW], og de som tilber ham, bør tilbe i ånd og sannhet.» (Johannes’ evangelium, kapittel 4, vers 24) Den sanne  Gud behøver ikke å bli tilbedt i en eller annen menneskelaget religiøs bygning på et bestemt sted på jorden, ikke engang i Jerusalem i Midtøsten. Mindre enn 20 år etter at det ovenstående ble uttalt, ble en kristen apostel ført fram for høyesterett i byen Athen, en by hvor det fantes mange templer som var vigd til de guder og gudinner som ble tilbedt der. Han sa:

⁵ «Gud, han som gjorde verden og alt som i den er, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer gjort med hender; heller ikke tjenes han av menneskelige hender som om han trengte til noe, han som jo selv gir alle liv og ånde og alle ting; og han lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike.» — Apostlenes gjerninger 17: 24—27.

6. Hvordan viste han som bygde det første tempel i Jerusalem, at han var klar over denne kjensgjerning i forbindelse med tilbedelsen av Gud?

⁶ Over 1000 år tidligere kjente han som bygde det første kjente tempel i Jerusalem i Midtøsten, til denne kjensgjerning vedrørende den sanne Gud, som er en overmenneskelig, overjordisk ånd. Da Jerusalems daværende konge innvigde dette templet som han hadde bygd for Guds navn, sa han i bønn til Gud: «Men bor da Gud virkelig på jorden? Se, himlene og himlenes himler rommer deg ikke; hvor meget mindre da dette hus som jeg har bygd!» — 1 Kongebok 8: 27.

GUD — KILDEN TIL ALL ENERGI

7. Hvorfor kan det sies at «himlenes himler» ikke kan romme Gud?

⁷ Han som uttalte de ovenstående ordene, Salomo, kong Davids sønn, var den største vismann i tiden før  vår tidsregnings begynnelse. Da han sa at himlenes himler ikke kunne romme den Gud som han hadde bygd et tempel for, uttalte han en vitenskapelig sannhet. Var jord er bare en ørliten del av et univers hvis grenser vitenskapsmennene er ute av stand til å oppdage, selv med vår tids sterkeste teleskoper. Men dette univers, som det ennå ikke har vært mulig å måle størrelsen av, kan likevel ikke romme den sanne Gud. Han er ikke bundet av dets grenser; de utgjør ikke noen hindring for ham. Den sanne Gud kan overskride grensene for det nåværende univers, både det som er oppdaget, og det som ennå ikke er oppdaget. Han kan gå utenfor dets nåværende grenser, ut i det endeløse rom, og skape noe mer, slik at universet blir større. Hva betyr det?

8. Hva kan vi si om Skaperens eksistens, og hvorfor er ikke noe umulig for ham?

⁸ Det betyr at Gud hverken er bundet av tid eller rom. Han har alltid eksistert, og han vil alltid komme til å eksistere. Til denne Gud, som ikke er hemmet av grenser, sa Moses, den fremste lovgiveren i før-kristen tid: «Fra evighet til evighet er du, Gud.» (Salme 90: 2) Denne Gud lever til evig tid og kan fortsette å frambringe og skape utenfor grensene til det nåværende univers, slik at det blir utvidet. Det betyr at han er en uuttømmelig energikilde. Alt i universet består av partikler som representerer energi som skriver seg fra ham. Disse er blitt brakt sammen til større eller mindre ansamlinger av stoff. Vitenskapsmannen Albert Einstein utarbeidet i begynnelsen av vårt århundre denne formelen: Energi er lik masse ganger kvadratet av lyshastigheten (eller: E = mc²). Det er derfor ikke noe å  undres over at denne Kilde til all energi finner at ikke noe er umulig for ham.

9, 10. Hvordan fører Gud sin hær av stjerner ut «i fastsatt tall», og hvordan kan det sies at ikke én av dem «savnes»?

⁹ Legg for eksempel merke til hva han sier om seg selv når han oppfordrer oss til å løfte øynene mot himmelen om kvelden og beundre stjernene. Han sier: «Løft eders øyne mot det høye og se: Hvem har skapt disse ting? Han er den som fører deres hær ut i fastsatt tall, som kaller dem alle ved navn; på grunn av hans veldige kraft og hans mektige styrke savnes ikke én.» — Esaias 40: 26.

¹⁰ Astronomene i vår tid kan selv med sine sterkeste teleskoper bare anslå antallet av de stjerner de kan se. Slik forholder det seg ikke med himmelens og jordens Skaper. «Han fastsetter stjernenes tall, han gir dem alle navn.» (Salme 147: 4) Han sammenligner alle stjernene på himmelen med en veldig hær. Han vet hvor mange denne hæren består av. Han kjenner dem alle ved navn. Han kan foreta et navneopprop etter hukommelsen. Når han mønstrer sin hær av stjerner, er det ikke én av dem som unnlater å svare. De svarer alle og forteller hva de har gjort. Han finner at de alle fullfører hensikten med at han skapte dem. Ikke én av dem savnes.

11. Hvorfor blir ikke Skaperen trett, og hvorfor vil han ikke tillate at universet går til grunne?

¹¹ Jehovas «veldige kraft» eller energi kan ikke måles. Når vi tenker på den energi som finnes i solen i vårt solsystem — en ildkule hvor det pågår kjernereaksjoner som kan sammenlignes med dem som finner sted når vannstoffbomber eksploderer — blir vi fylt av forundring.  Og når vi tenker på de utallige milliarder av stjerner, hvorav mange er større enn vår sol, får vi et begrep om den veldige kraft eller energi som stjernehimmelen representerer, en kraft som er utgått fra Gud. Og likevel er Guds kraft ikke oppbrukt. I full overensstemmelse med kjensgjerningene kan det derfor sies: «Han gir den trette kraft, og den som ingen krefter har, gir han stor styrke.» (Esaias 40: 29) Han vil aldri tillate at vårt univers, som stadig utvider seg, går til grunne. Det vil bestå for alltid og oppfylle hensikten med at det ble skapt. En som i gammel tid iakttok stjernene, uttrykte seg i følgende poetiske vendinger: «Himlene forteller Guds ære, og hvelvingen forkynner hans henders gjerning. Den ene dag lar sin tale utstrømme til den annen, og den ene natt forkynner den annen sin kunnskap.» — Salme 19: 2, 3.

12. Hvorfor er menneskene uten unnskyldning når de ignorerer Gud og de forpliktelser de har overfor ham?

¹² Gud er heldigvis usynlig for oss mennesker. Likevel har han gitt oss så mange beviser for at han eksisterer, at menneskene er uten unnskyldning når de benekter hans eksistens eller ignorerer de forpliktelser de har overfor ham. «For,» som en bibelskribent skrev, «hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, er synlig fra verdens skapelse av, idet det kjennes av hans gjerninger, for at de skal være uten unnskyldning, fordi de, enda de kjente Gud, dog ikke æret . . . ham som Gud.» (Romerne 1: 20, 21) På grunn av alle de beviser som finnes for at Gud er til, kan de ikke på en overbevisende måte argumentere for at han ikke eksisterer, eller for at «Gud er død». Han eksisterer fortsatt og er i besittelse  av all den veldige kraft eller energi og den fullkomne hukommelse han må ha for å kunne gjennomføre sine hensikter, som nå er blitt kunngjort i 6000 år. Hvor glade kan vi ikke være for dette!

13. Hva foruten veldig kraft er Gud Kilden til? Begrunn svaret.

¹³ Vi slutter oss ikke til de vitenskapsmenn som benekter at Gud er Kilden til all energi. Vi vet at han også er Kilden til noe annet som mange vitenskapsmenn ikke kjenner til, og hvis eksistens de benekter. Hva er det? Det er «ånd». Og hvorfor skulle han ikke være Kilden til ånd? «Gud er ånd», slik Jesus Kristus påpekte for 1900 år siden. — Johannes 4: 24.

14. Hva er den «hellige ånd», og hvem er det som gir den til andre?

¹⁴ Det utgår en usynlig, virksom kraft fra Gud, og han gjennomfører sin vilje ved hjelp av den. Det dreier seg ikke bare om innflytelse, for eksempel en slik innflytelse som den et menneske med en sterk personlighet kan øve på andre. Det er en virksom kraft, og den utgår fra Gud, som er hellig, det vil si fullstendig ren og rettferdig. Han sender den ut for å utføre det som er hellig. Den blir derfor med rette kalt den «hellige ånd». Den blir omtalt slik i Guds skrevne Ord. Jesus Kristus anerkjente Gud som Kilden til den hellige ånd. Han sa for eksempel til sine jordiske fedre på den tiden: «Dersom da I, som er onde, vet å gi eders barn gode gaver, hvor meget mer skal da Faderen, som er i himmelen, gi dem den Hellige Ånd som ber ham!» — Lukas 11: 13.

15. Hva ønsker vi i likhet med kong David å be om?

¹⁵ En av Kristi kongelige forfedre anerkjente også Gud som Kilden til den hellige ånd. Dette kom tydelig  til uttrykk da han bekjente sin synd for Gud, ba om tilgivelse og sa: «Kast meg ikke bort fra ditt åsyn, og ta ikke din Hellige Ånd fra meg!» (Salme 51: 13) Hvis kong David ikke lenger fikk den hellige ånd, ville det bety at han ble avskåret fra dens Kilde. Det kunne få meget alvorlige, ja, skjebnesvangre følger for ham. Hvis vi i dag tror at Gud eksisterer og er Kilden til den hellige ånd, vil han gjøre det mulig for oss å få denne ånd, så sant vi ber ham om det. Ønsker vi ikke at denne kraft skal virke på oss? Hvis vi ønsker det, vil Gud kunne utrette mye godt gjennom oss og bevare oss hellige i denne høyst vanhellige verden.

EN KRAFT, IKKE EN PERSON

16. Hva er det som viser at det hebraiske ordet for «ånd» er meget beskrivende?

¹⁶ Det uttrykk som i Guds skrevne Ord, de hellige skrifter, blir brukt for å betegne denne usynlige, virksomme kraft fra Gud, er meget beskrivende. I den første boken i Bibelen blir denne kraften kalt ruʹahh. I den første greske oversettelsen av Bibelens første bok ble den kalt pneuʹma. Ettersom det hebraiske ordet ruʹahh innebærer tanken om virksomhet og bevegelse, har noen oversettere gjengitt det med «blest, pust, bris, storm, vind, virksom kraft» foruten med «ånd». Den sammenheng det hebraiske ordet står i, hjelper oversetteren til å avgjøre om ordet skal oversettes med «ånd» eller på annen måte.

17. Hva sier en amerikansk oversettelse i stedet for «Guds Ånd» i 1 Mosebok 1: 2, og hva viser den derved med hensyn til ordet ruʹahh?

¹⁷ Ordet ruʹahh forekommer for eksempel for første  gang i det annet vers i Den hellige skrift. Hvordan bør det gjengis på et annet språk? Den norske oversettelsen av 1930 gjengir 1 Mosebok 1: 1, 2 på denne måten: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Og jorden var øde og tom, og det var mørke over det store dyp, og Guds Ånd svevde over vannene.» Men en amerikansk oversettelse (An American Translation) gjengir disse versene slik: «Da Gud begynte å skape himlene og jorden, var jorden tom og øde. Mørke dekket avgrunnen, og en stormvind raste over vannenes overflate.» Her blir ordet «stormvind» brukt i stedet for uttrykket «Guds Ånd». Denne oversettelsen viser således at ordet ruʹahh sikter til noe som er usynlig, og som er i bevegelse eller i virksomhet.

18. Hvordan viser New World Translation at ingen person kalt Ånden’ beveget seg over vannene?

¹⁸ I New World Translation blir det også tatt hensyn til at ruʹahh sikter til en usynlig kraft som er i virksomhet. Denne oversettelsen gjengir 1 Mosebok 1: 1, 2 på denne måten: «I begynnelsen skapte Gud himlene og jorden. Nå viste jorden seg å være formløs og øde, og det var mørke over vanndypets overflate; og Guds virksomme kraft beveget seg hit og dit over vannenes overflate.» Denne oversettelsen og også den andre amerikanske oversettelsen gjør det således klart at det ikke var noen person kalt ’Ånden’ som beveget seg usynlig over vannene som dekket jorden. Det var tvert imot Guds upersonlige, virksomme kraft som beveget seg hit og dit over vannenes ubelyste overflate.

19. Beveget Guds ånd eller virksomme kraft seg over vannene uten grunn?

¹⁹ På hvilken måte Guds usynlige, virksomme kraft  ga seg til kjenne, vet vi ikke. Det sies ikke noe detaljert om det i den opprinnelige beretning. Det er imidlertid sikkert at Guds virksomme kraft ikke beveget seg hit og dit uten grunn, uten bestemte virkninger. Den fjernet muligens kosmisk støv som jorden kan ha vært omgitt av, og som ville ha hindret lyset fra solen i å trenge ned til overflaten på vannet som dekket hele jorden. *

20. Hvordan gjorde Gud det mulig for våre jordiske forfedre å se ved hjelp av dagslyset?

²⁰ Etter at Guds virksomme kraft på den måten hadde beveget seg hit og dit over vanndypets overflate i en ikke angitt tidsperiode, lød det i hvert fall en guddommelig befaling. «Da sa Gud: Det bli lys! Og det ble lys. Og Gud så at lyset var godt, og Gud skilte lyset fra mørket. Og Gud kalte lyset dag, og mørket kalte han natt. Og det ble aften, og det ble morgen, første dag.» (1 Mosebok 1: 3—5) I samsvar med Guds hellighet virket således hans virksomme kraft eller ånd på en god måte, for å gjennomføre en god hensikt. Den viste seg å være ’hellig ånd’. Gud benyttet den i samsvar med sin hensikt og gjorde det mulig for våre første foreldre på jorden å se ved hjelp av dagslyset.

21. Hvorfor bør vi i betraktning av den måten Gud har latt sin hellige ånd virke på, ha den samme innstilling som han som skrev Salme 143: 10?

²¹ Beretningen viser at Guds virksomme kraft helt fra begynnelsen av ble brukt til gagn for menneskene. Når vi forstår det, føler vi oss tiltrukket av den himmelske Kilde til den hellige ånd. Den bibelske beretning, som  forteller om hvordan Gud har gjort bruk av denne ånd i løpet av mange tusen år, viser at han alltid har brukt den på en hellig måte. Den har tjent Guds rettferdige hensikt. Vi bør aldri ønske å være i opposisjon til den allmektige Guds usynlige, virksomme kraft. Vi bør føle det på samme måte som den bibelskribenten som sa til Gud: «Lær meg å gjøre din vilje, for du er min Gud! Din gode Ånd lede meg på jevnt land!» — Salme 143: 10.

[Fotnote]

[Studiespørsmål]

 [Helsides bilde på side 4]