En menighet som ble salvet for å forkynne om Riket
Kapittel 6
En menighet som ble salvet for å forkynne om Riket
1. Hvilke spørsmål i forbindelse med verdens frelse oppsto for 2000 år siden?
VI BLIR i dag stilt overfor spørsmål av verdensomfattende betydning. De har tilknytning til spørsmål som vi ville ha blitt stilt overfor hvis vi hadde bodd i Midtøsten for nesten 2000 år siden. De spørsmål som den gang opptok folk, var av verdensomfattende betydning fordi de dreide seg om en som skulle frelse verden, en Messias. Tiden var inne til at Messias skulle komme. De som var interessert i dette, gikk derfor og ventet på ham. Ville han ved sitt komme bli hilst med begeistring av hele menneskeheten? Eller ville folk bli skuffet når han utførte det oppdrag han da skulle utføre? Hvem ville anerkjenne ham som Messias, som den som gjorde nøyaktig det de hellige skrifter hadde forutsagt om ham, og så følge ham som sin leder? Hvem ville ikke ta anstøt av ham, men føle seg tiltrukket av ham? Hvem føler seg i vår tid tiltrukket av verdens frelser, av Messias, og hvordan blir de dratt til ham?
2. a) Hvilken rolle skulle den som i første rekke utgjorde Guds kvinnes- «ætt», spille? b) Hvem skulle de øvrige av kvinnens «ætt» være, og hvem skulle de være lært av?
2 For å kunne finne det rette svar på disse spørsmålene må vi huske at den sanne Messias skulle være den som i første rekke utgjorde Guds ’kvinnes’ «ætt», og at hans hæl skulle bli ’knust’ av den store slange; Satan Djevelen. «Kvinnen» eller ’ættens’ mor er Guds hustrulignende, himmelske organisasjon, som består av hellige åndeskapninger, av engler, «Guds sønner». Kvinnens lovte «ætt» består av sønner av denne kvinnen, hvorav den fremste er Messias, mens de andre er hans åndelige etterfølgere. Angående disse ringere medlemmene av kvinnens «ætt» leser vi følgende ord i Esaias 54: 13, som er rettet til den symbolske kvinnen: «Og alle dine barn skal være lært av [Jehova], og dine barns fred skal være stor.» ’Barna’ ville med rette bli lært av kvinnens himmelske Ektemann, Jehova, ’ættens’ Far. — Esaias 54: 5.
3. Hvem anvendte Jesus ordet «barn» i Esaias 54: 13 på, og hvordan blir disse nå lært i betraktning av at de ikke kan se sin Lærer?
3 Den fremste av kvinnens «ætt», Jesus Kristus, siterte disse ordene i Esaias 54: 13. I hvilken forbindelse gjorde han det? Han gjorde det da han en gang talte til noen jøder som ikke følte seg tiltrukket av ham som Messias, og som derfor knurret over ham. Han sa: «Ingen kan komme til meg uten at Faderen, som har sendt meg, drar ham, og jeg skal oppreise ham på den ytterste dag. Det står skrevet i profetene: Og de skal alle være lært av Gud. Hver den som hører av Faderen og lærer, han kommer til meg.» (Johannes 6: 44, 45) Vi kan naturligvis ikke se Jehova, vår Lærer, men han har skaffet til veie en inspirert lærebok. Ved hjelp av denne og ved hjelp av sin hellige ånd lærer han oss om sin ’kvinnes’ messianske «ætt». På denne måten dro han de ringere av ’ætten’ til den fremste av den, Messias, og dannet en menighet.
4. Hva mente Jesu apostler om ham i det tredje året av hans offentlige virksomhet, og hvem holdt folket ham for å være?
4 På det tidspunkt, i det tredje år av Jesu offentlige virksomhet, burde det jødiske folk ha gjort seg opp en mening om hvilken rolle han som utførte så mange mirakler, spilte i forbindelse med Guds hensikt. Hvor mange av dem viste at de var blitt «lært av [Jehova]» og hadde kunnskap om Messias? Tiden var inne til at Jesus spurte sine apostler om dette:
«Han [spurte] dem og sa: Hvem sier folket at jeg er? De svarte: Døperen Johannes; andre at du er Elias; andre igjen at en profet, en av de gamle, er oppstanden. Han sa til dem: Men I, hvem sier I at jeg er? Da svarte Peter: Guds Messias. Men han bød dem strengt at de ikke skulle si dette til noen, og han sa: Menneskesønnen skal lide meget og forkastes av de eldste og yppersteprestene og de skriftlærde og slås i hjel, og oppstå på den tredje dag.» — Lukas 9: 18—22; jevnfør Markus 8: 27—32.
5. Hva sa Jesus ifølge Matteus 18: 18—19 til Peter etter at Peter hadde besvart hans spørsmål?
5 Apostelen Matteus forteller litt mer om hva som skjedde ved denne anledningen: «Da svarte Simon Peter og sa: Du er Messias, den levende Guds Sønn. Og Jesus svarte og sa til ham: Salig er du, Simon, Jonas’ sønn! for kjød og blod har ikke åpenbart deg det, men min Fader i himmelen. Og jeg sier deg at du er Peter; og på denne klippe vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Og jeg vil gi deg nøklene til himlenes rike, og det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.» — Matteus 16: 16—19.
6. Hva viser at Peter ikke misforsto Jesu ord om ’klippen’, og hvem var «klippen» ifølge Paulus?
6 Den ros Peter fikk ved denne anledningen, viser at han var en som var blitt lært av Jehova, og som hadde hatt gagn av det. Han følte seg derfor tiltrukket av Jesus og anerkjente ham som Messias eller Kristus. Peters navn betyr «stein» eller «klippestykke». Men dette betyr ikke at han var den «klippe» som Jesus ville bygge sin menighet på. Heller ikke var ’klippen’ den bekjennelse Peter hadde avlagt da han sa: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» ’Klippen’ var Jesus selv. Peter misforsto ikke Jesu ord. Han hevdet ikke at han selv var ’klippen’ (gresk: petra), noe som framgår av 1 Peter 2: 4—10. Dessuten skrev apostelen Paulus, hvis skrifter Peter anerkjente som en del av de inspirerte skrifter: «For de [israelittene i ørkenen] drakk av den åndelige klippe som fulgte dem, og klippen var Kristus.» — 1 Korintierne 10: 4; 2 Peter 3: 15, 16.
7, 8. a) Hva trodde apostlene feilaktig at Messias’ rike skulle være? b) Hvem ble «nøklene» til himlenes rike gitt til, men hvem skulle menigheten bygges på?
7 Da Jesus talte til sine apostler om Riket, trodde de at dette riket skulle ha sin regjering i Jerusalem, hvor kong David hadde hersket. De ventet at Jesus, Messias, som en etterfølger av kong David skulle gjøre Jerusalem til sitt regjeringssete. At de trodde dette, framgår av det de sa til Jesus etter at han var blitt oppreist fra de døde: «Herre, er det i denne tiden du vil gjenreise riket for Israel?» (Apostlenes gjerninger 1: 6, NTM) De forsto ikke da, før pinsedagen i år 33 e. Kr., at den oppstandne Kristi rike skulle være et overmenneskelig rike og skulle herske over langt mer enn det jordiske Israel. Det var derfor svært passende at Jesus kom inn på «himlenes rike» da Peter hadde bekjent at han trodde at Jesus var Kristus.
8 Jesus ga Peter «nøklene» til dette riket. (Matteus 16: 19) Men menigheten skulle bygges av Jesus Kristus på den kongelige «klippe», den messianske konge. Og akkurat som «dødsrikets porter» ikke skulle få makt over grunnvollen, «klippen» — ettersom Jesus Kristus skulle bli oppreist fra graven på den tredje dag — ville disse «dødsrikets porter» heller ikke få makt over Messias’ menighet. Den skulle også bli oppreist fra de døde.
MENIGHETENS USYNLIGE HJELPER
9. Hvorfor skulle Kristi etterfølgere føres sammen, og hva skulle de i likhet med det gamle Israel bli?
9 I motsetning til Kristi apostler fortsatte Israels folk å være i villrede med hensyn til hvilken rolle Jesus spilte i Jehovas hensikt. Derfor ville enkeltindivider blant israelittene som godtok ham som Messias eller Kristus, bli ført sammen for å utgjøre et nytt folk. Dette folket ville være en menighet i like høy grad som det gamle Israel hadde utgjort en menighet. De som tilhørte det, ville utgjøre en menighet av forkynnere som kunngjorde den messianske konge og hans rike.
10. Hvordan påpekte Peter dette i 1 Peter 2: 8—10, og hva innbefatter de «dyder» som skulle forkynnes?
10 Dette var noe apostelen Peter, som var en som ble «lært av [Jehova]», erfarte. Noe av det siste han skrev til sine medtroende, var disse ordene: «Dertil er de [de vantro israelitter] òg satt. Men I er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at I skal forkynne hans dyder som kalte eder fra mørke til sitt underfulle lys.» (1 Peter 2: 8—10) Denne underfulle Guds «dyder» ville innbefatte hans evne til å gjennomføre sin hensikt i forbindelse med Messias trass i all motstand fra dem som forkastet hans Sønn som Messias. Hans «folk til eiendom» er forpliktet til å prise Jehova for hans messianske rike. — Esaias 43: 21.
11, 12. Hvorfor lovte Jesus å sende sine disipler en «hjelper», og hva sa Jesus om denne hjelperen?
11 En slik forpliktelse kunne det nye ’hellige folk’ ikke oppfylle av egen kraft midt i en fiendtlig verden. Jesus, som visste dette, sa til sine trofaste apostler før han var blitt arrestert av sine fiender: «Jeg vil ikke etterlate eder farløse; . . . men talsmannen [hjelperen, NW], den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære eder alle ting, og minne eder om alle ting som jeg har sagt eder.» Senere sa han: «Når talsmannen [hjelperen, NW] kommer, som jeg skal sende eder fra Faderen, sannhetens Ånd, som utgår fra Faderen, han skal vitne om meg. Men også I skal vitne; for I har vært med meg fra begynnelsen av.» — Johannes 14: 18, 26; 15: 26, 27.
12 Jesus tilføyde så: «Går jeg ikke bort, da kommer talsmannen [hjelperen, NW] ikke til eder; men går jeg bort, da skal jeg sende ham til eder. . . . men når han, sannhetens Ånd, kommer, skal han veilede eder til hele sannheten, for han skal ikke tale av seg selv, men det som han hører, skal han tale, og de tilkommende ting skal han forkynne eder. Han skal herliggjøre meg; for han skal ta av mitt og forkynne eder. Alt det Faderen har, er mitt; derfor sa jeg at han tar av mitt og forkynner eder.» — Johannes 16: 7, 13—15.
«HJELPEREN», DEN HELLIGE ÅND, KOMMER
13. Til hvem og i hvis navn skulle den lovte «hjelperen» gis?
13 Ikke fullt 500 år før Jesus Kristus ga sine apostler dette løftet, nedskrev stattholderen Nehemias i Jerusalem en bønn hvor han talte om hvordan Gud hadde handlet med israelittene: «I mange år bar du over med dem og vitnet for dem ved din Ånd gjennom dine profeter.» (Nehemias 9: 30) Nå, når Jesus, Messias, ikke lenger var hos sine disipler i kjødet, skulle den samme Jehova Guds ånd komme dem til hjelp. Den ville bare bli gitt dem i Jesu navn. Den ville bare bli gitt til dem som trodde at Jesus var den sanne Messias. Når ble den først gitt?
14, 15. a) Hva lovte Jesus 40 dager etter sin oppstandelse at hans disipler skulle bli døpt med? b) Hvilket spørsmål ville oppstå i forbindelse med denne dåp?
14 Jesus ble værende her på jorden i 40 dager etter sin oppstandelse fra de døde, som fant sted søndag den 16. nisan i år 33, men han var usynlig. Noen ganger materialiserte han seg eller ikledde seg et menneskelig legeme, i likhet med hellige engler i gammel tid, for å bevise for sine disipler at han virkelig hadde oppstått fra de døde, men som en ånd. Ved slike anledninger talte han til dem «om det som hører til Guds rike». (Apostlenes gjerninger 1: 1—3) Noen av apostlene hadde vært disipler av døperen Johannes. Og nå, på den 40. dagen, den dagen han fór opp til himmelen, vakte Jesus Kristus store forventninger hos sine disipler ved å si til dem: «Johannes døpte vel med vann, men I skal døpes med den Hellige Ånd ikke mange dager heretter.» (Apostlenes gjerninger 1: 4, 5) Den dåp Johannes hadde døpt angrende jøder med, hadde vært et symbol på at disse angret de synder de hadde begått mot den lov de hadde fått av Gud gjennom Moses.
15 Denne vanndåpen kan ha gjort dem lettet og gitt dem en god samvittighet. Men hvilken virkning ville det ha når Jesu disipler ble ’døpt med [nedsenket i] den Hellige Ånd’? Det burde virke ansporende på dem, for Guds hellige ånd er hans hellige, usynlige, virksomme kraft. — Matteus 3: 11.
16. Hva skulle den hellige ånd anspore dem til å gjøre ifølge Jesu ord i Apostlenes gjerninger 1: 6—8?
16 Hva ville Guds hellige ånd anspore dem som fikk den, til å gjøre? Like før sin himmelfart sa Jesus til sine disipler: «I skal få kraft idet den Hellige Ånd kommer over eder, og I skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende.» (Apostlenes gjerninger 1: 6—8) I disse ordene ligger svaret på vårt spørsmål: Den hellige ånd ville anspore dem som fikk den, til å avlegge et verdensomfattende vitnesbyrd om at Jesus er Messias, Kristus.
17. Under hvilke omstendigheter oppfylte Jesus sitt løfte til disiplene på den 50. dag etter sin oppstandelse?
17 Jesus Kristus fór opp til himmelen. Så gikk det ti dager. Det var den 50. dagen etter hans oppstandelse. I Jerusalem ble den jødiske ukenes høytid eller pinsen (som betyr «den 50. [dag]») feiret. Tidlig på formiddagen kom omkring 120 disipler fylt av forventning sammen, ikke i templet, men i en sal i den øverste etasje i et hus. «Med ett kom det en lyd fra himmelen som av et framfarende veldig vær og fylte hele huset der de satt. Og det viste seg for dem tunger liksom av ild, som skilte seg og satte seg på enhver av dem. Da ble de alle fylt med den Hellige Ånd, og de begynte å tale med andre tunger, alt etter som Ånden ga dem å tale.» — Apostlenes gjerninger 2: 1—4.
18, 19. Hvilken profeti begynte ifølge Peter å gå i oppfyllelse på pinsedagen, og hvor lang tid var det etter at den var blitt nedskrevet?
18 Endelig, etter over 800 år, begynte profetien i Joel 3: 1—5 å gå i oppfyllelse. Forbausede jøder strømmet til for å iaktta fenomenet. Noen anklaget disiplene for å være drukne. Men apostelen Peter sa modig til dem:
19 «Dette er det som er sagt ved profeten Joel: Og det skal skje i de siste dager, sier Gud, da vil jeg utgyte av min Ånd over alt kjød, og eders sønner og eders døtre skal tale profetiske ord, og eders unge menn skal se syner, og eders oldinger ha drømmer; ja, endog over mine treller og over mine trellkvinner vil jeg i hine dager utgyte av min Ånd, og de skal tale profetiske ord. Og jeg vil la under skje på himmelen i det høye, og tegn på jorden i det lave: blod og ild og røykskyer; solen skal bli til mørke og månen til blod, før Herrens dag kommer, den store og herlige. Og det skal skje: Hver den som påkaller Herrens [Jehovas, NW] navn, han skal bli frelst.» — Apostlenes gjerninger 2: 16—21.
20. Hvilken dåp fant sted ved denne anledningen, og hvem var det ifølge Peter som sto bak denne dåpen?
20 Dåpen i den hellige ånd, som Jesus hadde omtalt, hadde funnet sted. Det at det sies at ånden ble ’utgytt’, er i samsvar med den kjensgjerning at den er lik et flytende stoff som en kan bli døpt eller nedsenket i. Vi husker at Gud ga døperen Johannes et tegn for å vise at Jesus var «den som døper med [i, NW] den Hellige Ånd». (Johannes 1: 33) I samsvar med dette viste apostelen Peter at den herliggjorte Jesus Kristus var det redskap Gud brukte for å utgyte den hellige ånd over disse første kristne. Peter sa videre til de jøder som var samlet for å feire pinsen: «Denne Jesus oppreiste Gud, som vi alle er vitner om. Etter at han nå er opphøyd ved Guds høyre hånd og av sin Fader har fått den Hellige Ånd, som var lovt, så utgjøt han dette som I både ser og hører.» — Apostlenes gjerninger 2: 32, 33.
21. Hvordan kunne Peter si at de så og hørte det den herliggjorte Jesus hadde utgytt?
21 De så og hørte den hellige ånds virksomhet, for de så tunger som av ild over hodene på disiplene og hørte disiplene på mirakuløs måte tale fremmede språk.
22. Hva skjedde dessuten med disiplene som en parallell til det som fant sted med Jesus etter hans dåp i vann?
22 Men disiplene skulle ikke bare bli døpt i den hellige ånd på pinsedagen. De skulle også bli salvet med den hellige ånd. Akkurat som Jesus ble salvet med den hellige ånd etter sin dåp i vann og derved ble Kristus eller den salvede, skulle også hans disipler bli salvet. De skulle bli salvet med det de ble døpt i.
23. Hva ble disiplene beseglet med, slik Paulus viste i 2 Korintierne 1: 21, 22?
23 De ble også beseglet med denne ånd som et tegn på den åndelige arv de skulle få del i. Dette er i samsvar med det apostelen Paulus sa til den kristne menighet i det gamle Korint: «Den som garanterer at dere og vi tilhører Kristus, og som har salvet oss, det er Gud. Han har også satt sitt segl på oss og gitt oss tegnet på det som skal komme, nemlig ånden, i våre hjerter.» — 2 Korintierne 1: 21, 22, NW.
24. Hva skrev apostelen Johannes senere om denne salvelse i 1 Johannes 2: 20, 27?
24 Apostelen Johannes, som var til stede da den hellige ånd ble utgytt på pinsedagen, forsto hva som hadde funnet sted. Han skrev derfor til sine medtroende: «I har salvelse av den Hellige og vet alt [har alle sammen kunnskap, NW]. Og I — den salvelse som I fikk av ham, den blir i eder, og I trenger ikke til at noen skal lære eder; men som hans salvelse lærer eder alt, så er det òg sannhet og ikke løgn; og bli i ham, således som den lærte eder!» — 1 Johannes 2: 20, 27.
AVLET VED HJELP AV DEN HELLIGE ÅND
25. På hvilken måte måtte den hellige ånd virke på en døpt kristen for at han skulle få en himmelsk arv?
25 Det er også en annen måte Guds virksomme kraft virker på. Jesus viste det da han sa: «Uten at noen blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike.» (Johannes 3: 3, 5) En kristen som har håp om å få del i en himmelsk arv, må etterligne sin mester, Jesus, ved å bli døpt i vann. På den måten symboliserer han at han har innvigd seg til Jehova Gud for å gjøre Guds vilje. (Matteus 28: 19, 20) Men den hellige ånd må også virke på ham. Hvorfor det? Fordi det forholder seg slik som apostelen Paulus skriver i 1 Korintierne 15: 50: «Kjød og blod kan ikke arve Guds rike, heller ikke arver forgjengelighet uforgjengelighet.»
26. Hvilket forhold som de salvede står i til Gud, skriver apostelen Johannes om etter at han har skrevet om deres salvelse?
26 Hvis disiplene skal få del i Guds himmelske rike, må de bli «født på ny» og således bli Guds åndelige sønner. Som i Jesu tilfelle er de som blir salvet med den hellige ånd, åndelige sønner av Gud. Etter at den salvede apostelen Johannes har talt om denne salvelse, sier han derfor videre, i 1 Johannes 3: 1—3:
«Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss, at vi skal kalles Guds barn; og det er vi. Derfor kjenner verden ikke oss fordi den ikke kjenner ham. I elskede! nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli; vi vet at når han åpenbares, da skal vi bli ham like; for vi skal se ham som han er. Og hver den som har dette håp til ham, han renser seg selv, liksom han er ren.»
27. Hvordan viser Johannes 1: 13 at menneskelige foreldre ikke har noe å gjøre med at en kristen blir «født på ny»?
27 En person er ikke avhengig av menneskelige foreldre for å bli «født på ny». Han må ut fra sin egen overbevisning godta Jesus som Messias og følge ham som den som ble salvet av Gud til å være konge i det himmelske, messianske rike. Deretter er det Gud som avgjør om han vil avle en slik etterfølger av Kristus ved hjelp av den hellige ånd. Det er Gud, ikke mennesker, som avler barn som vil få himmelsk liv. Det er nettopp det apostelen Johannes sier. Han skriver: «Han,» det vil si, Jesus Kristus da han kom til det jødiske folk for 1900 år siden, «kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. Men alle dem som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, dem som tror på hans navn; og de er født ikke av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud.» (Johannes 1: 11—13) Ved at Gud avler dem, blir de hans åndelige sønner. Han avler dem ikke i et morsliv.
«EN NY SKAPNING»
28. Hvem er det som bestemmer hvorvidt Gud skal ha åndelige barn, og hvordan er disse en «førstegrøde av hans skapninger»?
28 Bestemmer ikke ektefolk selv at de vil sette barn til verden? Jo. Det er på lignende måte Gud som bestemmer hvem han vil avle for at han skal være en åndelig sønn av ham med en himmelsk arv. «Etter sin vilje har han født oss ved sannhets ord, for at vi skal være en førstegrøde av hans skapninger.» Dette skriver disippelen Jakob til kristne som han omtaler som «de tolv stammer som er spredt omkring i landene». (Jakob 1: 1, 18) En gang i tiden ble ’førstegrøden’ av det som ble høstet, tatt ut og vigd til Gud som noe hellig som tilhørte ham. Hvem utgjør så den åndelige førstegrøde? Det gjør de som den himmelske Far avler etter sin egen vilje og ved hjelp av sitt «sannhetsord». Han tar disse ut fra menneskene for at de skal utgjøre en himmelsk klasse, Rikets klasse.
29. Hva må ifølge 1 Peter 1: 3, 4 skje med en kristen for at han skal få del i det himmelske rike?
29 Det var til den samme klasse, til dem som utgjør en «førstegrøde», den kristne apostelen Peter skrev: «I . . . er gjenfødt, ikke av forgjengelig, men uforgjengelig sæd, ved Guds ord, som lever og blir!» (1 Peter 1: 23) En kristen må gjennomgå denne ’gjenfødelsen’ eller bli «født på ny» for å komme inn i det himmelske rike. Peter skriver derfor: «Lovet være Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader, han som etter sin store miskunn har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde, til en uforgjengelig og usmittet og uvisnelig arv, som er gjemt i himlene for eder.» — 1 Peter 1: 3, 4; se også 1 Johannes 3: 9.
30, 31. a) Hva roper de som har fått «barnekår», til Gud? b) Hvilken pakt er de blitt tatt inn i, og hva slags folk utgjør de?
30 Til de kristne i den romerske provinsen Galatia som hadde fått «barnekår», skrev apostelen Paulus: «Og fordi I er sønner, har Gud sendt sin Sønns Ånd i våre hjerter, som roper: Abba, Fader! Så er du da ikke lenger trell, men sønn; men er du sønn, da er du òg arving ved Gud.» — Galaterne 4: 5—7.
31 Jøder som i likhet med Paulus var blitt kristne, var ikke lenger treller under lovpakten, som var blitt inngått med profeten Moses som mellommann. De var nå åndelige sønner av Gud og var blitt tatt inn i den ’nye pakt’ med Jesus Kristus, en profet som var større enn Moses, som mellommann. Den nye pakt frambringer det den gamle mosaiske lovpakt ikke kunne frambringe, nemlig «et kongerike av prester og et hellig folk». (2 Mosebok 19: 5, 6; Hebreerne 8: 6—13; 1 Timoteus 2: 5, 6) Det ’hellige folk’ som er tatt inn i den nye pakt, er derfor et åndelig Israel, som består av kristne som er jøder eller israelitter «i det skjulte». De er blitt omskåret i sitt hjerte, ikke utvendig, på kjøttet. Dette leser vi om i Romerne 2: 28, 29.
32. På hvilken måte kjenner vi ifølge 2 Korintierne 5: 18 ingen kristen, og heller ikke Kristus selv, etter kjødet?
32 Bør vi i betraktning av alle disse nye trekk i forbindelse med Guds åndelige sønner bli forbauset over at apostelen Paulus taler om «en ny skapning»? Nei. Det er bare naturlig for ham å gjøre det. Apostelen Paulus går ut fra den kjensgjerning at Jesus Kristus var blitt oppreist fra de døde som en himmelsk, åndelig Sønn av Gud, og sier: «Derfor kjenner vi fra nå av ikke noen [kristen] etter kjødet; har vi òg kjent Kristus etter kjødet, så kjenner vi ham dog nå ikke lenger således. Derfor, dersom noen er i Kristus, da er han en ny skapning; det gamle er forganget, se, alt er blitt nytt! Men alt dette er av Gud.» — 2 Korintierne 5: 16—18.
33. Må de som skal få del i det himmelske rike, bli omskåret på kjøttet? Hvis ikke, hva må de da bli?
33 Alt dette viser at en ikke behøver å være omskåret på kjøttet som en kjødelig etterkommer av patriarken Abraham eller som en kjødelig jøde for å oppnå frelse gjennom Messias, Kristus. Hva er det så som må til for at noen skal få et himmelsk håp? Apostelen Paulus besvarer dette spørsmålet under inspirasjon på en klar og tydelig måte: «Hverken omskjærelse eller forhud er noe, men bare en ny skapning. Og så mange som går fram etter denne rettesnor, fred og miskunn være over dem og over Guds Israel!» (Galaterne 6: 15, 16) Hele dette «Guds Israel» er en «ny skapning».
34. Hva gjorde menigheten i Antiokia for å få avgjort spørsmålet om hvorvidt det var nødvendig å bli omskåret på kjøttet for å oppnå evig frelse?
34 Mennesker i vår tid som er blitt omskåret på kjøttet, vil kanskje ikke være enige i denne uttalelsen som apostelen Paulus, en jøde som var blitt en kristen, kom med. Men allerede 16 år etter Jesu Kristi død, oppstandelse og himmelfart var det noen som hevdet at det var nødvendig å bli omskåret på kjøttet for å oppnå frelse. Dette var for eksempel tilfelle i Antiokia i Syria, hvor Kristi disipler først ble kalt kristne. (Apostlenes gjerninger 11: 26) Hva skulle en så gjøre? Menigheten i Antiokia sendte Paulus og hans medmisjonær Barnabas og noen andre av sted for at de skulle «dra opp til apostlene og de eldste i Jerusalem og legge dette spørsmål fram for dem». (Apostlenes gjerninger 15: 1, 2) Apostlene og de eldste i menigheten i Jerusalem holdt så et rådsmøte for å treffe en beslutning med hensyn til hvorvidt ikke-jødiske kristne måtte omskjæres på kjøttet.
35. Hva hadde den hellige ånd å gjøre med den avgjørelsen som ble truffet av rådet i Jerusalem, og hva gikk denne avgjørelsen ut på?
35 Etter en lengre drøftelse og etter at alle kjensgjerninger i forbindelse med spørsmålet var blitt trukket fram, siterte disippelen Jakob ordene i Amos 9: 11, 12, som var av betydning i denne forbindelse, ord som var blitt nedskrevet under inspirasjon av Guds hellige ånd, og som allerede var blitt oppfylt under den hellige ånds ledelse. Det var tydeligvis på grunn av Guds hellige ånds ledelse det ikke ble forlangt at ikke-jødiske troende som var blitt tatt ut fra folkene for Jehovas navn, skulle omskjæres på kjøttet. Det var uten tvil Guds hellige ånd som minnet Jakob om dette klargjørende skriftstedet, og som også ledet ham til å foreslå de viktige punktene i den resolusjon som rådet i Jerusalem skulle vedta. Den beslutning rådet traff, lød slik:
«Den Hellige Ånd og vi har besluttet ikke å legge noen annen tyngsel på eder enn disse nødvendige ting: at I avholder eder fra avgudsoffer og blod og det som er kvalt, og hor; dersom I vokter eder for disse ting, vil det gå eder vel. Lev vel!» (Apostlenes gjerninger 15: 3—29; 21: 25)
Den avgjørelse som ble truffet, gikk således ut på at de kristne ikke måtte være omskåret på kjøttet for å få del i en himmelsk arv, men måtte være en «ny skapning».
36. Hvilket oppdrag må de som utgjør den åndsavlede menighet, utføre på grunn av sin salvelse, og med hensyn til hva blir de lært av Jehova?
36 Den gang, i det første århundre, gledet de kristne troende seg over den avgjørelse rådet i Jerusalem hadde truffet. Vi kan også glede oss over denne inspirerte avgjørelsen. Av de hellige skrifter forstår vi at den åndsavlede, kristne menighet som en «ny skapning» blir salvet med Jehovas ånd, akkurat som det fremste medlem av den, Jesus Kristus, ble salvet. De som utgjør denne menighet, er derfor nå forpliktet til å gjøre det de i og med sin salvelse har fått i oppdrag å gjøre, nemlig å «forkynne et godt budskap for de saktmodige». Jesus Kristus selv unndro seg ikke denne forpliktelsen, men var et eksempel for alle sine etterfølgere. (Esaias 61: 1—3) Som åndelige sønner av Gud er de blitt lært av Jehova, slik at de vet hva de skal forkynne som et «godt budskap» fra ham. (Esaias 54: 13) Ved sin Sønns, Jesu Kristi, trofaste eksempel og ved hans ord lærer Jehova den kristne menighet at det livreddende budskap som den skal forkynne overalt, er det gode budskap om Guds messianske rike.
[Studiespørsmål]
