Kapittel 7

En «ny skapning» begynner sin virksomhet

1, 2. a) Hvilken fødsel som fant sted for mindre enn 2000 år siden var mer vidunderlig enn skapelsen av den første mann og den første kvinne? b) Hvilken hensikt tjente salvelsen av den ’nye skapning’ ifølge Jesu ord i Lukas 24: 46—48 og Apostlenes gjerninger 1: 8?

SKAPELSEN av den første mann og den første kvinne for omkring 6000 år siden var noe vidunderlig. (1 Mosebok 1: 26—28) Den ’nye skapnings’ fødsel, som fant sted for mindre enn 2000 år siden, var likevel noe enda mer vidunderlig og av enda større betydning for hele menneskeheten. Denne fødsel fant sted på pinsedagen i år 53 e. Kr., i og med frambringelsen av den menighet som besto av Kristi disipler, som alle var salvet med Guds hellige ånd for at de skulle forkynne hans messianske rike.

² Mindre enn to uker før denne historiske pinsedagen hadde den oppstandne Jesus Kristus sagt til sine disipler:

«Så står skrevet, at Messias skal lide og oppstå fra de døde på den tredje dag, og at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, fra Jerusalem av. I er vitner om dette.» (Lukas 24: 46—48) «I skal få kraft idet den Hellige Ånd kommer over eder, og I skal  være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende.» — Apostlenes gjerninger 1: 8.

3. Hvor stort var det området disiplene ble tildelt, og når og hvor begynte de sitt vitnearbeid?

³ Kunne noen bli tildelt et større område å utføre vitnearbeid i? Det omfattet hele jorden. Hvordan skulle disiplene klare å avlegge et vitnesbyrd om Messias i hele dette området? Det ville kreve tid, utholdenhet, mot og store anstrengelser. Men så snart den lovte, hellige ånd var blitt utgytt over dem på pinsedagen, gikk de i gang med å vitne for andre, og de begynte i Jerusalem.

4. Hva begynte å skje på pinsedagen, akkurat slik som det var blitt forutsagt i Joel 3: 1, 2?

⁴ Det gikk nøyaktig slik som det var forutsagt i Joel 3: 1, 2. Disiplene, som var blitt fylt med den hellige ånd, begynte ved et mirakel å profetere, og det til og med på fremmede språk! Tusener av jøder som var i Jerusalem for å feire pinsen, strømmet til for å være vitne til det som skjedde. De hørte den lille menigheten av Kristi disipler «tale om Guds store gjerninger på våre tungemål», som de uttrykte det. — Apostlenes gjerninger 2: 11.

5. Hvordan gjorde Peter bruk av den første av de to «nøklene til himlenes rike» på pinsedagen?

⁵ For å forklare situasjonen gjorde apostelen Peter bruk av den første av de to «nøklene til himlenes rike» ved å ta ordet og tale til den forundrede folkemengden. (Matteus 16: 19) Han la fram beviser for at Jesus var Messias, og sa at denne, som var blitt forkastet og drept av de jødiske ledere, var blitt oppreist på den tredje dag og nå var herliggjort og satt ved Guds høyre hånd.  Jødene, som følte et stikk i samvittigheten, spurte nå: «Hva skal vi gjøre, brødre?» Peter svarte: «Omvend eder, og enhver av eder la seg døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal I få den Hellige Ånds gave! For løftet [i Joel 3: 1, 2] hører eder til og eders barn og alle dem som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller til.» — Apostlenes gjerninger 2: 14—39.

6. Hva skjedde med de angrende jøder som ble døpt, og hva unngikk de?

⁶ De som tok imot Jesus som Messias eller Kristus, fulgte denne oppfordringen og ble døpt i vann. På denne ene dagen ble på den måten omkring 3000 sjeler lagt til menigheten. Den herliggjorte Jesus Kristus døpte dem med den hellige ånd, og de ble født på ny som åndelige sønner av Gud. De var ikke lenger under Moseloven, men ble tatt inn i den nye pakt med Jesus Kristus som mellommann. De ga på denne måten akt på Peters inntrengende oppfordring og ’lot seg frelse fra denne vanartede slekt’. Fordi de gjorde dette, unngikk de å bli døpt med ild da de romerske beleirere under general Titus ødela byen Jerusalem i år 70 e. Kr. — Apostlenes gjerninger 2: 40; Lukas 3: 16, 17.

7. På hvilken måte skulle de salvede etterligne Jesus Kristus og hva ble mulig ved at de utførte det arbeid som ifølge profetiene skulle utføres?

⁷ Fra pinsedagen av ble flere og flere som trodde på Jesus som Messias, salvet med den hellige ånd. Hva skulle de nå gjøre? Som salvede var de forpliktet til å følge Jesu Kristi eksempel. Hva gjorde han etter at han var blitt salvet ved Jordan-elven? Han dro gjennom  landet og forkynte Guds rike. (Matteus 4: 12—17) Forkynnelsen av Guds rike skulle ikke opphøre i og med hans død. Noen dager før han led martyrdøden i Jerusalem, forutsa han at byen skulle bli ødelagt av romerne, men han sa også at allerede før denne nasjonale ulykke skulle «dette gode budskap om riket . . . bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle folkeslag». (Matteus 24: 14—22, NW) Da hans disipler på pinsedagen var blitt salvet med den hellige ånd, lot de ingen tid gå tapt, men tok straks fatt på arbeidet. Ved at Riket ble forkynt, ble det mulig for dem som kom til troen, å bli medarvinger med Jesus Kristus i hans himmelske rike.

8. Hvordan gikk det til at budskapet om Riket ble forkynt for samaritanene, og hva førte denne forkynnelsen til?

⁸ Nå brøt det ut voldsom forfølgelse. Disiplene i Jerusalem ble atspredt. Men det at menighetens medlemmer på den måten ble atspredt, førte bare til at Rikets budskap ble forkynt på flere steder. Som forutsagt ble vitnearbeidet nå også utført i provinsen Samaria. Da disippelen Filip ble tvunget til å forlate Jerusalem, rettet han oppmerksomheten mot samaritanene. «Da de nå trodde Filip, som forkynte dem evangeliet om Guds rike og Jesu Kristi navn, så lot de seg døpe, både menn og kvinner.» Senere, da Peter og Johannes besøkte Samaria, fikk de døpte samaritanene den hellige ånd gjennom disse apostlene. — Apostlenes gjerninger 8: 1—17.

9. a) Hvilken uventet omvendelse fant nå sted blant jødene? b) Hvordan gjorde Peter bruk av den annen av de to «nøklene til himlenes rike»?

⁹ Plutselig skjedde det noe fullstendig overraskende.  Lederen for forfølgerne ble en kristen. Saulus fra Tarsus ble omvendt til kristendommen. Han ble en meget ivrig forkynner av Guds rike med Jesus, Messias, som konge. (Apostlenes gjerninger 9: 1—30) Hans tidligere navn, Saulus, ble ikke mer brukt, og han ble kjent som apostelen Paulus. Etter denne bemerkelsesverdige omvendelsen fant det sted en annen bemerkelsesverdig omvendelse. Det var omvendelsen av den første uomskårne hedning eller ikke-jøde. Denne omvendelsen fant sted da den hellige ånd ledet apostelen Peter til å gjøre bruk av den annen av de to «nøklene til himlenes rike». (Matteus 16: 19) Peter gjorde det ved å forkynne i hjemmet til den italienske høvedsmannen Kornelius i Cesarea. I Apostlenes gjerninger 10: 44—48 leser vi:

«Mens Peter ennå talte disse ord, falt den Hellige Ånd på alle dem som hørte ordet. Og alle de troende av omskjærelsen som var kommet med Peter, ble forferdet over at den Hellige Ånds gave var blitt utgytt også over hedningene; for de hørte dem tale med tunger og lovprise Gud. Da svarte Peter: Mon noen kan nekte dem vannet, så de ikke skulle bli døpt, de som har fått den Hellige Ånd liksom vi? Og han bød at de skulle døpes i Jesu Kristi navn.»

10, 11. a) Hvor langt nådde budskapet om Riket, og hvem var det til gagn for? b) Hvordan og hvorfor kan det sies at Paulus overgikk Peter selv om det var Peter som banet vei for forkynnelsen i den hedenske verden?

¹⁰ Etter at det var blitt forkynt i den hedenske høvedsmannen Kornelius’ hjem, ble det gode budskap brakt «like til jordens ende». Dette var til gagn både for hedninger og for kjødelige jøder.

¹¹ Selv om det var Peter som banet vei for arbeidet i den hedenske verden, var det apostelen Paulus som  i større utstrekning enn noen annen på den tiden kom til å forkynne Guds Ord for de uomskårne hedninger. Han skammet seg ikke over å omtale seg selv som «hedningenes apostel». Han betraktet ikke dette som noe som var av liten betydning, men betraktet sin tjeneste som en ærefull oppgave og arbeidet hardt. — Romerne 11: 13.

12. Hvor langt ønsket Paulus å dra for å forkynne, men hvor langt kom han, og hva gjorde han der?

¹² Paulus ønsket å bringe det gode budskap helt til Spania, men siste gang vi hører om ham, blir han holdt i arrest i Roma. Med hensyn til hans første arrestasjon og hans husarrest i sitt eget leide herberge i Roma leser vi: «Han ble da to fulle år i sitt leide herberge, og tok imot alle som kom til ham, og han forkynte Guds rike og lærte om den Herre Jesus med all frimodighet, uten hindring.» — Apostlenes gjerninger 28: 30, 31; Romerne 15: 24, 28.

ET VERDENSOMFATTENDE VITNESBYRD FØR ÅR 70 E. KR.

13. Hva kunne Paulus allerede i 60/61 e. Kr. skrive til de kristne i Kolossæ ettersom de hadde handlet i samsvar med sin salvelse?

¹³ Mange kristne fulgte det eksempel apostelen Paulus og de andre apostlene satte, og tok opp forkynnelsen av det gode budskap om det messianske rike. De som utgjorde den åndsavlede menighet, den ’nye skapning’, ble salvet til å utføre denne oppgaven. (Esaias 61: 1—3; 2 Korintierne 1: 21, 22) De var fylt med nidkjærhet og gjorde seg iherdige anstrengelser for å nå så mange som mulig med det beste budskap som fantes. Det er  derfor ikke noe å undres over at Paulus omkring år 60/61 e. Kr., det vil si noen år før romerne ødela byen Jerusalem og dens herlige tempel i år 70 e. Kr., kunne skrive fra sitt leide herberge i Roma til de kristne i Kolossæ i Lilleasia og si at «dette gode budskap» allerede «ble forkynt blant hele skapningen som er under himmelen», og at han var blitt en tjener for det. — Kolossenserne 1: 23, NW.

14. Hvilken virksomhet som menigheten i det første århundre deltok i, tjener som et eksempel for oss i dag?

¹⁴ Denne forkynnelsen av Guds messianske rike, som Kristi salvede disipler i det første århundre utførte «blant hele skapningen», tjener som et eksempel til etterfølgelse for den salvede menighet nå i det 20. århundre. Denne åndsavlede menighet må som Guds ’nye skapning’ fullføre den verdensomfattende kunngjøringen av Guds opprettede rike før den ’store trengsel’ kommer over hele verden og den hyklerske kristenhet blir døpt med ild ved å bli tilintetgjort sammen med hele den øvrige delen av denne onde tingenes ordning. — Matteus 24: 14—22; Markus 13: 10.

ÅNDENS VITNESBYRD OM BARNEKÅR

15. Hva skrev Paulus til menigheten i Roma om åndens vitnesbyrd, og hvilket spørsmål oppstår nå angående dem som i vår tid venter å komme til himmelen?

¹⁵ De kristne bibelskribenter og deres meddisipler i det første århundre var ikke i tvil om hvilket forhold de sto i til Gud, og hvilke forpliktelser de hadde overfor ham. De var fullt ut overbevist om at de var åndelige sønner av Gud, og de hadde håp om en himmelsk arv. Allerede før apostelen Paulus kom til Roma, kunne han  derfor med overbevisning skrive til menigheten der: «I fikk barnekårets Ånd, ved hvilken vi roper: Abba, Fader! Ånden selv vitner med vår ånd at vi er Guds barn; men er vi barn, da er vi også arvinger, Guds arvinger og Kristi medarvinger, såfremt vi lider med ham, for at vi også skal herliggjøres med ham.» (Romerne 8: 15—17) Hvem av dem som i vår tid venter at de skal komme til himmelen, kan si at Guds ånd på den måten vitner med deres ånd?

16. Hvordan virket Guds ånd og den kristne menighets ånd i det første århundre sammen?

¹⁶ Guds ånd ville naturligvis ikke vitne på den måten overfor en som bare hevdet at han var en kristen, men som i virkeligheten ikke var en Guds arving og Jesu Kristi medarving. Enhver handling blir etterfulgt av en reaksjon. Denne kan være enten positiv eller negativ. I Romerne 8: 15—17 taler apostelen Paulus om en positiv reaksjon. Han viser hvordan Guds ånd og et ekte åndelig Guds barns ånd virker sammen. Hvordan vitnet så Guds ånd med den kristne menighets, den ’nye skapnings’, ånd i det første århundre?

17. a) Motsto menigheten i det første århundre Guds ånds vitnesbyrd, som den ble gjort kjent med gjennom Guds tjenere? b) Hvordan reagerte menigheten i Tessalonika følgelig på det budskap Paulus forkynte?

¹⁷ Når Guds ånd viser oss hvilket håp vi har som kristne, hvilket forhold vi står i til Gud, og hvilke foranstaltninger han har truffet for oss, bør vi reagere i overensstemmelse med denne ånd og ikke stå den imot. Når de kristne i det første århundre fikk et inspirert brev fra en Kristi apostel eller disippel og dette ble lest opp for den menighet de som døpte kristne tilhørte,  godtok de derfor det det sa om deres stilling, deres plikter og deres framtidshåp i forbindelse med Guds ordning. De anerkjente at Guds ånd var virksom i disse apostlene og disiplene, og at de handlet og skrev som dens menneskelige redskaper. Dette blir bekreftet av apostelen Paulus’ brev til den kristne menighet i Tessalonika i Makedonia i det første århundre. De visste at det var slik som Paulus skrev: «Da I fikk det Guds ord vi forkynte, tok I imot det, ikke som et menneske-ord, men, som det i sannhet er, som et Guds ord, som og viser seg virksom i eder som tror.» — 1 Tessalonikerne 2: 13.

18. Hvordan ville det derfor være rimelig at de kristne i Tessalonika mottok Paulus’ skrevne ord, og hvorfor hadde Gud utvalgt dem ifølge det Paulus sa?

¹⁸ Det var derfor rimelig at disse troende også godtok Paulus’ skrevne ord som «Guds ord». I sitt brev til de troende i Tessalonika skrev Paulus om Guds ’utvelgelse’ av dem. Hvorfor var de blitt «utvalgt»? «For vårt evangelium kom ikke til eder bare i ord, men òg i kraft og i den Hellige Ånd og i stor fullvisshet, liksom I jo vet hvorledes vi var iblant eder for eders skyld, og I ble etterfølgere av oss og av Herren, idet I tok imot ordet under megen trengsel med glede i den Hellige Ånd.» — 1 Tessalonikerne 1: 4—6.

19. Hva var den hellige ånds gaver et tegn på?

¹⁹ De visste at Gud ved sin hellige ånd hadde talt til sitt utvalgte folk i før-kristen tid. Gud kunne på lignende måte, ved den samme virksomme kraft, tale gjennom Jesu Kristi apostler i det første århundre. Gud brukte dessuten nettopp disse apostlene til å formidle  den hellige ånds forskjellige gaver til døpte troende. Når noen fikk disse gavene, var det et tydelig tegn på at de var blitt gjort til Guds åndelige barn. — Apostlenes gjerninger 8: 15—18; 19: 2—6.

20. Hvordan viste den hellige ånd menighetens medlemmer i det første århundre ved de brev de kristne bibelskribenter skrev, at de sto i et spesielt forhold til Gud?

²⁰ Framholdt disse apostlene og andre kristne bibelskribenter et jordisk håp for de døpte troende, et håp om å bli den evige Fars, Jesu Kristi, barn og oppnå evig liv i et jordisk paradis? Nei, det håpet de framholdt for dem de forkynte for og skrev til, var det håp alle som ble avlet som Guds barn, som Jehovas sønner, da fikk. (Esaias 9: 6, 7) I de inspirerte kristne skrifter ble disiplene den gangen forsikret om at de var kalt til et himmelsk rike, og at de hadde håp om å bli Jesu Kristi medarvinger i himmelen. (Kolossenserne 1: 13; 1 Korintierne 1: 26—31; 2 Peter 1: 10, 11) Det var bare dette håp som ble holdt fram for dem; de ble ikke latt i uvisshet. På denne måten vitnet den hellige ånd for disse disiplene i det første århundre om at de var Guds barn, Guds arvinger. Det betydde at de samtidig var den herliggjorte Jesu Kristi medarvinger.

21. Hvordan reagerte de kristnes ånd i det første århundre på Guds ånds vitnesbyrd, og hvordan virket dette på dem?

²¹ Deres inderlige ønske, deres egen ånd, stemte overens med det vitnesbyrd Guds hellige ånd ga. Den himmelske Fars ånd oppmuntret dem og styrket dem som Guds åndelige barn og arvinger. Gud hadde ikke innplantet i dem en følelse av barnekår i forhold til deres jordiske far, men i forhold til deres himmelske Far, et åndelig barnekår.

22. a) Hvilken pakt er de jøder som er blitt kristne, ikke lenger under? b) Hvordan ledet Guds ånd de kristne til å vise at de var Guds åndelige sønner?

 ²² De jøder eller israelitter som var blitt kristne, følte ikke lenger at de var slaver under den gamle mosaiske lovpakt, og de ventet ikke lenger på Messias. De følte, ja, de visste at de nå var åndelige sønner av Gud, som de tilba i samsvar med den nye pakt. Deres egen ånd, den drivkraft som utgikk fra deres hjerte, fikk dem til å reagere positivt på Guds ånds virksomhet. Spontant, som sønner, ropte de til Gud: «Abba, Fader!» De anvendte Faderens befalinger til sine åndelige sønner på seg selv. Fylt av kjærlighet påtok de seg det arbeid han hadde gitt sine sønner i oppdrag å utføre. De forsto at det himmelske håp hans åndelige sønner har, gjaldt dem, og de bestrebet seg på å vise seg verdige til å ha dette håpet. De så fram til oppfyllelsen av det himmelske håp han holdt fram for sine sønner, og de bestrebet seg på å leve i samsvar med dette håp. De var også beredt på å tåle dårlig behandling fra denne verdens side.

23. På grunn av hvilket håp var de villige til å lide og bli forent med Kristus ved «likheten med hans død»?

²³ De visste at de skulle bli Guds herliggjorte sønner sammen med Jesus Kristus ’såfremt de led med ham’. (Romerne 8: 17) De var derfor villige til å lide for å kunne leve i samsvar med sitt himmelske håp. De var klar over at de måtte bli forent med Guds Sønn, Jesus Kristus, ved «likheten med hans død» for også å bli det ved «likheten med hans oppstandelse». — Romerne 6: 5—8.

24. a) Hva vitnet deres ånd sammen med Guds ånd om? b) Hvilket håp var deres bønner og deres liv i harmoni med, og hvor langt var de villige til å gå?

 ²⁴ På denne måten vitnet Guds åndelige sønners ånd i det første århundre med hans hellige ånd om at de var Guds barn ved en annen fødsel og ved en himmelsk arv. I samsvar med dette virket deres egen ånd som en drivkraft i deres liv som bevirket at deres bønner til deres himmelske Far var i full harmoni med det vitnesbyrd hans ånd ga dem, og ikke i strid med det. De flettet de skriftsteder som hadde med deres himmelske arv å gjøre, inn i sine bønner til Gud. Disse bønner styrket deres håp om å få del i den himmelske arv. De levde, tenkte, talte og handlet i samsvar med sine bønner og med sitt håp. Deres bønner ga dem kraft til å utholde prøvelser og forfølgelse, slik at de til slutt kunne bli godkjent av Gud. De visste at det å ha Guds godkjennelse ville styrke deres håp, slik at det ikke ble til skamme. De visste at hvis deres himmelske håp skulle bli virkeliggjort, måtte de ’være tro inntil døden’. — Romerne 5: 3—5; Åpenbaringen 2: 10.

25. Hvordan har det som her er blitt nevnt, hjulpet innvigde, døpte kristne til å avgjøre hvilket forhold de står i til Gud, spesielt siden våren 1935?

²⁵ Alt dette bør være til veiledning for innvigde; døpte kristne i vår tid, slik at de kan avgjøre om Guds ånd vitner med deres ånd om at de er hans åndelige barn og arvinger og Jesu Kristi medarvinger til det himmelske rike. Dette har spesielt vært tilfelle siden våren 1935. Hvorfor fra da av? Fordi det da ble forklart at den ’store skare’, som beskrives i Åpenbaringen 7: 9—17, utgjorde en jordisk klasse, en klasse som ikke blir «født på ny».  De som tilhører denne klassen, har i stedet håp om å få overleve den forestående «store trengsel» over verden og komme inn i Guds rettferdige, nye ordning, hvor de vil få leve i et jordisk paradis under Jesu Kristi og hans 144 000 medarvingers himmelske rike. (Lukas 23: 43, NW) Hvis de underordner seg under Riket og beviser sin hengivenhet overfor Jehova Guds universelle overherredømme under den endelige prøve, vil de aldri måtte dø i kjødet, men de vil kunne fortsette å leve på jorden. De tilhører de «andre får» som den gode Hyrde, Jesus Kristus, talte om i Johannes 10: 16.

DEN HELLIGE ÅND GÅR I FORBØNN

26. Hvilken annen funksjon har den hellige ånd ifølge Romerne 8: 23—27 i forbindelse med de «hellige»?

²⁶ Den hellige, virksomme kraft vitner ikke bare om Guds åndelige barns barnekår, men den har også en annen funksjon. Apostelen Paulus henleder oppmerksomheten på denne funksjon i sitt brev til menigheten i Roma, som han visste besto av kristne «kalte, hellige», som både var «Guds arvinger og Kristi medarvinger». (Romerne 1: 7; 8: 16, 17) Han skriver:

«Ikke bare det, men også vi som dog har Åndens førstegrøde, også vi sukker med oss selv, idet vi stunder etter vårt barnekår, vårt legemes forløsning. For i håpet er vi frelst; men et håp som ses, er ikke noe håp; hvorfor skulle en håpe det som han ser? Men dersom vi håper det vi ikke ser, da stunder vi etter det med tålmod. Men i like måte kommer også Ånden vår skrøpelighet til hjelp; for vi vet ikke hva vi skal be om, slik som vi trenger det; men Ånden selv går i forbønn for oss med usigelige sukk, og han som ransaker hjertene, vet hva Åndens attrå er; for etter Guds  vilje går han [den, LB] i forbønn for de hellige.» — Romerne 8: 23—27.

27. Under hvilke omstendigheter trenger de kristne den hellige ånd som en som går i forbønn for dem?

²⁷ Ordene i Ordspråkene 13: 12 er i denne forbindelse vært passende: «Langvarig venting gjør hjertet sykt.» Blant denne sukkende menneskelige skapning ser kristne som er Guds åndelige barn, fram til å bli befridd for sitt ufullkomne, menneskelige legeme og få del i sin himmelske arv. Under vanskelige forhold er det noen ganger et problem for dem å uttrykke seg klart og tydelig i bønn til Gud, ettersom de ikke vet nøyaktig hva de skal be om. Det er da de har behov for at Guds hellige ånd går i forbønn for dem.

28, 29. a) Hvorfor kan det sies at det var som om den hellige ånd talte og skrev da de som nedskrev de hebraiske skrifter, talte og skrev? b) Hva kan sies om dem som nedskrev de hebraiske skrifter?

²⁸ Apostelen Paulus sa at han og hans kristne brødre, som var avlet ved Guds ånd, hadde «Åndens førstegrøde». (Romerne 8: 23) Han mente med det at de hadde Guds usynlige, hellige, virksomme kraft. Denne virksomme kraft har inspirert menn til å tale og også til å skrive ned det de har talt. Det var som om ånden selv hadde talt og skrevet. Vi leser derfor: «Intet profetord i Skriften er gitt til egen tydning [utspringer fra noen privat tydning, NW]; for aldri er noe profetord framkommet ved et menneskes vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av den Hellige Ånd.» (2 Peter 1: 20, 21) De inspirerte hebraiske skrifter som Paulus siterte fra til støtte for kristendommen, ble nedskrevet av alminnelige mennesker, mennesker med de samme  følelser og de samme fysiske svakheter som de som tilhører den kristne menighet, har. Vi kan derfor føle oss likestilt med dem hva dette angår.

²⁹ «Også vi er mennesker under samme vilkår som I,» sa apostelen Paulus og hans medmisjonær Barnabas til noen avgudsdyrkende hedninger som tok dem for å være overmennesker, guder i menneskeskikkelse. — Apostlenes gjerninger 14: 15.

30. a) Hvilken kraft taler gjennom Bibelens skrifter, og hva kan derfor sies om dem? b) Hvilke situasjoner var bibelskribentene mange ganger oppe i?

³⁰ De inspirerte skrifter inneholdt i virkeligheten det som Guds hellige ånd hadde talt. Disse inspirerte skrifter var derfor ’nyttige til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at det Guds menneske kan være fullkomment, dugelig til all god gjerning’. (2 Timoteus 3: 16, 17) I disse ’nyttige’ skrifter fantes det bønner som var blitt frambåret til Gud, ikke bare av bibelskribentene, men også av andre som var hengivne tjenere for Jehova Gud. Disse bønnene var blitt frambåret til Gud under alle slags omstendigheter. Disse menneskene, som hadde de samme menneskelige svakheter som vi, var mange ganger utsatt for press på grunn av spesielle omstendigheter og vanskelige forhold. De situasjoner de kom opp i, var så forskjellige at de svarer til de situasjoner sanne kristne selv i vår tid kan komme opp i. Det kan være situasjoner da hjelp fra mennesker ikke er nok. Hvordan skal vi så be?

31, 32. a) Hvordan kan de kristne føle det når de skal be? b) Hvordan går da den ånd som sto bak nedskrivingen av de bibelske skrifter, i forbønn for de kristne, og hvordan hører Gud disse bønnene?

 ³¹ I vår hjelpeløshet og rådvillhet ’sukker vi med oss selv’. (Romerne 8: 23) Vi vet ikke hvordan vi skal be, eller hvordan vi skal kunne forme setningene på rette måte når vi vender oss til Gud, vår himmelske Hjelper. Men Gud forstår vår situasjon og vet nøyaktig hva vi ønsker.

³² Hvis vi ikke selv er i stand til å forme bønner, finnes det bønner som allerede er blitt formulert for oss. Hvor? I de profetiske hellige skrifter, som ble inspirert av Guds hellige ånd. Gud er godt kjent med disse bønnene i hans Ord. Han vet hva de betyr. Han vet også hvilke bønner som passer for oss, som ønsker å be på rette måte. Gud betrakter derfor slike passende, nedskrevne bønner som om de ble bedt av de sukkende kristne selv. De trengende kristne uttaler ikke selv disse bønnene, men det er som om den hellige ånd går i forbønn for dem i samsvar med de bønner som finnes i Bibelen, og som er blitt til under inspirasjon av Guds ånd, og Gud hører. Han besvarer sannsynligvis disse bønnene omtrent på samme måte som han besvarte de bønner som ble nedtegnet for lang tid siden, i bibelsk tid.

33. Hvordan kommer således «Ånden vår skrøpelighet til hjelp», og hva blir resultatet?

³³ Ettersom den hellige ånd inspirerte nedskrivingen av de opprinnelige bønner som ble bedt til Gud, kan det sies at ånden går i forbønn «etter Guds vilje» for «de hellige». På denne måten kommer «Ånden vår skrøpelighet til hjelp». (Romerne 8: 26, 27) Gud unnlater ikke  å høre når hans hellige ånd på den måten går i forbønn hos ham.

34. Hva finner vi når vi undersøker de bønner som står nedskrevet i Bibelen, og hvorfor er våre «usigelige sukk» ikke forgjeves?

³⁴ Når de kristne undersøker de inspirerte bønner som er nedtegnet i Salmene og i andre deler av de hellige skrifter, vil de derfor finne bønner som gir uttrykk for nettopp det de har følt, bønner som gir uttrykk for nettopp det de har ønsket å be Gud om, enten for seg selv eller for den kristne menighet. De blir dypt rørt når de finner bønner som ble uttalt under den hellige ånds ledelse og uttrykker nettopp det som passer i deres tilfelle. Deres egne «usigelige sukk» har ikke vært forgjeves; de er ikke blitt misforstått eller ignorert. Gjennom de inspirerte skrifter får de på den måten vite med hvilke ord ånden har gått i forbønn for dem hos Gud. De føler seg styrket i den overbevisning apostelen Paulus ga uttrykk for idet han videre sier: «Nå vet vi at Gud lar alle sine gjerninger virke sammen til beste for dem som elsker Gud.» — Romerne 8: 28, NW.

35, 36. a) Hvilken kraft er nøye forbundet med alle Guds gjerninger til gagn for dem som elsker ham? b) Hvilken utfrielse vil den ’nye skapning’ snart få del i, og hva vil dette også bety for den sukkende menneskehet?

³⁵ Guds hellige ånd er nøye forbundet med alle Guds gjerninger, som virker sammen til evig gagn for dem som elsker Gud. For en storslagen foranstaltning denne hellige, virksomme kraft fra Gud er! Guds ånd, som taler så virkningsfullt i den inspirerte bibel, er langt mer effektiv enn noe hedensk bønnehjul eller noen bønnebok som er laget av prester i kristenheten, og som inneholder spesielle bønner som skal leses ved spesielle  anledninger eller til gagn for visse personer i høye stillinger.

³⁶ Den gamle menneskelige skapning har ikke denne ånd, og nå i det 20. århundre sukker den som aldri før og søker på en eller annen måte å bli utfridd av det fordervede slaveri under den gamle tingenes ordning som den befinner seg i. Men for 1900 år siden ble Guds ’nye skapning’ til og begynte sin virksomhet. Den gjorde det under innflytelse av den aktiviserende kraft som Guds hellige ånd utgjør, og som begynte å bli utgytt på pinsedagen i år 33 e. Kr. De anstrengelser størstedelen av den gamle menneskelige skapning har gjort seg for å ødelegge Guds ’nye skapning’, den åndsavlede kristne menighet, har vært forgjeves. Nå er den tid nær da denne ’nye skapning’ skal bli utfridd av sitt kjødelige, forgjengelige legeme. Det at denne herlige utfrielse er så nær, viser at den tid da hele menneskeheten vil få del i store velsignelser, også er nær. Det viser at utfrielsen av den sukkende menneskehet er nær, ja, at en rettferdig, ny ordning, som Guds hellige ånd står bak, er nær.

[Studiespørsmål]