Kapittel 10

Hva som skjer med oss når vi dør

1. Hvorfor dør vi alle? (Romerne 5: 12)

ETTERSOM vi alle har arvet synd og ufullkommenhet fra Adam, dør vi alle.

«Den lønn som synden gir, er døden.» (Romerne 6: 23)

Men hvem ønsker å dø? Alle som er sunne og friske, vil gjerne leve.

2. a) Hvorfor bør vi ønske å leve? b) Hva tyder på at mennesket ble skapt for å leve mer enn 70—80 år? (1 Mosebok 2: 9)

² Det er mye i livet som kan gjøre oss lykkelige — gode venner, en kjærlig familie, sunn mosjon og alt det vakre i naturen omkring oss. Hvilken glede gir det ikke å betrakte de vakre fjellene og fjordene, en strålende soloppgang eller solnedgang eller et landskap med skog og innsjøer! Noen av trærne i skogene kan være  flere hundre, ja, til og med flere tusen år gamle! Men vi mennesker, som Gud skapte med en langt større hensikt i tankene, må nøye oss med en levealder på 70—80 år. Var det Skaperens hensikt at det skulle være slik?

3. Hvilken opplevelse fikk en kvinne til å trekke den slutning at døden er slutten på alt? (Salme 104: 29)

³ Vi må alle regne med at vi kan dø. Under stillehavskrigen (1941-1945) ble fienden døden ytterst virkelig for mange mennesker i dette området. Under de voldsomme kampene som ble utkjempet på øya Okinawa, kom tallet på døde og savnede opp i 203 000, hvorav 132 000 var sivile.

En av de overlevende på Okinawa forteller om hvordan hun søkte beskyttelse sammen med sin 40 dager gamle sønn. Hun søkte tilflukt i en familiegrav i en fjellskråning hvor hennes forfedre lå. I strid med den overtroiske oppfatning blant innbyggerne på stedet mistet ikke hennes sønn sin sjel  da de nærmet seg graven. Hun oppholdt seg der i mange timer, og hun la merke til at levningene av hennes forfedre ikke så annerledes ut enn jorden utenfor, og hun trakk derfor den slutning at de måtte være fullstendig døde. Kort tid etter krigen kom hun i kontakt med Jehovas vitner, som viste henne ut fra Bibelen at de døde ’vender tilbake til støvet’, og at ikke noe overlever. Hun ble den første av Okinawas innfødte innbyggere som forkynte det «gode budskap» om et virkelig håp for de «hensovede». — 1 Mosebok 3: 19; 1 Tessalonikerne 4: 13.

4. Hvordan beskriver Bibelen de dødes tilstand?

⁴ Hvilke andre skriftsteder som bekreftet at hennes syn på de dødes tilstand var riktig, leste denne kvinnen på Okinawa? Her følger noen av de skriftstedene som hun leste, og som har direkte med dette spørsmålet å gjøre:

«For de levende vet at de skal dø, men de døde vet ikke noen ting, og de får ikke lenger noen lønn, for minnet om dem er glemt. Alt det din hånd er i stand til å gjøre med din kraft, det skal du gjøre! For det finnes hverken gjerning eller klokskap eller kunnskap eller visdom i dødsriket [hebraisk: sheolʹ, graven], dit du går.» (Predikeren 9: 5, 10)

«[Jehova] . . . frels meg for din miskunnhets skyld! For i døden kommer ingen deg i hu; hvem vil prise deg i dødsriket [hebraisk: sheolʹ, graven]?» (Salme 6: 5, 6)

«Hvem er den mann som lever og ikke ser døden, som frir sin sjel [hebraisk: neʹphesh] fra dødsrikets [hebraisk: sheolʹ, gravens] vold?» (Salme 89: 49)

«Han [et menneskebarn] [vender] tilbake til sin jord; på den samme dag er det forbi med hans tankes råd.» — Salme 146: 4.

5. Hva er sheolʹ og hádes, og hvilken tilstand befinner de som kommer dit, seg i? (Salme 115: 17)

⁵ I de ovenstående skriftstedene forekommer det hebraiske ordet sheolʹ tre ganger; alt i alt forekommer dette ordet, som bokstavelig betyr «graven», over 60 ganger i Bibelens hebraiske tekst. I de greske skrifter finner vi det greske ordet hádes, som har samme betydning. Dette ordet forekommer imidlertid bare ti ganger. Begge disse ordene sikter alltid til den felles grav som Adams syndige etterkommere kommet til  når de dør, ikke til de enkelte graver. Det er et sted hvor de døde må være inntil Gud oppreiser dem, et sted hvor det ikke finnes liv eller bevissthet. De som er der, er fullstendig døde, men ikke uten håp.

HVA ER «SJELEN»?

6. a) Hva tror mange at «sjelen» er? b) Hvilket hebraisk og hvilket gresk ord blir oversatt med «sjel»?

⁶ Mange mennesker tror imidlertid at mennesket har en «sjel», og at den ved døden forlater kroppen for å leve et annet sted. Noen tror at Bibelen lærer dette. Dette skyldes blant annet at det hebraiske og det greske ordet i Bibelen (neʹphesh og psy·kheʹ) er blitt oversatt til andre språk med ord som kan tolkes slik at det er et åndelig liv etter døden. På norsk er dette ordet «sjel». Det er derfor svært viktig at vi forstår den egentlige betydning av det hebraiske og det greske ordet som blir oversatt med «sjel».

7. a) Hvor mange ganger forekommer dette hebraiske ordet i Bibelens grunntekst, og hva er den egentlige betydning av det? b) Hvilke andre sjeler enn menneskesjeler finnes det, og kan sjeler dø? c) Hvordan blir det greske ordet for «sjel» brukt i forbindelse med Adam? d) Hvordan ble Adam en levende sjel, og hvilken omvendt prosess fant sted senere? (Job 34: 15)

⁷ Det hebraiske ordet, neʹphesh, som forekommer omkring 750 ganger i Bibelens grunntekst, betyr i virkeligheten «en puster». Som vi allerede har sett, blir både fisker, fugler, landdyr og mennesker kalt «sjeler [neʹphesh]» i Bibelen. De har ikke sjeler. De er sjeler, åndende skapninger. Og som de ovenstående skriftstedene fra Salmene viser, kan «sjelen» ikke unngå graven. Den dør. En undersøkelse av de 102 stedene i de greske skrifter hvor det tilsvarende greske ordet, psy·kheʹ, forekommer, viser på lignende måte at mennesket er en sjel.

«Det første menneske, Adam, ble til en levende sjel [psy·kheʹ].» (1 Korintierne 15: 45)

Gud dannet denne «sjel» ved å blåse livsånde inn i nesen  til den mannen som han hadde skapt av støv fra jorden. Denne mannen ble en «puster» eller en levende sjel. Da Adam gjorde opprør, uttalte Gud dødsdommen over ham ved å si:

«Du [skal vende] tilbake til jorden, for av den er du tatt; for støv er du, og til støv skal du vende tilbake.» (1 Mosebok 3: 19)

Da denne dommen ble fullbyrdet, opphørte Adam å være «en puster» eller en sjel og vendte tilbake til det livløse støvet, som han var blitt tatt av. Det som da fant sted, var det motsatte av det som fant sted da han ble skapt. Ikke noen del av ham levde videre. Han opphørte fullstendig å eksistere.

8. a) Hvordan definerer hebraiskkyndige ordet neʹphesh? b) Hvordan definerer gresk-engelske ordbøker ordet psy·kheʹ? c) Hvilke ord av Jesus viser at sjelen ikke er udødelig? (Matteus 26: 38)

⁸ «Sjelen» er det fysiske, levende menneske, ikke bare en åndelig del av det. Mange autoriteter har dette syn. En av De forente staters fremste eksperter i hebraisk, dr. H. M. Orlinsky, sa for eksempel angående ordet «sjel»:

«Bibelen sier ikke at vi har en sjel. ’Nefesh’ er selve personen, hans behov for føde, blodet i hans årer, hans vesen.»

 Hva det greske ordet psy·kheʹ angår, gir gresk-engelske ordbøker slike definisjoner som «liv» og «det bevisste selvet eller personligheten som sentret for følelser, ønsker og hengivenhet», «et levende vesen», og viser at selv i ikke-bibelske greske verk ble uttrykket brukt om «dyr». * At «et levende vesen» ikke er udødelig, framgår av det Jesus sa i Matteus 10: 28, nemlig at Gud «kan ødelegge både sjel [psy·kheʹ] og legeme i helvete».

9. a) Hva er «Gehenna»? b) Er noen ved bevissthet der? (Matteus 18: 9)

⁹ Hva er så «helvete»? I den greske tekst står det her «Gehenna», og i en rekke oversettelser, deriblant den vanlige svenske oversettelse av 1917, står dette uttrykket uoversatt. Er det ikke et sted hvor mennesker er ved bevissthet og blir pint etter døden? Nei. Fortidens «Gehenna», som lå utenfor Jerusalems murer, var en dal som ble brukt som avfallsplass, og hvor likene av henrettede forbrytere ofte ble kastet for at de skulle bli tilintetgjort sammen med det brennende avfallet. «Gehenna» forekommer 12 ganger i de greske skrifter og blir brukt som et symbol på evig tilintetgjørelse av svært onde sjeler. Det betyr utslettelse, ikke evig pine. De som ble tilintetgjort i Gehenna, ble ikke pint, like lite som de lik som blir brent i et moderne krematorium, blir det.

EN LØGN BLIR HOLDT VED LIKE

10. Er det noe som lever videre når mennesket dør? (Esaias 53: 12)

¹⁰ Nei, det er ikke noe som lever videre når et menneske dør. Hvor kommer så læren om at mennesket har en udødelig sjel, fra?

11. a) Hvordan handlet Nimrod i opposisjon til Jehova? b) Hvordan ble Babylon «mor» til den falske religion jorden over? (Åpenbaringen 17: 5)

¹¹ Etter vannflommen på Noahs tid ble Noahs sønnesønns  sønn Nimrod en tyrann «i opposisjon til Jehova», en som jaget både mennesker og dyr. Han hersket med hård hånd over folket og fikk dem til å bygge byer for ham, deriblant Babel eller Babylon, som ble den falske religions «mor». Der begynte Nimrod å bygge et tårn i tross mot Gud. Jehova forvirret derfor språket og spredte derved folkene etter deres forskjellige språkgrupper «over hele jorden». (1 Mosebok 10: 8—10, vers 9 fra NW; 11: 5—9) Da de dro av sted, tok de Babylons religion med seg og opprettet «datterreligioner» jorden over.

12. a) Hvilken lære har alltid hatt en fremtredende plass i den babyloniske religion? b) Men hva lærer Bibelen?

¹² The Encyclopædia Britannica (1910-utgaven, bind 3, side 115) sier om den gamle babyloniske lære om de dødes tilstand:

«En forestilte seg i alminnelighet en stor, mørk hule i jorden . . . hvor alle de døde var samlet, og hvor de hadde en miserabel tilværelse i uvirksomhet, omgitt av mørke og støv.»

 Babylons «datterreligioner» har altså holdt denne læren om at «sjelen» er udødelig og lever videre etter døden i en åndeverden, ved like. Bibelen sier imidlertid noe ganske annet om syndige mennesker: «Den sjel som synder, den skal dø.» — Esekiel 18: 20, eldre norsk oversettelse.

13. Hva sier autoriteter om Bibelens lære om sjelen?

¹³ Greske filosofer, slike som Platon, lærte også at sjelen er udødelig. I denne forbindelse er det interessant å merke seg et sitat i den franske avisen Le Monde for 8. november 1972 hvor den franske forfatteren Roger Garaudy sier at gresk filosofi «førte kristendommen på avveie i århundrer». Vi leser videre:

«Sjelens og legemets dualisme og den derav følgende myte om sjelens udødelighet . . . er teorier som skriver seg fra Platon, og som ikke har noe med kristendommen eller Bibelen å gjøre»

Til og med New Catholic Encyclopedia (bind 13, side 449) innrømmer under overskriften «Sjel (i Bibelen)»:

«[De hebraiske skrifter] skiller ikke mellom legeme og sjel. . . . Termen nepes blir riktignok oversatt med vårt ord sjel, men den betyr aldri noe som er atskilt fra legemet.»

14. Hva er det som viser at kristenheten har forkynt en stor løgn? (1 Timoteus 4: 1, 2)

¹⁴ Kristenhetens religionssamfunn og religionssamfunn i ikke-kristne land har derfor forkynt en løgn når de har sagt at sjelen lever videre når kroppen dør. I de minst 850 tilfellene da ordene neʹphesh og psy·kheʹ forekommer i Bibelen, blir de ikke noen gang forbundet med slike uttrykk som udødelig, uforgjengelig eller lignende.

«Den sjel [neʹphesh] som synder, den skal dø.» «Hver sjel [psy·kheʹ] som ikke hører . . . skal utryddes av folket.» (Esekiel 18: 4, eldre norsk oversettelse; Apostlenes gjerninger 3: 23)

Sjelen (neʹphesh, psy·kheʹ) lever ikke videre etter døden.

 HÅP FOR DE DØDE

15. a) Hva skjer til slutt med både mennesker og dyr? (Salme 49: 13) b) Hva er «ånden» som blir omtalt i Predikeren 12: 7, og hva skjer med den ved døden?

¹⁵ Finnes det så noe håp for de døde? Hvis ikke Gud hadde truffet en foranstaltning for dem, ville de ha fortsatt å være døde, akkurat som dyrene.

«For det går menneskenes barn som det går dyrene; den samme skjebne rammer dem; som den ene dør, så dør den andre . . . De farer alle til ett sted; de er alle blitt til av støvet, og de vender alle tilbake til støvet.» (Predikeren 3: 19, 20)

Ja, det er ganske tydelig at mennesket dør på samme måte som dyrene. Men legg merke til at den samme bibelskribenten senere sier følgende om «ånden» eller livskraften, som Gud har gitt menneskene:

«Støvet vender tilbake til jorden og blir som det var før, og ånden vender tilbake til Gud, som ga den.» (Predikeren 12: 7)

Gud tar således tilbake menneskets livskraft.

16. a) Vis ved hjelp av en illustrasjon at Gud med letthet kan gjenskape en person. (Job 14: 13) b) Hvordan gir Gud en person «ånden» tilbake?

¹⁶ Men sett at Gud bestemmer seg for å gi en person ’livsånden’ tilbake. Gud, som har en fullkommen hukommelse, kan huske nøyaktig hvordan et menneske var. Dette kan sammenlignes med det menneskene gjør i dag når de ved hjelp av magnetbånd gjør opptak av menneskers stemmer og bevegelser, slik at vi kan høre dem i radio eller se dem på fjernsynsskjermen lenge etter at de er døde. Det vil naturligvis ikke være vanskelig for Gud, Skaperen, som har en ubegrenset hukommelse, å gjenskape et menneske av jordens støv, innplante i det alle trekk ved dets tidligere personlighet og sinn og så på nytt gi det ånd eller livskraft, slik at det blir levende. Det vil ikke være vanskeligere for Gud å gjøre dette enn det var for ham å skape det første menneske. Og Bibelen forsikrer oss om at Gud  «oppvekker de døde og gjør levende». — Johannes 5: 21.

17. a) Hva er det Gud «oppvekker»? b) Hva kan vi derfor ha full tillit til? (Markus 12: 26, 27)

¹⁷ Hva er det Gud «oppvekker»? I de fleste tilfelle er det ikke noe igjen av den dødes legeme. Liket kan til og med ha blitt brent eller ha blitt spist opp av dyr. Men i oppstandelsen vil Gud skape et helt nytt legeme av de stoffer som finnes i jorden, innplante i det det som kjennetegnet personen i hans tidligere liv, og gi ham livskraften tilbake, slik at han igjen blir en levende sjel. Hvis vi har Skaperens gunst, kan vi ha full tillit til at han vil gi oss liv igjen i oppstandelsen hvis vi skulle dø. Dette vil han gjøre for menneskene etter at han har renset jorden, slik at den er blitt et sted hvor menneskene kan leve for evig.

[Fotnote]

[Studiespørsmål]

[Bilde på side 85]

Gud bar noe bedre i tankene for menneskene

[Bilde på side 86]

Under stillehavskrigen søkte mange av innbyggerne på Okinawa tilflukt i gravene og overlevde

[Bilde på side 89]

Kropp + livskraft = levende sjel

[Bilde på side 91]

Gehenna, utenfor Jerusalem, hvor likene av henrettede forbrytere ble kremert

[Bilde på side 94]

Menneskene kan spille av et opptak av en avdøds stemme og bevegelser; Gud kan bringe døde tilbake til livet