Kapittel 65

En reise til Jerusalem i all hemmelighet

DET er om høsten i år 32 e.Kr., og løvhyttefesten nærmer seg. Jesus har helt siden påsken i år 31 e.Kr., da jødene prøvde å drepe ham, begrenset sin virksomhet til hovedsakelig å omfatte Galilea. Siden den gang har Jesus sannsynligvis bare vært i Jerusalem for å overvære jødenes tre årlige høytider.

Jesu brødre ber ham nå innstendig: «Dra bort herfra og reis til Judea.» Jerusalem er hovedstaden i Judea og det religiøse senter for hele landet. Brødrene hans sier: «Ingen virker i det skjulte, hvis han vil bli kjent.»

Selv om Jakob, Simon, Josef og Judas ikke tror at deres eldre bror, Jesus, virkelig er Messias, ønsker de at han skal vise sine mirakuløse evner for alle som er samlet til høytiden. Men Jesus er klar over den fare som er forbundet med det. «Verden kan ikke hate dere,» sier han, «men meg hater den, fordi jeg vitner om at dens gjerninger er onde.» Så sier han til brødrene sine: «Dere kan dra opp til høytiden; jeg drar ikke.»

Løvhyttefesten er en høytid som varer i sju dager. Den blir avsluttet med en høytidssamling på den åttende dag. Høytiden markerer slutten på jordbruksåret og er en tid med stor glede. Flere dager etter at Jesu brødre har dratt for å delta i høytiden, drar Jesus og hans disipler ubemerket av sted. De tar ikke den vanlige veien langs Jordan-elven, men drar isteden gjennom Samaria.

Ettersom Jesus og hans følge vil komme til å trenge husly i en samaritansk landsby, sender han noen i forveien for å ordne med det. Men folk vil ikke ta imot ham da de får høre at han skal videre til Jerusalem. Jakob og Johannes spør forarget: «Herre, vil du at vi skal by ild fare ned fra himmelen og fortære dem?» Jesus refser dem fordi de kommer med et slikt forslag, og de drar videre til en annen landsby.

Mens de går langs veien, sier en skriftlærd til Jesus: «Mester, jeg vil følge deg hvor du så går.»

«Revene har hi, og himmelens fugler har reder,» sier Jesus, «men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile sitt hode på.» Jesus forklarer på denne måten at den skriftlærde må regne med å oppleve trengsler hvis han begynner å følge ham. Og det ser ut til at det er underforstått at den skriftlærde er for stolt til å godta en slik livsstil.

Til en annen mann sier Jesus: «Følg meg!»

«La meg først få gå hjem og begrave min far,» svarer mannen.

«La de døde begrave sine døde,» svarer Jesus, «men gå du av sted og forkynn Guds rike.» Denne mannens far var sannsynligvis ikke død ennå. For hvis han hadde vært det, er det lite trolig at sønnen ville ha vært ute på veien og lyttet til Jesus. Det ser isteden ut til at mannen ber om å få vente til faren er død. Han er ikke innstilt på straks å sette Guds rike på førsteplassen i sitt liv.

Mens de fortsetter videre mot Jerusalem, kommer en tredje mann og sier til Jesus: «Jeg vil følge deg, Herre; men la meg først få si farvel til dem der hjemme.»

Jesus svarer: «Ingen som har lagt hånden på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.» De som vil bli Jesu disipler, må ha hele sin oppmerksomhet rettet mot tjenesten for Riket. Hvis en som er ute og pløyer, snur hodet for å se bakover, kommer plogfuren sannsynligvis til å bli skjev. Han kommer kanskje også til å snuble. Slik er det også med dem som ser seg tilbake til denne gamle tingenes ordning. De kan komme til å snuble på den veien som fører til evig liv. Johannes 7: 2—10; Lukas 9: 51—62; Matteus 8: 19—22.

▪ Hvem er Jesu brødre, og hvordan ser de på Jesus?

▪ Hvorfor er samaritanene så uforskammet, og hva vil Jakob og Johannes gjøre?

▪ Hvilke tre samtaler har Jesus på veien, og hvordan legger han vekt på nødvendigheten av å utføre en selvoppofrende tjeneste?