Kapittel 79

Et folk blir forkastet, men noen vender om

KORT tid etter Jesu samtale med dem som hadde samlet seg utenfor huset til en fariseer, er det noen som forteller ham ’om noen galileere som [den romerske landshøvdingen Pontius] Pilatus har drept, slik at deres blod blandet seg med blodet fra dyrene de ofret’. Disse galileerne er kanskje de samme som de som ble drept da flere tusen jøder protesterte mot at Pilatus tok penger fra tempelkassen for å bygge en akvedukt som skulle føre vann inn i Jerusalem. De som forteller dette til Jesus, antyder kanskje at galileerne ble utsatt for denne ulykken på grunn av sine egne onde gjerninger.

Men Jesus tar til orde mot dem og spør: «Mener dere at de var større syndere enn alle andre galileere, siden det gikk så ille med dem?» «Nei,» svarer Jesus. Deretter bruker han den samme hendelsen for å advare jødene: «Dersom dere ikke vender om, skal dere alle omkomme slik som de.»

Jesus nevner deretter en annen lokal tragedie, som kanskje også hadde med byggingen av akvedukten å gjøre. Han spør: «Eller de atten som ble drept da Siloa-tårnet styrtet sammen over dem, tror dere at de var mer skyldige enn alle andre i Jerusalem?» Nei, sier Jesus, det var ikke på grunn av sin ondskap de døde. Det er snarere «tid og uforutsett hendelse» som vanligvis er årsaken til slike tragedier. Jesus benytter imidlertid igjen anledningen til å advare dem: «Dersom dere ikke vender om, skal dere alle omkomme slik som de.»

Jesus fortsetter så med å fortelle en passende lignelse: «En mann hadde et fikentre som var plantet i vingården hans. Da han kom for å se etter frukt på det, fant han ingen. Han sa til gartneren: Nå er det tredje året jeg kommer og leter etter frukt på dette fikentreet uten å finne noe. Hogg det ned! Hvorfor skal det stå der og suge ut jorden? Men gartneren svarte: Herre, la det stå dette året også, så skal jeg grave omkring det og gjødsle det. Kanskje det da vil bære neste gang. Hvis ikke, får du hogge det ned.»

Jesus har i over tre år forsøkt å styrke jødenes tro. Men bare noen få hundre disipler kan regnes som frukt av hans arbeid. Nå, i det fjerde året av sin tjeneste, intensiverer han sine bestrebelser ved i symbolsk forstand å grave omkring og gjødsle det jødiske fikentreet. Det gjør han ved nidkjært å forkynne og undervise i Judea og Perea. Men til ingen nytte! Folket vil ikke angre og vende om, og de vil derfor bli ødelagt. Bare en rest av folket reagerer positivt.

Ikke lenge etter underviser Jesus i en synagoge på sabbaten. Der ser han en kvinne som har vært krumbøyd i 18 år fordi hun er blitt plaget av en demon. Jesus har medlidenhet med henne og sier: «Kvinne, du er løst fra din sykdom.» Han legger hendene på henne, og hun retter seg straks opp og begynner å prise Gud.

Men synagogeforstanderen blir forarget. «Det er seks dager i uken til å arbeide på,» sier han. «Da kan dere komme og la dere helbrede, men ikke på sabbaten.» Forstanderen erkjenner altså at Jesus har makt til å helbrede, men fordømmer folket fordi de kommer for å bli helbredet på sabbaten.

«Hyklere,» svarer Jesus, «løser ikke hver eneste en av dere oksen sin eller eselet fra båsen også på sabbaten, og leier dem ut for å la dem få drikke? Men her er en Abrahams datter som Satan har holdt bundet i hele atten år. Skulle ikke hun bli løst av denne lenken på en sabbat?»

Når Jesu motstandere hører dette, blir de skamfulle. Men folkemengden gleder seg over alt det underfulle de ser Jesus gjøre. Han gjentar to profetiske lignelser som har med Guds rike å gjøre. Det er de samme lignelsene som han fortalte fra en båt på Galilea-sjøen omkring et år tidligere. Lukas 13: 1—21; Forkynneren 9: 11, NW; Matteus 13: 31—33.

▪ Hvilke tragedier blir nevnt her, og hvordan bruker Jesus dem?

▪ Hvilken anvendelse får lignelsen om det ufruktbare fikentreet og de forsøk som blir gjort på å gjøre det fruktbart?

▪ Hvordan erkjenner synagogeforstanderen Jesu evne til å helbrede, men hvordan avslører Jesus hans hykleri?