Kapittel 116

Jesus forbereder apostlene på sin avskjed

MINNEMÅLTIDET er avsluttet, men Jesus og apostlene befinner seg fremdeles i salen ovenpå. Jesus skal snart forlate apostlene, og han har fremdeles mye å fortelle dem. Han trøster dem og sier: «La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud!» Men han tilføyer: «Og tro på meg!»

Jesus sier videre: «I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg sagt dere det. For jeg går for å gjøre i stand et sted for dere. Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.» Apostlene forstår ikke at Jesus snakker om å fare opp til himmelen, så Tomas spør: «Herre, vi vet ikke hvor du går hen. Hvordan kan vi da vite veien?»

«Jeg er veien, sannheten og livet,» svarer Jesus. Ja, det er bare ved å anerkjenne Jesus og følge hans eksempel at noen kan komme inn i Jesu Fars hus i himmelen, for som Jesus sier: «Ingen kommer til Faderen uten ved meg.»

«Herre, vis oss Faderen,» ber Filip, «og det er nok for oss.» Filip ønsker tydeligvis at Jesus skal gi dem en synlig tilkjennegivelse av Gud, slik Moses, Elia og Jesaja i gammel tid fikk i syner. Men apostlene har i virkeligheten noe som er mye bedre enn slike syner. Jesus sier: «Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Faderen.»

Jesus gjenspeiler sin Fars personlighet på en så fullkommen måte at det å være sammen med Jesus og iaktta ham praktisk talt er som å se Faderen. Men Faderen står over Sønnen, noe Jesus erkjenner: «De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv.» Jesus gir med rette sin himmelske Far æren for det han lærer apostlene.

Hvor oppmuntrende må det ikke være for apostlene å høre det Jesus nå forteller dem: «Den som tror på meg, skal også gjøre de gjerninger jeg gjør. Ja, han skal gjøre større gjerninger enn dem»! Jesus mener ikke at hans etterfølgere vil ha større mirakuløse evner enn han har. Nei, han mener at de skal forkynne i mye lengre tid, i et langt større område og for mange flere mennesker enn han gjør.

Jesus vil ikke svikte sine disipler etter at han har forlatt dem. Han gir dem dette løftet: «Det dere ber om i mitt navn, vil jeg gjøre.» Han sier videre: «Jeg vil be Faderen, og han skal gi dere en annen talsmann [hjelper, NW], som skal bli hos dere for alltid: sannhetens Ånd.» Senere, etter at Jesus har fart opp til himmelen, utøser han den hellige ånd, denne andre hjelperen, over sine disipler.

Jesus skal snart forlate dem, og han sier: «Om en liten stund ser ikke verden meg mer.» Jesus vil bli en åndeskapning, som ingen mennesker kan se. Men han lover sine trofaste apostler: «Men dere ser meg, for jeg lever, og dere skal også leve.» Ja, Jesus vil ikke bare vise seg for dem i et menneskelig legeme etter sin oppstandelse, men når tiden er inne, vil han oppreise dem og gi dem liv i himmelen som åndeskapninger sammen med ham.

Jesus uttaler nå denne enkle regelen: «Den som har mine bud og holder dem, han er det som elsker meg. Og den som elsker meg, skal elskes av min Far. Også jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham.»

Nå bryter apostelen Judas, også kalt Taddeus, inn og sier: «Herre, hva kommer det av at du vil åpenbare deg for oss og ikke for verden?»

Jesus svarer: «Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham . . . Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord.» I motsetning til Jesu lydige etterfølgere ignorerer verden Kristi lære. Derfor åpenbarer han seg ikke for dem.

I løpet av sin jordiske tjeneste har Jesus lært sine apostler mange ting. Hvordan skal de kunne huske alt dette, spesielt ettersom det til og med på dette tidspunkt er mye de ikke forstår? Jesus lover dem heldigvis følgende: «Talsmannen [hjelperen, NW], Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere.»

Jesus fortsetter å trøste dem og sier: «Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere . . . La ikke hjertet bli grepet av angst.» Jesus kommer riktignok til å forlate dem, men han sier: «Hvis dere elsket meg, var dere glade for at jeg går til Faderen, for han er større enn jeg.»

Jesus har nå bare kort tid igjen sammen med apostlene. Han sier: «Jeg skal ikke si mye til dere etter dette, for denne verdens fyrste kommer. Han har ingen rett over [ikke noe tak på, NW] meg.» Satan Djevelen, han som klarte å få makt over Judas, er denne verdens hersker. Men det finnes ingen syndige tilbøyeligheter hos Jesus som Satan kan utnytte for å få ham til å slutte å tjene Gud.

Et nært forhold

Etter minnemåltidet har Jesus oppmuntret sine apostler gjennom en uformell, åpenhjertig samtale. Det er muligens over midnatt. Jesus sier derfor: «Stå opp, la oss gå herfra.» Men tilskyndt av kjærlighet til dem forteller Jesus dem enda en ansporende lignelse før de går.

«Jeg er det sanne vintre, og min Far er vingårdsmannen,» sier han. Den store Vingårdsmannen, Jehova Gud, plantet dette symbolske vintre da han ved Jesu dåp om høsten i år 29 e.Kr. salvet Jesus med den hellige ånd. Men Jesus viser videre at vintreet symboliserer mer enn bare ham selv: «Hver gren på meg som ikke bærer frukt, tar han bort, og hver gren som bærer frukt, renser han så den skal bære mer. . . . Likesom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg. Jeg er vintreet, dere er grenene.»

Apostlene og andre blir grener på vintreet på pinsedagen, 51 dager senere, da den hellige ånd blir utøst over dem. Til slutt blir 144 000 personer grener på dette billedlige vintre. Sammen med stammen, Jesus Kristus, utgjør disse et symbolsk vintre som bærer Guds rikes frukt.

Jesus forklarer hva som skal til for å bære frukt: «Den som blir i meg og jeg i ham, han bærer mye frukt, men uten meg kan dere intet gjøre.» Men hvis noen ikke bærer frukt, sier Jesus, «blir [han] kastet utenfor som en gren og visner. Og grenene samles sammen og kastes på ilden, og de brenner». På den annen side forsikrer Jesus: «Hvis dere blir i meg og mine ord blir i dere, da be om hva dere vil, og dere skal få det.»

Jesus sier videre til apostlene: «Når dere bærer mye frukt, blir min Far forherliget, og da er dere mine disipler.» Den frukt som Gud ønsker at grenene skal bære, er kristuslignende egenskaper, spesielt kjærlighet. Og siden Kristus forkynte om Guds rike, innbefatter det å bære frukt også å gjøre disipler slik han gjorde.

«Bli i min kjærlighet!» oppfordrer Jesus nå. Men hvordan kan apostlene det? Han sier: «Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet.» Han fortsetter så: «Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere. Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner.»

Om noen få timer vil Jesus legge for dagen en slik enestående kjærlighet ved at han gir sitt liv for sine apostler og for alle andre som viser tro på ham. Hans eksempel burde få alle hans etterfølgere til å ha den samme selvoppofrende kjærlighet til hverandre. Denne kjærligheten vil vise hvem de er, for som Jesus hadde sagt tidligere: «Har dere kjærlighet til hverandre, da skal alle kunne se at dere er mine disipler.»

Jesus viser hvem som er hans venner, da han sier: «Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere. Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva hans herre gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har sagt dere alt jeg har hørt av min Far.»

For et dyrebart forhold — å være nære venner av Jesus! Men for at hans etterfølgere fortsatt skal kunne glede seg over dette forholdet, må de fortsette å «bære frukt». Hvis de gjør det, sier Jesus, «skal Faderen gi dere alt det dere ber om i mitt navn». Det er virkelig en stor belønning for å bære Rikets frukt! Etter at Jesus nok en gang har oppmuntret apostlene til å ’elske hverandre’, sier han at verden vil hate dem. Men han trøster dem og sier: «Hvis verden hater dere, skal dere vite at den har hatet meg først.» Jesus forteller nå hvorfor verden hater hans etterfølgere: «Men dere er ikke av verden; jeg har jo utvalgt dere fra verden. Derfor hater verden dere.»

Jesus utdyper ytterligere hvorfor verden hater dem: «Alt dette vil de gjøre mot dere for mitt navns skyld, for de kjenner ikke ham [Jehova Gud] som har sendt meg.» Jesu mirakuløse gjerninger dømmer i virkeligheten dem skyldige som hater ham, for han sier: «Hadde jeg ikke gjort slike gjerninger blant dem som ingen annen har gjort, hadde de vært uten skyld. Men nå har de sett dem og hater både meg og min Far.» På denne måten blir, som Jesus sier, følgende skriftsted oppfylt: «De hatet meg uten grunn.»

Jesus trøster enda en gang apostlene ved å love å sende hjelperen, den hellige ånd, som er Guds mektige, virksomme kraft. «Han [skal] vitne om meg. Men også dere skal vitne.»

Ytterligere formaninger

Jesus og apostlene er klar til å forlate salen ovenpå. «Dette har jeg sagt for at dere ikke skal bli ført til fall,» sier Jesus. Så kommer han med denne alvorlige advarselen: «De skal utstøte dere av synagogen. Ja, det kommer en tid da enhver som slår dere i hjel, skal tro at han utfører en tjeneste for Gud.»

Apostlene blir tydeligvis svært foruroliget da de hører denne advarselen. Jesus hadde tidligere sagt at verden ville hate dem, men han hadde ikke sagt så direkte at de ville bli drept. «Jeg fortalte dere ikke dette fra begynnelsen av, for da var jeg hos dere,» sier Jesus. Men hvor fint er det ikke at han forbereder dem ved å gi dem disse opplysningene før han forlater dem!

Jesus sier videre: «Nå går jeg til ham som har sendt meg, men ingen av dere spør: ’Hvor går du hen?’» Tidligere på kvelden hadde de spurt om hvor han skulle gå hen, men nå er de så rystet over det han har fortalt dem, at de ikke spør ham mer om dette. Jesus sier: «Sorg har fylt deres hjerter, fordi jeg har sagt dette.» Apostlene er ikke bare bedrøvet fordi de har fått vite at de vil bli utsatt for grusom forfølgelse og bli drept, men også fordi deres Mester kommer til å forlate dem.

Jesus sier derfor: «Det er det beste for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke talsmannen til dere. Men går jeg bort, da kan jeg sende ham til dere.» Som menneske kan Jesus bare være ett sted om gangen, men når han er i himmelen, kan han sende talsmannen, Guds hellige ånd, til sine etterfølgere hvor de enn måtte være på jorden. Det at Jesus forlater dem, vil derfor være til beste for dem.

Jesus sier at den hellige ånd skal «gi verden overbevisende vitnesbyrd om synd og om rettferdighet og om dom». Verdens synd, det at den ikke har trodd på Guds Sønn, vil bli avdekket. Det at Jesus stiger opp til Faderen, vil dessuten være et overbevisende vitnesbyrd om Jesu rettferdighet. Og det at Satan og hans onde verden ikke klarer å få Jesus til å bryte sin ulastelighet, er et overbevisende vitnesbyrd om at denne verdens fyrste har fått en ugunstig dom.

«Ennå har jeg mye å si dere,» fortsetter Jesus, «men dere kan ikke bære det nå.» Jesus lover derfor at når han utøser den hellige ånd, som er Guds virksomme kraft, skal den hjelpe dem til å forstå disse tingene i samsvar med deres evne til å fatte dem.

Apostlene har spesielt vanskelig for å forstå at Jesus skal dø og så vise seg for dem etter at han er blitt oppreist. Derfor sier de til hverandre: «Hva mener han med dette at vi om en liten stund ikke ser ham, og så igjen om en liten stund skal se ham, og at han går til Faderen?»

Jesus er klar over at de vil spørre ham, så han sier: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal gråte og klage, men verden skal glede seg. Dere skal sørge, men sorgen skal bli forvandlet til glede.» Da Jesus blir drept om ettermiddagen samme dag, gleder de verdslige religiøse lederne seg, men disiplene sørger. Men deres sorg blir vendt til glede da Jesus blir oppreist. Og de fortsetter å glede seg på pinsedagen da han bemyndiger dem til å være hans vitner ved å utøse den hellige ånd over dem.

Jesus sammenligner den situasjon apostlene er i, med den situasjon en kvinne som har fødselsveer, er i. Han sier: «Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes tid er kommet.» Men Jesus sier at når først barnet er født, har hun glemt smertene. Han oppmuntrer apostlene og sier: «Slik er det også med dere. Nå er dere bedrøvet, men jeg skal se dere igjen [når jeg er blitt oppreist], og deres hjerte skal bli fylt av glede, og ingen skal ta gleden fra dere.»

Hittil har apostlene ikke bedt om noe i Jesu navn. Men Jesus sier nå: «Hvis dere ber Faderen om noe, skal han gi dere det i mitt navn . . . for han selv elsker dere, fordi dere har elsket meg og trodd at jeg er utgått fra Gud. Jeg er utgått fra Faderen og kommet til verden. Jeg forlater verden igjen og går til Faderen.»

Jesu ord er til stor oppmuntring for apostlene. «Derfor tror vi at du er utgått fra Gud,» sier de. «Tror dere nå?» spør Jesus. «Den tid kommer, ja, den er der nå, da dere skal bli spredt og gå hver til sitt og la meg bli igjen alene.» Hvor utrolig dette enn lyder, kommer det til å skje før natten er omme!

«Dette har jeg sagt dere for at dere skal ha fred i meg.» Til slutt sier Jesus: «I verden har dere trengsler. Men vær frimodige, jeg har seiret over verden!» Jesus seiret over verden ved trofast å fullføre Guds vilje trass i alt det Satan og hans verden gjorde for å få ham til å bryte sin ulastelighet.

Jesu avsluttende bønn i salen ovenpå

På grunn av sin dype kjærlighet til apostlene har Jesus forberedt dem på at han snart skal gå bort. Etter at han nå har trøstet og formant dem ytterligere, løfter han blikket mot himmelen og sier i en bønn til sin Far: «La din Sønn bli forherliget, så Sønnen kan forherlige deg. For du har gitt ham makt over alt som heter menneske, for at han skal gi evig liv til alle som du har gitt ham.»

For et spennende tema Jesus nå tar opp — evig liv! Ettersom Jesus har fått «makt over alt som heter menneske», kan han la hele den døende menneskehet få høste gagn av hans gjenløsningsoffer. Men det er bare til dem som Faderen godkjenner, han gir «evig liv». Jesus utdyper dette temaet om evig liv idet han fortsetter å be:

«Dette betyr evig liv, at de stadig tilegner seg kunnskap om deg, den eneste sanne Gud, og om ham som du har utsendt, Jesus Kristus.» Ja, vår frelse avhenger av at vi tilegner oss kunnskap om både Gud og hans Sønn. Men kunnskap i seg selv er ikke nok.

Vi må bli godt kjent med dem og komme i et fortrolig forhold til dem som deres venner. Vi må føle det på samme måte som de gjør, og ha samme syn på tingene som de har. Vi må framfor alt bestrebe oss på å etterligne deres enestående egenskaper når vi har med andre å gjøre.

I sin bønn sier Jesus videre: «Jeg har forherliget deg på jorden da jeg fullførte den gjerning du gav meg å gjøre.» Ettersom Jesus har fullført sitt oppdrag så langt og er forvisset om at han også vil fortsette å gjøre det, sier han: «Nå ber jeg at du, Far, vil gi meg den herlighet som jeg hadde hos deg før verden ble til.» Ja, han ber nå om å få tilbake sin tidligere himmelske herlighet ved en oppstandelse.

Jesus oppsummerer det viktigste arbeidet han har utført på jorden, og sier: «Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du gav meg fra verden. De var dine, og du gav meg dem, og de har holdt fast på ditt ord.» Jesus brukte Guds navn, Jehova, i sin tjeneste og uttalte det korrekt, men han gjorde mer enn det for å gjøre apostlene kjent med Guds navn. Han hjalp dem også til å få mer kunnskap om Jehova og til å verdsette ham, hans personlighet og hans hensikter i høyere grad.

Jesus betrakter Jehova som sin overordnede, den som han tjener under, og sier ydmykt: «Jeg har gitt dem de ord du gav meg, og de har tatt imot dem. Nå vet de i sannhet at jeg er utgått fra deg [er utgått som din representant, NW], og de har trodd at du har sendt meg.»

Jesus skiller mellom sine etterfølgere og resten av menneskeheten og sier videre i sin bønn: «Jeg ber for dem. Jeg ber ikke for verden, men for dem som du har gitt meg, for de er dine. . . . Da jeg var hos dem, bevarte jeg dem i ditt navn . . . Jeg voktet dem, og ingen av dem gikk fortapt, uten den ene som hørte fortapelsen til», nemlig Judas Iskariot. I dette øyeblikk er Judas i ferd med å gjøre den foraktelige gjerning å forråde Jesus. Judas oppfyller således Skriften uten selv å være klar over det.

«Verden har lagt dem for hat,» sier Jesus videre. «Jeg ber ikke om at du skal ta dem ut av verden, men at du skal bevare dem fra det [den, NW] onde. De er ikke av verden, likesom jeg ikke er av verden.» Jesu etterfølgere er i verden, det organiserte menneskesamfunn som blir styrt av Satan, men de er og må alltid være atskilt fra den og dens ondskap.

«Hellige dem i sannheten,» fortsetter Jesus, «ditt ord er sannhet.» Her omtaler Jesus de inspirerte hebraiske skrifter, som han bestandig siterte fra, som «sannheten». Men det han lærte sine disipler, og det de senere skrev under inspirasjon, de kristne greske skrifter, er også «sannheten». Denne sannhet kan hellige en person, forandre hans liv fullstendig og gjøre ham til en person som er atskilt fra verden.

Jesus ber nå «ikke bare for dem, men også for dem som ved deres ord kommer til tro på [ham]». Han ber for dem som kommer til å bli hans salvede etterfølgere og for andre framtidige disipler som sammen med de salvede vil utgjøre «én hjord». Hva ber han om for alle disse?

«At de alle må være ett, likesom du, Far, er i meg og jeg i deg. . . . at de skal være ett, likesom vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett.» Jesus og hans Far er ikke bokstavelig talt én person, men de er enige i alt. Jesus ber om at hans etterfølgere må ha den samme enhet, slik at «verden [vil] skjønne at du har sendt meg, og at du har elsket dem slik du har elsket meg».

Jesus ber nå til sin himmelske Far på vegne av dem som skal bli hans salvede etterfølgere. Hva ber han om? «Jeg vil at der jeg er, skal de som du har gitt meg, være hos meg, så de får se min herlighet, som du har gitt meg fordi du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt», det vil si før Adams og Evas første barn ble unnfanget. Lenge før den tid elsket Gud sin enbårne Sønn, som ble Jesus Kristus.

Jesus avslutter sin bønn og sier igjen: «Jeg har kunngjort dem ditt navn og skal gjøre det igjen, for at den kjærlighet du har hatt til meg, kan være i dem, og jeg selv kan være i dem.» For apostlene har det å lære Guds navn å kjenne også innbefattet at de personlig har fått erfare Guds kjærlighet. Johannes 14: 1 til 17: 26, kapittel 16, vers 8 og kapittel 17, vers 3 fra NW; 13: 27, 35, 36; 10: 16; Lukas 22: 3, 4; 2. Mosebok 24: 10; 1. Kongebok 19: 9—13; Jesaja 6: 1—5; Galaterne 6: 16; Salme 35: 19; 69: 5; Ordspråkene 8: 22, 30.

▪ Hvor skal Jesus gå, og hvilket svar får Tomas på sitt spørsmål angående veien dit?

▪ Hva vil tydeligvis Filip at Jesus skal gi dem?

▪ Hvorfor har en som har sett Jesus, også sett Faderen?

▪ Hvordan vil Jesu etterfølgere gjøre større gjerninger enn han gjorde?

▪ I hvilken forstand har Satan ikke noe tak på Jesus?

▪ Når plantet Jehova det symbolske vintre, og når og hvordan ble andre en del av det?

▪ Hvor mange grener vil det symbolske vintre til slutt ha?

▪ Hva slags frukt ønsker Gud at grenene skal bære?

▪ Hvordan kan vi bli Jesu venner?

▪ Hvorfor hater verden Jesu etterfølgere?

▪ Hvilken advarsel som Jesus kommer med, foruroliger apostlene?

▪ Hvorfor spør ikke apostlene Jesus om hvor han går hen?

▪ Hva er det apostlene har spesielt vanskelig for å forstå?

▪ Hvordan illustrerer Jesus at apostlenes situasjon vil vende seg fra sorg til glede?

▪ Hva sier Jesus at apostlene snart kommer til å gjøre?

▪ Hvordan seirer Jesus over verden?

▪ I hvilken forstand har Jesus fått «makt over alt som heter menneske»?

▪ Hva betyr det å tilegne seg kunnskap om Gud og hans Sønn?

▪ På hvilke måter åpenbarer Jesus Guds navn?

▪ Hva er «sannheten», og hvordan ’helliger’ den en kristen?

▪ Hvordan er Gud, hans Sønn og alle sanne tilbedere av Gud ett?

▪ Når ble «verdens grunnvoll» lagt?