Kapittel 19

Jesus underviser en samaritansk kvinne

PÅ VEI fra Judea til Galilea drar Jesus og disiplene gjennom Samaria. De er trette etter reisen, og ved middagstider stanser de for å hvile ved en brønn i nærheten av en by som heter Sykar. Denne brønnen var blitt gravd flere hundre år tidligere av Jakob og står der den dag i dag, i nærheten av byen Nabulus.

Mens Jesus hviler, går disiplene inn i byen for å kjøpe noe å spise. Da kommer det en samaritansk kvinne for å hente vann. Jesus sier til henne: «La meg få drikke.»

På grunn av inngrodde fordommer har jødene og samaritanene vanligvis ikke noe med hverandre å gjøre. Kvinnen spør derfor forundret: «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?»

Jesus svarer: «Visste du hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.»

«Herre,» sier hun, «du har ikke noe å dra opp vann med, og brønnen er dyp. Hvor får du så det levende vann fra? Du er vel ikke større enn vår stamfar Jakob som gav oss brønnen og selv drakk av den, og like ens sønnene hans og buskapen?»

«Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen,» svarer Jesus. «Men den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri mer tørste. Det vann jeg vil gi ham, skal bli en kilde i ham med vann som veller fram og gir evig liv.»

«Herre, gi meg dette vannet, så jeg ikke blir tørst igjen og slipper å gå hit og dra opp vann,» sier kvinnen.

Jesus sier nå til henne: «Gå og hent din mann, og kom så hit.»

«Jeg har ingen mann,» svarer hun.

Jesus bekrefter hennes uttalelse. «Med rette sier du at du ikke har noen mann, . . . for du har hatt fem menn, og den du nå har, er ikke din mann.»

«Herre, jeg ser at du er en profet,» sier kvinnen forundret. Hun viser at hun er interessert i åndelige spørsmål, ved å peke på at samaritanene «har tilbedt Gud på dette fjellet [Garisim, som ligger like i nærheten], og dere [jødene] sier at Jerusalem er det stedet hvor en skal tilbe».

Men Jesus viser at det ikke har noen betydning hvor man tilber Gud. «Den tid kommer,» sier han, «da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Faderen ha. Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.»

Dette gjør dypt inntrykk på kvinnen. «Jeg vet at Messias kommer,» sier hun, «og når han kommer, skal han si oss alt.»

Jesus sier til henne: «Det er jeg, jeg som taler med deg.» Tenk på det! Her kommer denne kvinnen for å hente vann midt på dagen, kanskje for å unngå å treffe de andre kvinnene i byen, som forakter henne for den måten hun lever på, og så blir hun begunstiget på en enestående måte av Jesus. Han sier rett ut til henne noe som han ikke har sagt direkte til noen annen. Hvilke følger får det?

Mange samaritaner kommer til tro

Da disiplene kommer tilbake fra Sykar med mat, finner de Jesus ved Jakobs brønn, der hvor de forlot ham. Men nå snakker han med en samaritansk kvinne. Hun bryter opp da disiplene kommer. Hun lar vannkrukken sin bli stående og går inn mot byen.

Hun er blitt oppriktig interessert i det Jesus har fortalt henne, og hun sier til folk i byen: «Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort!» Det virker som om hun vil vekke folks nysgjerrighet, for deretter spør hun: «Han skulle vel ikke være Messias?» Spørsmålet har den ønskede virkning — folk drar ut for å undersøke saken nærmere.

I mellomtiden ber disiplene Jesus om å spise den maten de har hatt med seg fra byen. Men han svarer: «Jeg har mat å spise som dere ikke vet om.»

«Har kanskje noen brakt ham mat?» spør disiplene hverandre. Jesus forklarer: «Min mat er å gjøre det han vil som har sendt meg, og fullføre hans verk. Sier dere ikke selv: Ennå er det fire måneder til de høster inn.» Men Jesus har den åndelige innhøstningen i tankene og sier: «Løft blikket og se på markene, de står alt hvite mot høst. Den som høster, får sin lønn og samler inn grøde for det evige liv, slik at den som sår og den som høster, kan glede seg sammen.»

Jesus kan kanskje allerede forutse at hans møte med den samaritanske kvinnen vil få stor virkning — at mange begynner å tro på ham på grunn av det hun forteller. Hun forkynner for innbyggerne i byen og sier: «Han har sagt meg alt det jeg har gjort.» Da folkene fra Sykar kommer til Jesus ved brønnen, ber de ham derfor om å bli hos dem og fortelle mer. Jesus tar imot innbydelsen og blir i to dager.

Samaritanene hører på det Jesus har å si, og mange flere kommer til troen. Så sier de til kvinnen: «Nå tror vi ikke lenger på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.» Den samaritanske kvinnen er et godt eksempel på hvordan vi kan forkynne om Kristus ved å vekke folks nysgjerrighet, slik at de begynner å undersøke saken.

Vi husker at det er fire måneder til høsten begynner, sannsynligvis bygghøsten, som i Palestina finner sted om våren. Så det er nå antagelig november eller desember. Det betyr at Jesus og disiplene etter påsken i år 30 tilbrakte omkring åtte måneder i Judea, hvor de var opptatt med å undervise og døpe. De drar nå videre derfra til hjemtraktene sine, til Galilea. Hva venter dem der? Johannes 4: 3—43.

▪ Hvorfor blir den samaritanske kvinnen overrasket over at Jesus snakker med henne?

▪ Hva lærer Jesus henne om levende vann og om hvor man skal tilbe Gud?

▪ Hvordan åpenbarer Jesus for henne hvem han er, og hvorfor er dette så overraskende?

▪ Hvilket vitnesbyrd avlegger den samaritanske kvinnen, og hva fører det til?

▪ Hva har Jesu mat med innhøstningen å gjøre?

▪ Hvordan kan vi regne ut hvor lenge Jesus tjente i Judea etter påsken i år 30?