Kapittel 124

Overgitt og ført bort

DEN rolige verdighet som den torturerte Jesus opptrer med, gjør dypt inntrykk på Pilatus, men da Pilatus igjen prøver å sette ham fri, blir overprestene enda sintere. De har bestemt seg for at de ikke skal la noe forpurre deres onde hensikt. De roper derfor på nytt: «Pælfest ham! Pælfest ham!»

«Ta ham dere og pælfest ham,» svarer Pilatus. (I motsetning til det de har hevdet tidligere, kan det være at jødene har myndighet til å henrette forbrytere for religiøse overtredelser som er alvorlige nok.) Så, for minst femte gang, erklærer Pilatus at Jesus er uskyldig: «Jeg finner ingen skyld hos ham.»

Jødene innser at deres politiske anklager ikke fører fram, så de tyr igjen til den religiøse anklagen om blasfemi som de framsatte flere timer tidligere da Jesus stod for Sanhedrinet. «Vi har en lov,» sier de, «og ifølge loven bør han dø, fordi han har gjort seg selv til Guds sønn.»

Denne anklagen er ny for Pilatus, og den gjør ham enda reddere. Han innser nå at Jesus ikke er et vanlig menneske. Hans kones drøm og Jesu bemerkelsesverdige, sterke personlighet tyder også på det. Men kan han være «Guds sønn»? Pilatus vet at Jesus kommer fra Galilea. Men er det mulig at han har levd før? Pilatus fører ham inn i borgen igjen og spør: «Hvor er du fra?»

Jesus svarer ikke. Tidligere hadde han sagt til Pilatus at han er konge, men at hans rike ikke er en del av denne verden. Det vil ikke være til noen nytte å komme med noen ytterligere forklaring nå. Men det at Jesus ikke svarer på spørsmålet, sårer Pilatus’ stolthet, og han farer opp med ordene: «Taler du ikke til meg? Vet du ikke at jeg har myndighet til å gi deg fri og har myndighet til å pælfeste deg?»

«Du ville slett ikke ha noen myndighet over meg hvis den ikke var blitt gitt deg ovenfra,» svarer Jesus respektfullt. Han sikter til det at Gud har gitt menneskelige herskere myndighet til å administrere jordiske anliggender. Han tilføyer: «Derfor har han som har overgitt meg til deg, større synd.» Ja, både øverstepresten Kaifas og hans medsammensvorne og Judas Iskariot er mer ansvarlige enn Pilatus for den urettferdige behandlingen Jesus får.

Jesus gjør nå enda dypere inntrykk på Pilatus, som blir redd for at Jesus kanskje er av guddommelig opprinnelse. Pilatus prøver derfor nok en gang å få ham løslatt. Men jødene protesterer høylytt. De gjentar sin politiske anklage og truer Pilatus på en listig måte ved å si: «Hvis du gir denne mannen fri, er du ikke keiserens venn. Enhver som gjør seg selv til konge, taler imot keiseren.»

Til tross for de alvorlige følger det kan få, fører Pilatus Jesus ut igjen. «Se! Deres konge!» henstiller han til dem enda en gang.

«Få ham bort! Få ham bort! Pælfest ham!»

«Skal jeg pælfeste deres konge?» spør Pilatus fortvilt.

Jødene har lenge ergret seg over å være underlagt romernes styre. Ja, de forakter romernes herredømme. Likevel sier overprestene hyklersk: «Vi har ingen annen konge enn keiseren.»

Pilatus frykter for å miste sin politiske stilling og sitt omdømme og gir derfor til slutt etter for jødenes ubøyelige krav. Han overgir Jesus. Soldatene tar av ham purpurkappen og kler ham i ytterkledningene hans. Da han blir ført bort for å bli pælfestet, må han bære sin egen torturpæl.

Det er nå formiddag, fredag den 14. nisan; kanskje klokken nærmer seg 12. Jesus har vært oppe siden tidlig torsdag morgen, og han har hatt den ene vonde opplevelsen etter den andre. Det er forståelig at kreftene hans snart tar slutt under tyngden av pælen. En forbipasserende, Simon fra Kyréne i Afrika, blir derfor tvunget til å bære pælen for ham. En stor folkemengde følger dem, deriblant mange kvinner som slår seg selv av sorg og kommer med klagerop over Jesus.

Jesus snur seg mot kvinnene og sier: «Jerusalems døtre, slutt med å gråte over meg. Gråt derimot over dere selv og over deres barn; for se, det skal komme dager da folk skal si: ’Lykkelige er de ufruktbare kvinner og de morsliv som ikke fødte, og de bryster som ikke gav die!’ . . . For hvis de gjør disse ting når det er saft i treet, hva vil da skje når det har visnet?»

Jesus sikter til det tre som den jødiske nasjon utgjør. Det er fortsatt litt livssaft i det fordi Jesus er nærværende og det finnes en rest som tror på ham. Men når disse blir tatt ut fra nasjonen, vil det bare gjenstå et åndelig dødt tre, ja, en visnet nasjonal organisasjon. Det vil virkelig gi grunn til gråt når de romerske hærer tjener som Guds domsfullbyrdere og ødelegger den jødiske nasjon! Johannes 19: 6—17, NW; 18: 31; Lukas 23: 24—31, NW; Matteus 27: 31, 32, NW; Markus 15: 20, 21, NW.

▪ Hva anklager de religiøse lederne Jesus for da deres politiske anklager ikke fører fram?

▪ Hvorfor blir Pilatus enda reddere?

▪ Hvem har større skyld enn Pilatus for det som skjer med Jesus?

▪ Hvordan får prestene til slutt Pilatus til å overgi Jesus til døden?

▪ Hva sier Jesus til de kvinnene som gråter over ham, og hva sikter han til med «treet» som det er «saft i», men som så ’visner’?