Kapittel 85

På leting etter de bortkomne

JESUS vil gjerne finne dem som vil tjene Gud ydmykt. Han går derfor rundt og snakker med alle om Riket, også med beryktede syndere. Det er slike mennesker som nå samler seg rundt Jesus for å lytte til ham.

Fariseerne og de skriftlærde får se dette, og de kritiserer Jesus fordi han omgås mennesker som de betrakter som uverdige. De sier: «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.» Å gjøre noe slikt var langt under deres verdighet. Fariseerne og de skriftlærde behandler vanlige mennesker som støv under sine føtter. De bruker faktisk det hebraiske uttrykket ‛am ha·’aʹrets, «folk av landet [jorden]», for å vise sin forakt for slike mennesker.

Jesus derimot behandler alle med verdighet, godhet og medlidenhet. Mange av disse lite ansette menneskene, også slike som er kjent for å praktisere synd, lytter derfor ivrig til ham. Hva så med den kritikk fariseerne retter mot Jesus fordi han bruker tid og krefter på slike som de betrakter som uverdige?

Jesus imøtegår innvendingen deres ved å benytte en lignelse. Han tar utgangspunkt i fariseernes eget syn — de mener at de selv er rettferdige og har en trygg plass i Guds kve, mens de foraktelige ‛am ha·’aʹrets er kommet på avveier og er som bortkomne sauer. Hør etter når han spør:

«Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én, lar han ikke da de nittini være igjen ute i marken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den? Og når han finner den, blir han glad og legger den på skuldrene sine. Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier: ’Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort.’»

Deretter anvender Jesus denne lignelsen og sier: «På samme måte blir det større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse.»

Ettersom fariseerne anser seg selv som rettferdige, mener de at de ikke trenger å angre og vende om. Da noen av dem et par år tidligere kritiserte Jesus fordi han spiste sammen med tollere og syndere, sa han til dem: «Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere.» De selvrettferdige fariseerne, som ikke skjønner at de må angre og vende om, gir ingen grunn til glede i himmelen. Men det gjør syndere som angrer oppriktig.

For virkelig å understreke at det er grunn til å glede seg storlig når bortkomne syndere vender om, forteller Jesus nok en lignelse. Han sier: «Om en kvinne har ti sølvmynter og mister én, tenner hun ikke da en lampe og feier i hele huset og leter nøye til hun finner den? Og når hun har funnet den, kaller hun sammen venninner og nabokoner og sier: ’Gled dere med meg, for jeg har funnet det pengestykket jeg hadde mistet.’»

Jesus anvender denne lignelsen omtrent på samme måte som den forrige, idet han sier at det blir «glede blant Guds engler over én synder som vender om».

Den kjærlige interesse som englene viser for disse bortkomne syndernes omvendelse er virkelig bemerkelsesverdig, spesielt i betraktning av at disse en gang så lite ansette og foraktede ‛am ha·’aʹrets til slutt kunne bli en del av Guds himmelske rike! I himmelen får de til og med en høyere stilling enn den englene har. Englene er ikke misunnelige og føler seg ikke forbigått, men verdsetter ydmykt at syndige mennesker har møtt og overvunnet vanskeligheter i livet som vil gjøre dem rustet til å tjene som forståelsesfulle og barmhjertige konger og prester i himmelen. Lukas 15: 1—10; Matteus 9: 13; 1. Korinter 6: 2, 3; Åpenbaringen 20: 6.

▪ Hvorfor omgås Jesus syndere, og hvilken kritikk kommer fariseerne med?

▪ Hvordan betrakter fariseerne vanlige mennesker?

▪ Hvilke lignelser benytter Jesus, og hva kan vi lære av dem?

▪ Hvorfor er det så bemerkelsesverdig at englene gleder seg?