Praktisk visdom med tanke på framtiden
Kapittel 87
Praktisk visdom med tanke på framtiden
JESUS har nettopp fortalt om den bortkomne sønnen til en gruppe mennesker som blant andre består av disiplene, uærlige skatteoppkrevere og andre som er kjent for å være syndere, og skriftlærde og fariseere. Nå henvender han seg til disiplene og forteller en lignelse om en rik mann som har fått en ufordelaktig rapport om sin husholder eller forvalter.
Ifølge Jesus kaller den rike mannen forvalteren til seg og sier at han vil avskjedige ham. «Hva skal jeg gjøre nå, når min herre tar stillingen fra meg?» tenker forvalteren. «Jeg er ikke sterk nok til å grave, og jeg skammer meg for å tigge. Jo, nå vet jeg hva jeg vil gjøre for at folk skal ta imot meg i sine hjem når jeg blir avsatt.»
Hvilke planer har forvalteren? Han kaller til seg sin herres skyldnere. «Hvor mye skylder du min herre?» spør han.
«Hundre fat [oliven]olje,» svarer den første.
«Her har du ditt gjeldsbrev,» sier forvalteren, «sett deg ned med en gang og skriv femti.»
Han spør en annen: «Og du, hvor mye skylder du?»
«Hundre tønner hvete,» svarer han.
«Her er ditt gjeldsbrev,» sier forvalteren, «skriv åtti.»
Forvalteren er i sin fulle rett da han nedskriver den gjelden disse mennene har til hans herre, ettersom han fortsatt har ansvaret for sin herres økonomi. Ved å redusere gjelden vinner han seg venner som kan gjøre ham tjenester til gjengjeld når han mister jobben sin.
Da hans herre hører hva som har skjedd, blir han imponert. Han roser den uærlige forvalteren ’fordi han har stelt seg klokt [handlet med praktisk visdom, NW]’. Og Jesus tilføyer: «Denne verdens barn er flinkere til å ordne seg med hverandre enn lysets barn.»
For å vise disiplene hva de kan lære av dette, sier Jesus: «Gjør dere venner ved den urettferdige mammon, for at de, når den svikter, kan ta imot dere i de evige boliger!»
Jesus roser ikke forvalteren for hans uærlighet eller urettferdighet, men for hans forutseenhet og praktiske visdom. «Denne verdens barn» bruker ofte pengene sine eller stillingen sin på en klok måte, slik at de vinner seg venner som kan gjøre dem visse tjenester til gjengjeld. Guds tjenere, «lysets barn», må også bruke sine materielle midler, «den urettferdige mammon», på en forstandig måte som de selv kan ha gagn av.
Men som Jesus sier, bør de ved hjelp av disse midlene vinne seg venner som kan ta imot dem «i de evige boliger». For dem som tilhører den lille hjord, er disse «boliger» i himmelen, og for de «andre sauer» er de på en paradisisk jord. Ettersom det bare er Jehova Gud og hans Sønn som kan ta imot noen på disse stedene, bør vi pleie vennskap med dem ved ivrig å bruke den «urettferdige mammon» som vi måtte ha, til å støtte Rikets interesser. Når den materielle rikdommen svikter oss eller går tapt, noe den helt sikkert kommer til å gjøre, vil vår evige framtid være sikret.
Deretter sier Jesus at de som er tro i selv disse materielle eller små tingene, også vil være tro i spørsmål som er av større betydning. Han sier videre: «Om dere ikke er tro når det gjelder pengene, som det hefter urett ved, hvem vil da betro dere de virkelige verdier [det vil si åndelige verdier eller Rikets interesser]? Og dersom dere ikke viser troskap med det som hører andre til [Rikets interesser som Gud har betrodd sine tjenere], hvem vil da gi dere noe til eget eie [belønning i form av liv i de evige boliger]?»
Vi kan simpelthen ikke være sanne tjenere av Gud og samtidig være slaver av den urettferdige mammon, materiell rikdom. Som Jesus til slutt sier: «En trell kan ikke tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon.» Lukas 15: 1, 2; 16: 1—13, vers 9 fra Norsk Bibel, 1988; Johannes 10: 16.
▪ Hvordan vinner forvalteren i Jesu lignelse seg venner som kan hjelpe ham siden?
▪ Hva er «den urettferdige mammon», og hvordan kan vi skaffe oss venner ved hjelp av den?
▪ Hvem kan ta imot oss i «de evige boliger», og hva er disse boligene?