Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

«Sannelig, han var Guds Sønn!»

«Sannelig, han var Guds Sønn!»

Kapittel 126

«Sannelig, han var Guds Sønn!»

JESUS har ikke hengt lenge på pælen før det midt på dagen kommer et mystisk mørke som varer i tre timer. Det kan ikke være en solformørkelse, for det er fullmåne ved påsketider, og solformørkelser finner bare sted ved nymåne. En solformørkelse varer dessuten bare noen minutter. Det er derfor Gud som står bak dette mørket. Det får sannsynligvis dem som spotter Jesus, til å stoppe opp og tenke, slik at til og med deres hånlige tilrop stilner.

Hvis dette selsomme fenomenet finner sted før den ene forbryteren refser den andre og ber Jesus om å huske ham, kan det være noe av det som får ham til å angre. Kanskje det også er under dette mørket at fire kvinner — Jesu mor og hennes søster Salome, Maria Magdalena og Maria, mor til apostelen Jakob den lille (NW) — går bort til torturpælen. Johannes, den disippel som Jesus hadde kjær, er også der.

Jesu mor føler det som om hennes hjerte blir ’gjennomboret’ da hun ser den sønnen hun har diet og oppfostret, henge der på pælen med store smerter. Jesus tenker imidlertid ikke på sine egne smerter, men på sin mors ve og vel. Han anstrenger seg kraftig, nikker mot Johannes og sier til sin mor: «Kvinne, det er din sønn.» Så nikker han mot Maria og sier til Johannes: «Det er din mor.»

Jesus overlater med dette omsorgen for moren, som nå tydeligvis er enke, til den disippelen han er spesielt glad i. Han gjør det fordi Marias andre sønner ennå ikke har vist tro på ham. Han foregår dermed med et godt eksempel, ikke bare når det gjelder å dekke morens fysiske behov, men også hennes åndelige behov.

Omkring klokken tre om ettermiddagen sier Jesus: «Jeg tørster.» Jesus føler at hans Far på en måte har trukket tilbake sin beskyttelse fra ham, for at hans ulastelighet skal bli prøvd til det ytterste. Han roper derfor med høy røst: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Noen som står i nærheten, hører det og utbryter: «Hør, han roper på Elia.» En av dem løper straks bort og fyller en svamp med eddikvin som han setter på en stang og gir ham å drikke. Men andre sier: «Vent, la oss se om Elia kommer for å ta ham ned.»

Da Jesus får eddikvinen, roper han med høy røst: «Det er fullbrakt!» Ja, han har fullført alt det hans Far har sendt ham til jorden for å gjøre. Til slutt sier han: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!» Jesus overgir med dette sin livskraft til Gud i tillit til at Gud vil gi ham den tilbake. Så bøyer han hodet og dør.

I det øyeblikk Jesus utånder, inntreffer et kraftig jordskjelv som fører til at klippene slår sprekker. Skjelvet er så kraftig at gravene utenfor Jerusalem åpner seg, og lik blir kastet ut av dem. Forbipasserende som ser de døde som er blitt avdekket, drar inn i byen og forteller hva de har sett.

I det øyeblikk Jesus dør, revner dessuten det store forhenget som skiller Det hellige fra Det aller helligste i Guds tempel, i to, fra øverst til nederst. Dette vakkert utsmykte forhenget skal ha vært omkring 18 meter i høyden og svært tungt. Det forbløffende miraklet er ikke bare et uttrykk for Guds vrede overfor dem som drepte hans Sønn, men det er også en tilkjennegivelse av at Jesu død nå har gjort det mulig å komme inn i Det aller helligste, inn i selve himmelen.

Da folk opplever jordskjelvet og ser det som skjer, blir de svært redde. Den offiseren som har ansvaret for henrettelsen, priser Gud. «Sannelig, han var Guds Sønn!» utbryter han. Han hadde sannsynligvis vært til stede da Jesus ble ført fram for Pilatus og det ble drøftet hvorvidt han var Guds Sønn. Nå er han overbevist om at Jesus er Guds Sønn, ja, at han virkelig er det største menneske som noen gang har levd.

Andre er også overveldet av disse mirakuløse hendelsene, og de begir seg på hjemveien, mens de slår seg for brystet som et uttrykk for sin dype sorg og skam. Mange kvinner som er disipler av Jesus, betrakter det hele på avstand og er sterkt grepet av disse viktige begivenhetene. Apostelen Johannes er også til stede. Matteus 27: 45—56; Markus 15: 33—41; Lukas 23: 44—49; 2: 34, 35, NW; Johannes 19: 25—30.

▪ Hvorfor kan det ikke være en solformørkelse som er årsak til det mørket som varer i tre timer?

▪ Hva gjør Jesus like før sin død som et godt eksempel for dem som har tilårskomne foreldre?

▪ Hva er de fire siste uttalelsene Jesus kommer med før han dør?

▪ Hva forårsaker jordskjelvet, og hvilken betydning har det at forhenget i templet revner i to?

▪ Hvordan reagerer den offiseren som har ansvaret for henrettelsen, på miraklene?