En bok som er oversatt til levende språk

Hvis det språket som en bok er skrevet på, dør ut, kan vi også si at boken er død. Det er få mennesker i dag som kan lese de gamle språkene som Bibelen ble skrevet på. Likevel er Bibelen en levende bok. Den har overlevd fordi den er blitt oversatt til levende språk. Oversetterne møtte mange ganger tilsynelatende uoverstigelige hindringer.

Å OVERSETTE Bibelen — som har over 1100 kapitler og 31 000 vers — er en enorm oppgave. Men i århundrenes løp har selvoppofrende oversettere med glede tatt imot utfordringen. Mange av dem var villige til å utholde store vanskeligheter og til og med gå i døden for dette arbeidets skyld. Beretningen om hvordan Bibelen er blitt oversatt, er en bemerkelsesverdig beretning om standhaftighet og oppfinnsomhet. La oss se på noen få trekk ved denne imponerende beretningen.

De utfordringene oversetterne har møtt

Hvordan oversetter man en bok til et skriftløst språk? Det var en utfordring som mange bibeloversettere stod overfor. Wulfila, som levde på 300-tallet, gikk for eksempel i gang med å oversette Bibelen til det som på den tiden riktignok var et moderne språk, men ikke et skriftspråk, nemlig gotisk. Wulfila overvant utfordringen ved å oppfinne det gotiske alfabetet med 27 bokstaver, som han hovedsakelig baserte på det greske og det latinske alfabetet. Hans oversettelse av så godt som hele Bibelen til gotisk ble fullført før 381 e.v.t.

På 800-tallet var det to gresktalende brødre, Kyrillos (tidligere Konstantin) og Methodios, begge fremtredende språkforskere, som satte seg fore å oversette Bibelen til gagn for de slavisktalende. Men det gamle slaviske språket som vår tids slaviske språk har utviklet seg fra, hadde ikke noe alfabet. De to brødrene skapte derfor et alfabet for å kunne lage en bibeloversettelse. Dermed kunne Bibelen nå «tale» til mange flere, til alle dem som befant seg i den slavisktalende verden.

På 1500-tallet bestemte William Tyndale seg for å oversette Bibelen fra originalspråkene til engelsk, men han møtte sterk motstand fra både kirke og stat. Tyndale, som var utdannet ved Oxford, ønsket å lage en oversettelse som selv «en ploggutt» kunne forstå.¹ Men for å få gjennomført det måtte han flykte til Tyskland, hvor hans oversettelse av «Det nye testamente» til engelsk ble trykt i 1526. Da eksemplarer av oversettelsen ble smuglet inn i England, ble myndighetene  så rasende at de begynte å brenne dem offentlig. Tyndale ble senere forrådt. Han ble kvalt, og liket ble brent. Rett før dette sa han med høy røst: «Herre, opplat kongen av Englands øyne.»²

Oversettingen av Bibelen fortsatte; oversetterne lot seg ikke stanse. Fram til 1800 var i hvert fall deler av Bibelen blitt oversatt til 68 språk. I og med at det ble opprettet bibelselskaper — spesielt British and Foreign Bible Society, som ble opprettet i 1804 — ble Bibelen raskt oversatt til enda flere språk. Hundrevis av unge menn reiste til fremmede land som misjonærer, og for mange av dem var det viktigste målet å få oversatt Bibelen.

Oversettelse til de afrikanske språk

I 1800 fantes det bare et titall skriftspråk i Afrika. Hundrevis at andre talespråk måtte vente til noen oppfant et skriftsystem. Så kom det misjonærer som lærte seg språkene uten å ha lærebøker eller ordbøker å hjelpe seg med. De strevde med å gi språket en skriftlig form, og deretter lærte de befolkningen å lese skriften. De gjorde det fordi de ville at befolkningen en dag skulle kunne lese Bibelen på sitt eget språk.³

En slik misjonær var skotten Robert Moffat. I 1821, da han var 25 år, opprettet han en misjonsstasjon blant den tswanatalende befolkningen i det sørlige Afrika. For å lære seg språket deres, som var et skriftløst språk, var han mye sammen med de innfødte, og av og til reiste han til de indre delene av landet for å bo blant dem. «Menneskene var vennlige,» skrev han senere, «og mine språklige feil førte til mange latterutbrudd. Det hendte ikke en eneste gang at noen rettet på et ord eller en setning før de meget virkningsfullt hadde etterapet den måten jeg snakket på, til stor underholdning for de andre.»⁴ Moffat gav ikke opp, og med tiden mestret han språket og utviklet også et skriftsystem for det.

I 1829, etter at Moffat hadde arbeidet blant tswanafolket i åtte år, fullførte han oversettelsen av Lukas’ evangelium. For å få det trykt reiste han nesten hundre mil med oksekjerre ut til kysten og videre med båt til Cape Town. Guvernøren der gav ham tillatelse til å bruke en av myndighetenes trykkpresser, men Moffat måtte selv ta seg av settingen og trykkingen, og i 1830 ble evangeliet endelig utgitt. For første gang kunne tswanafolket lese en del av Bibelen på sitt eget språk. I 1857 hadde Moffat fullført en oversettelse av hele Bibelen til tswana.

Moffat fortalte senere om hvordan tswanafolket reagerte da de fikk Lukas’ evangelium på sitt eget språk: «Jeg har truffet mennesker som har kommet mange mil for å få tak i eksemplarer av St. Lukas. . . . Jeg har sett dem få deler av St. Lukas og gråte på grunn av det, trykke dem til sitt bryst og felle tårer i takknemlighet, helt til jeg har sagt til mer enn én: ’Dere ødelegger bøkene med tårene deres.’»⁵

Iherdige oversettere som Moffat sørget på denne måten for at mange afrikanere fikk sin første mulighet til å kommunisere skriftlig — og mange av dem hadde til å begynne med ikke følt at de hadde behov for et skriftspråk. Men oversetterne mente at de gav Afrikas folk en enda mer verdifull gave — Bibelen på deres eget språk. I dag er hele Bibelen eller deler av den oversatt til over 600 afrikanske språk.

Oversettelse til de asiatiske språk

Mens oversetterne i Afrika strevde med å gi talespråk en skriftlig form, støtte oversettere på den andre siden av kloden på et helt annet problem — de skulle oversette til språk som allerede hadde et komplisert  skriftsystem. Det var den store utfordringen for dem som oversatte Bibelen til de asiatiske språkene.

I begynnelsen av 1800-tallet reiste William Carey og Joshua Marshman til India og lærte seg mange av landets skriftspråk. I samarbeid med boktrykkeren William Ward utgav de oversettelser av i hvert fall deler av Bibelen på nesten 40 språk.⁶ Forfatteren J. Herbert Kane sier om William Carey: «Han oppfant en vakker, lettflytende muntlig form [av bengali] som erstattet den gamle, klassiske formen, og gjorde dermed språket mer forståelig og tiltalende for lesere i vår tid.»⁷

Adoniram Judson, som var født og oppvokst i USA, reiste til Burma, og i 1817 begynte han å oversette Bibelen til burmesisk. Han skrev følgende om hvor vanskelig det var å lære seg et orientalsk språk såpass godt at han kunne oversette Bibelen til det: ’Når vi skal lære et språk som tales av et folk på den andre siden av jorden, et folk hvis tankebaner går i helt andre retninger enn våre, og som har uttrykksmåter som følgelig er helt fremmede for oss, og bokstavene og ordene ikke har noen som helst likhet med bokstavene og ordene i noe språk vi har støtt på; når vi ikke har noen ordbok eller tolk og må forstå litt av språket før vi kan nyttiggjøre oss den hjelpen en innfødt lærer kan gi oss — da betyr det arbeid!’⁸

I Judsons tilfelle betydde det omkring 18 års møysommelig arbeid. Den siste delen av Bibelen på burmesisk ble trykt i 1835. Men oppholdet i Burma ble en dyr historie for ham. Mens han holdt på med bibeloversettelsen, ble han anklaget for spionasje og satt nesten to år i et moskitobefengt fengsel. Kort tid etter at han var blitt satt fri, døde hans kone og hans lille datter av en febersykdom.

Da den 25 år gamle Robert Morrison kom til Kina i 1807, gikk han i gang med den kolossalt vanskelige oppgaven å oversette Bibelen til kinesisk, et av de mest kompliserte skriftspråk i verden. Hans kjennskap til kinesisk var begrenset, for det var bare to år siden han hadde begynt å studere språket. Morrison fikk også problemer med kinesisk politi, som søkte å opprettholde Kinas isolasjon. Det var dødsstraff for å lære utlendinger kinesisk. En utlending som oversatte Bibelen til kinesisk, risikerte også å bli straffet med døden.

Morrison fortsatte uforferdet, men forsiktig, å studere språket, og han lærte fort. Etter to år fikk han arbeid som oversetter ved Det ostindiske kompani. Om dagen arbeidet han for kompaniet, men i det skjulte og i konstant fare for å bli oppdaget arbeidet han  med oversettingen av Bibelen. I 1814, sju år etter at han hadde kommet til Kina, var De kristne greske skrifter klare til trykking.⁹ Fem år senere hadde han fullført De hebraiske skrifter med hjelp fra William Milne.

Det var en enormt stor bragd — Bibelen forelå nå på det språket som ble brukt av flest mennesker i hele verden. Takket være dyktige oversettere ble det snart utgitt oversettelser på andre asiatiske språk. I dag foreligger Bibelen på over 500 av de språkene som tales i Asia.

Hva var grunnen til at menn som Tyndale, Moffat, Judson og Morrison i årevis — noen med fare for sitt liv — strevde med å oversette en bok til gagn for mennesker som de ikke kjente, og som i noen tilfeller ikke hadde noe skriftspråk? Det var så avgjort ikke for å oppnå ære eller økonomisk vinning. De trodde at Bibelen er Guds Ord, og at alle mennesker burde ha mulighet til å lese den på sitt eget språk.

Enten du tror at Bibelen er Guds Ord, eller ikke, er du trolig enig i at en slik selvoppofrelse som den disse iherdige oversetterne viste, er mangelvare i vår tid. Er ikke en bok som får folk til å vise en slik uselviskhet, verd å undersøke?

[Oversikt på side 12]

(Se den trykte publikasjonen)

Antall språk som deler av Bibelen er blitt trykt på siden 1800

68 107 171 269 367 522 729 971 1199 1762 2123

1800 1900 1995

[Bilde på side 10]

Tyndale oversetter Bibelen

[Bilde på side 11]

Robert Moffat

[Bilde på side 12]

Adoniram Judson

[Bilde på side 13]

Robert Morrison