Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Kan vi stole på denne boken?

Kan vi stole på denne boken?

Kan vi stole på denne boken?

«Jeg finner flere sikre tegn på pålitelighet i Bibelen enn i noen som helst verdslig historisk beretning.» — Den berømte engelske vitenskapsmannen sir Isaac Newton.1

KAN vi stole på denne boken — Bibelen? Forteller den om mennesker som virkelig har levd, om steder som virkelig har eksistert, og om begivenheter som virkelig har funnet sted? I så fall skulle det finnes vitnesbyrd om at den er skrevet av påpasselige, ærlige mennesker. Det finnes slike beviser. Mange av dem er blitt funnet i jorden, og enda flere finnes i selve boken.

Arkeologiske vitnesbyrd

Funn av gamle kulturgjenstander som har ligget nedgravd i jorden i bibelske land, har vist at Bibelens historiske og geografiske opplysninger er nøyaktige. La oss se på bare noen få av de vitnesbyrdene som arkeologene har gravd fram.

De som leser Bibelen, er godt kjent med David, den modige unge hyrden som ble konge i Israel. Navnet hans forekommer 1138 ganger i Bibelen, og uttrykket «Davids hus» — som ofte sikter til Davids dynasti — forekommer 27 ganger. (1. Samuelsbok 16: 13; 20: 16) Inntil ganske nylig fantes det imidlertid ikke noe klart vitnesbyrd andre steder enn i Bibelen om at David har levd. Var David bare en oppdiktet skikkelse?

I 1993 gjorde en gruppe arkeologer under ledelse av professor Avraham Biran et oppsiktsvekkende funn som Israel Exploration Journal skrev om. I Tel Dan, en tell, eller en haug, i det nordlige Israel, avdekket de en basaltstein. Steinen har en innskrift som nevner både «Davids hus» og «Israels konge».2 Innskriften er datert til det niende århundre før vår tidsregning og sies å være fra et seiersmonument som ble reist av arameerne, fiender av israelittene som bodde i øst. Hvorfor har denne gamle innskriften så stor betydning?

På grunnlag av en rapport som ble utarbeidet av professor Biran og hans medarbeider, professor Joseph Naveh, brakte bladet Biblical Archaeology Review en artikkel hvor det stod: «Dette er første gang navnet David er blitt funnet andre steder enn i Bibelen i en tekst fra oldtiden.»3 * Det er også noe annet ved denne innskriften som det er verdt å merke seg. Uttrykket «Davids hus» er skrevet i ett ord. Språkeksperten professor Anson Rainey forklarer: «Det [mangler ofte] en ordskiller . . . , særlig hvis ordkombinasjonen utgjør et velkjent egennavn. I midten av det niende århundre før vår tidsregning var ’Davids hus’ utvilsomt et velkjent politisk og geografisk egennavn.»5 Kong David og hans dynasti var åpenbart godt kjent i oldtidens verden.

Har Ninive — den store byen i Assyria som er omtalt i Bibelen — virkelig eksistert? Så sent som i begynnelsen av 1800-tallet var det noen bibelkritikere som ikke ville tro det. Men i 1849 avdekket sir Austen Henry Layard ruinene av kong Sankeribs palass i Kuyunjik, et sted som viste seg å ha vært en del av Ninive. Dermed ble kritikerne brakt til taushet på det punktet. Men disse ruinene kunne fortelle mer. På veggene i et godt bevart kammer var det et relieff som illustrerte beleiringen av en godt befestet by og fanger som ble ført fram for den kongen som stod bak invasjonen. Over kongen stod denne innskriften: «Sankerib, verdens konge, konge av Assyria, satt på en nîmedu-trone og inspiserte byttet (som var tatt) fra Lakisj (La-ki-su).»6

I dag kan man se dette relieffet og denne innskriften på British Museum. Funnet stemmer overens med Bibelens beretning i 2. Kongebok 18: 13, 14 om hvordan kong Sankerib inntok den judeiske byen Lakisj. Layard skrev om betydningen av funnet: «Hvem holdt det vel for å være sannsynlig eller mulig før disse funnene ble gjort, at man under den haugen med jord og skrot som avmerket det stedet hvor Ninive hadde ligget, skulle finne den historiske beretningen om krigene mellom Hiskia [Judas konge] og Sankerib, som var skrevet av Sankerib selv på den tiden da de fant sted, og som bekreftet selv små detaljer i den bibelske beretningen?»7

Arkeologene har avdekket mange andre kulturgjenstander — keramikk, ruiner av bygninger, leirtavler, mynter, dokumenter, monumenter og innskrifter — som bekrefter Bibelens nøyaktighet. Utgravninger har avdekket den kaldeiske byen Ur, et senter for handel og religion hvor Abraham bodde.8 (1. Mosebok 11: 27—31) Nabonids krønike, som ble funnet på 1800-tallet, forteller om at Babylon ble erobret av Kyros den store i 539 f.v.t., en begivenhet som er omtalt i Daniel, kapittel 5.9 På en buegang i det gamle Tessalonika ble det funnet en innskrift (fragmenter av den er oppbevart i British Museum) med navnene på noen av byens styresmenn som ble omtalt som «politarker», et ord som var ukjent i klassisk gresk litteratur, men som ble brukt av bibelskribenten Lukas.10 (Apostlenes gjerninger 17: 6, New World Translation of the Holy Scriptures—With References [1984], fotnoten) Det ble dermed godtgjort at Lukas var nøyaktig på dette punktet — som det allerede var godtgjort med hensyn til andre detaljer. — Jevnfør Lukas 1: 3.

Men arkeologene er ikke alltid enige seg imellom. De er heller ikke alltid enig i det som står i Bibelen. Bibelen inneholder ikke desto mindre i seg selv sterke vitnesbyrd om at den er en bok som vi kan stole på.

Oppriktighet i framstillingen

Ærlige historieskrivere ville ikke bare skrive om seirer (som i innskriften om Sankeribs erobring av Lakisj), men også om nederlag, ikke bare om det som lyktes, men også om det som mislyktes, ikke bare om styrke, men også om svakhet. Det er få verdslige historiske beretninger som gjenspeiler en slik ærlighet.

Daniel D. Luckenbill sier om de assyriske historieskriverne: «Det er ofte tydelig at den kongelige forfengelighet krevde at man ikke var så nøye med den historiske nøyaktighet.»11 Et eksempel på den slags ’kongelig forfengelighet’ finner vi i assyrerkongen Assurnasirpals krønike, hvor kongen skrytende erklærer: «Jeg er storartet, jeg er prektig, jeg er opphøyd, jeg er mektig, jeg er æret, jeg er lovprist, jeg er fremragende, jeg er veldig, jeg er tapper, jeg er modig som en løve, og jeg er heroisk!»12 Ville du godta alt det du leste i en slik krønike, som pålitelig historie?

Bibelskribentene var på den annen side forfriskende oppriktige. Moses, Israels leder, fortalte åpent om de feilene som ble begått av hans bror, Aron, hans søster, Mirjam, hans nevøer Nadab og Abihu og hele folket, og han forsøkte heller ikke å skjule sine egne feil. (2. Mosebok 14: 11, 12; 32: 1—6; 3. Mosebok 10: 1, 2; 4. Mosebok 12: 1—3; 20: 9—12; 27: 12—14) De alvorlige feilene som kong David begikk, ble ikke dekket over, men ble skrevet ned — og det mens David ennå var konge. (2. Samuelsbok, kapitlene 11 og 24) Matteus, som skrev den boken som bærer hans navn, forteller at apostlene (som han selv var en av) trettet om hvem av dem som var den mest betydningsfulle, og at de forlot Jesus den natten han ble arrestert. (Matteus 20: 20—24; 26: 56) De som skrev brevene i De kristne greske skrifter, erkjente åpent at det var problemer i noen av de første kristne menighetene, deriblant seksuell umoral og stridigheter. Og de la ikke fingrene imellom når de tok opp disse problemene. — 1. Korinter 1: 10—13; 5: 1—13.

En slik ærlighet og åpenhet vitner om oppriktig interesse for å få fram det som er sant. Bibelskribentene var villige til å komme med ufordelaktige opplysninger om sine nærmeste, sitt folk og seg selv. Gir ikke det oss god grunn til å stole på det de skrev?

Nøyaktig i detaljer

I en rettssak blir et vitneutsagns troverdighet ofte avgjort på grunnlag av detaljer. Når utsagnet stemmer i små detaljer, kan det være tegn på at det er nøyaktig og ærlig, mens alvorlige uoverensstemmelser kan avsløre at det er fabrikkert. På den annen side kan det at en beretning er overdrevent nøyaktig — at hver minste detalj stemmer til punkt og prikke — også vitne om at vitneutsagnet er falskt.

Holder bibelskribentenes utsagn mål hva dette angår? Beretningene til dem som skrev Bibelen, stemmer på en bemerkelsesverdig måte overens, selv når det gjelder små detaljer. Men denne samstemmigheten er ikke nøye planlagt, noe som ville vekke mistanke om avtalt spill. Det er ikke mulig å peke på noe bestemt mønster; i mange tilfeller støtter skribentene hverandres utsagn uten å ha hatt til hensikt å gjøre det. La oss se på noen eksempler.

Bibelskribenten Matteus skrev: «Og da Jesus kom inn i Peters hus, så han hans svigermor ligge syk med feber.» (Matteus 8: 14) Her kom Matteus med en interessant, men uvesentlig detalj: Peter var gift. Denne detaljen støttes av Paulus, som skrev: «Har vi ikke rett til å ha en søster med oss omkring som hustru, slik som de andre apostlene og . . . Kefas?» * (1. Korinter 9: 5) Sammenhengen viser at Paulus forsvarte seg mot uberettiget kritikk. (1. Korinter 9: 1—4) Det er tydelig at Paulus ikke trekker fram denne lille detaljen — at Peter var gift — for å støtte Matteus’ beretning, men bare nevner den i forbifarten.

Alle de fire evangelieskribentene — Matteus, Markus, Lukas og Johannes — forteller at den kvelden Jesus ble arrestert, var det en av disiplene som drog et sverd og slo til øversteprestens slave og hogg øret av ham. Bare Johannes’ evangelium tar med en tilsynelatende unødvendig detalj: «Slavens navn var Malkus.» (Johannes 18: 10, 26) Hvorfor er det bare Johannes som oppgir mannens navn? Noen få vers senere tar beretningen med en annen detalj som ikke er nevnt noe annet sted: Johannes «var kjent av øverstepresten». Han var også kjent av øversteprestens husstand; tjenerne kjente ham, og han kjente dem. (Johannes 18: 15, 16) Det var derfor bare naturlig at Johannes nevnte den skadede mannens navn, mens de andre evangelieskribentene, som ikke kjente ham, ikke navngav ham.

Det hender at detaljerte forklaringer er utelatt i én beretning, men blir nevnt i en annen rent tilfeldig. Matteus’ beretning om det som skjedde da Jesus stod for Sanhedrinet, sier at noen av dem som var der, «slo ham i ansiktet med åpen hånd og sa: ’Profetér for oss, du Kristus. Hvem var det som slo deg?’» (Matteus 26: 67, 68) Hvorfor bad de Jesus om å ’profetere’ for å si hvem det var som slo ham, når vedkommende stod der rett foran ham? Matteus forklarer ikke det. Men to av de andre evangelieskribentene nevner en liten detalj som var utelatt: Jesu forfølgere dekket til ansiktet hans før han ble slått. (Markus 14: 65; Lukas 22: 64) Matteus presenterer sitt stoff uten å tenke på om han har fått med hver eneste liten detalj.

Johannes’ evangelium forteller om en gang da en stor folkemengde hadde kommet sammen for å høre Jesus undervise. Da Jesus fikk se dem, sa han ifølge beretningen «til Filip: ’Hvor skal vi kjøpe brød, så disse kan få noe å spise?’» (Johannes 6: 5) Hvorfor spurte Jesus akkurat Filip av alle de disiplene som var der? Skribenten sier ikke noe om det. Men i sin parallelle beretning sier Lukas at dette hendte i nærheten av Betsaida, en by på Galilea-sjøens nordlige bredd, og tidligere i sitt evangelium sier Johannes at «Filip var fra Betsaida». (Johannes 1: 44; Lukas 9: 10) Så det var naturlig at Jesus spurte en som var fra en by i nærheten. Detaljene stemmer overens på en bemerkelsesverdig måte, men tydeligvis uten at det var planlagt.

Noen ganger bidrar det at visse detaljer mangler, bare til å gjøre skribenten enda mer troverdig. Vi skal nevne et eksempel. Han som skrev 1. Kongebok, forteller om en alvorlig tørke i Israel. Den var så alvorlig at kongen ikke fant nok vann og gress til å holde hestene og muldyrene sine i live. (1. Kongebok 17: 7; 18: 5) Men den samme beretningen forteller at profeten Elia gav befaling om at det skulle hentes så mye vann til ham på Karmel-fjellet (i forbindelse med en ofring) at det fylte en grøft som var gravd rundt et område på kanskje tusen kvadratmeter. (1. Kongebok 18: 33—35) Hvor kom alt dette vannet fra midt i en tørkeperiode? Han som skrev 1. Kongebok, brydde seg ikke med å forklare det. Men alle som bodde i Israel, visste at Karmel lå ved middelhavskysten, slik det framgår av en tilfeldig bemerkning senere i beretningen. (1. Kongebok 18: 43) Det var derfor en enkel sak å skaffe sjøvann. Hvis denne boken, som ellers er så detaljert, bare presenterte en oppdiktet beretning, hvorfor skulle da skribenten, som i så fall ville ha vært en dyktig bedrager, ha latt et slikt opplagt problem være uløst i teksten?

Kan vi så stole på Bibelen? Arkeologene har avdekket mange nok kulturgjenstander til å bekrefte at Bibelen forteller om mennesker som virkelig har levd, om steder som virkelig har eksistert, og om begivenheter som virkelig har funnet sted. De vitnesbyrdene som Bibelen selv inneholder, er enda mer overbevisende. Oppriktige skribenter sparte ingen — ikke engang seg selv — i sine bestrebelser for å gjengi de faktiske forhold. Skriftenes innbyrdes harmoni, som i mange tilfeller åpenbart er tilfeldig, gir «vitneutsagnet» sannhetens rene klang. Med slike «sikre tegn på pålitelighet» er Bibelen virkelig en bok du kan stole på.

[Fotnoter]

^ avsn. 8 Etter dette funnet fortalte professor André Lemaire at en ny rekonstruksjon av en ødelagt tekstlinje på Mesja-steinen (også kalt Moabittsteinen), som ble funnet i 1868, også nevner «Davids hus».4

^ avsn. 21 «Kefas» er den semittiske formen for «Peter». — Johannes 1: 42.

[Bilde på side 15]

Tel Dan-fragmentet

[Bilde på sidene 16 og 17]

Assyrisk veggrelieff som skildrer beleiringen av Lakisj, omtalt i 2. Kongebok 18: 13, 14