Stemmer denne boken med vitenskapen?

Religionssamfunnene har ikke alltid betraktet vitenskapen som en venn. I tidligere århundrer hendte det at teologer kjempet imot vitenskapelige oppdagelser når de mente at disse utgjorde en trussel mot deres fortolkning av Bibelen. Men er egentlig vitenskapen Bibelens fiende?

HVIS bibelskribentene hadde gitt sin tilslutning til de vitenskapelige synspunktene som var mest utbredt i deres samtid, ville resultatet ha blitt en bok full av alvorlige vitenskapelige unøyaktigheter. Men bibelskribentene forfektet ikke noen uvitenskapelige misoppfatninger. De skrev tvert imot ned en rekke uttalelser som ikke bare er vitenskapelig korrekte, men som også er direkte i strid med det som var den gjeldende oppfatning på den tiden de levde.

Hvilken form har jorden?

Det er et spørsmål som menneskene har vært opptatt av i tusener av år. I oldtiden var det en vanlig oppfatning at jorden var flat. Babylonerne trodde for eksempel at universet var en eske eller et kammer hvor jorden var bunnen eller gulvet. Vediske prester i India tenkte seg at jorden var flat, og at bare den ene siden var bebodd. En primitiv stamme i Asia forestilte seg jorden som et enormt tebrett.

Allerede på 500-tallet før vår tidsregning framsatte den greske filosofen Pythagoras den teori at siden månen og solen er kuleformet, må også jorden være det. Aristoteles (300-tallet før vår tidsregning) hadde den samme oppfatning og forklarte at måneformørkelsene viser at jorden er rund. Den skyggen jorden kaster over månen, er nemlig bueformet.

Den oppfatning at jorden er flat (og at bare oversiden er bebodd), forsvant imidlertid ikke fullstendig. Noen kunne simpelthen ikke godta det som ville være den logiske konklusjon hvis jorden var rund — at det fantes såkalte antipoder. * Lactantius, en kristen apologet som levde på 300-tallet, spottet den tanken. Han skrev: «Er det noen som er så dumme at de tror at det finnes mennesker hvis fottrinn er høyere enn hodene deres? . . . at plantene og trærne vokser nedover? at regnet og snøen og haglet faller oppover?»²

Tanken om antipoder satte enkelte teologer i et dilemma. Visse teorier gikk ut på at hvis det fantes antipoder, kunne de ikke ha noen som helst forbindelse med mennesker som var kjent, enten fordi havet var for stort til at man kunne krysse det, eller fordi ekvator var omgitt av en tropisk sone som ikke kunne passeres. Hvor kunne da eventuelle antipoder ha kommet fra? Noen teologer skjønte ikke dette og foretrakk å tro at det ikke kunne finnes antipoder, eller, som Lactantius  hevdet, at jorden umulig kunne være kuleformet.

Men tanken om en kuleformet jord, en jordklode, holdt seg, og med tiden ble den alminnelig anerkjent. Det er imidlertid først etter at vi kom inn i romalderen, i det 20. århundre, at mennesker har kunnet reise så langt ut i verdensrommet at de ved selvsyn har kunnet bekrefte at jorden er en klode. *

Og hva hadde Bibelen å si i denne saken? På 700-tallet før vår tidsregning, da det var en vanlig oppfatning at jorden var flat — flere hundre år før greske filosofer framsatte den teori at jorden trolig var kuleformet, og flere tusen år før menneskene kunne se jordkloden fra verdensrommet — kom den hebraiske profeten Jesaja med denne påfallende enkle uttalelsen: «Det er En som bor over jordens sirkel.» (Jesaja 40: 22) Det hebraiske ordet chugh, som her er oversatt med «sirkel», kan også gjengis med «kule».³ Andre bibeloversettelser sier «jordkloden» (Douay-oversettelsen) og «den runde jord». — Moffatts oversettelse. *

Bibelskribenten Jesaja holdt seg ikke til de vanlige mytene om jorden. Han skrev ned en uttalelse som ikke kunne motbevises av vitenskapelige oppdagelser som senere ble gjort.

Hva er det som holder jorden oppe?

Det var også andre spørsmål i forbindelse med universet som opptok folk i oldtiden: Hva hviler jorden på? Hva er det som holder solen, månen og stjernene oppe? Folk på den tiden hadde ingen kjennskap til den universelle gravitasjonsloven, som ble formulert av Isaac Newton og offentliggjort i 1687. Den tanke at himmellegemene svever fritt i rommet, var ukjent for dem. De kom derfor ofte med forklaringer som gikk ut på at jorden og andre himmellegemer ble holdt oppe av materielle gjenstander eller substanser.

Én gammel teori, som kanskje skriver seg fra mennesker som bodde på en øy, gikk ut på at jorden var omgitt av vann, og at den fløt på vannet. Hinduene forestilte seg at jorden hadde flere fundamenter, det ene oppå det andre. Den hvilte på fire elefanter, elefantene stod på en enorm skilpadde, skilpadden stod på en diger, sammenkveilet slange, og slangen fløt på verdenshavet. Empedokles, en gresk filosof som levde på 400-tallet før vår tidsregning, trodde at jorden hvilte på en virvelvind, og at det var denne virvelvinden som var årsak til himmellegemenes bevegelser.

De oppfatningene som Aristoteles gjorde seg til talsmann for, var blant dem som kom til å øve størst innflytelse. Aristoteles mente riktignok at jorden var kuleformet, men han ville ikke godta at den kunne henge på intet i rommet. I en avhandling imøtegikk han den oppfatning at jorden hviler på vann, og sa: «Det er ikke naturlig for vann, like lite som det er naturlig for jorden, å henge fritt i luften; det må hvile på noe.»⁴ Hva «hviler» så jorden på? Aristoteles lærte at solen, månen og stjernene var festet til svære, gjennomsiktige kuleskall eller sfærer. Den ene sfæren etter den andre lå tett inntil hverandre. Jorden, som var urørlig, befant seg innerst, i sentrum. Etter hvert som sfærene dreide seg rundt, den ene innenfor den andre, beveget legemene på dem — solen, månen og planetene — seg over himmelen.

Den forklaringen Aristoteles kom med, virket logisk. Hvordan kunne himmellegemene holdes oppe hvis ikke de var festet til noe? Den høyt aktede Aristoteles’ oppfatninger ble dosert som kjensgjerninger i 2000 år. The New Encyclopædia Britannica sier om hans lære at den på 1500- og 1600-tallet «oppnådde å få status som et religiøst dogme» i kirken.⁵

I og med at teleskopet ble oppfunnet, begynte astronomene å dra Aristoteles’ teori i tvil. Men de fant ikke løsningen på problemet før sir Isaac Newton forklarte at planetene svever fritt i det tomme rom og holdes på  plass i sine baner av en usynlig kraft — gravitasjonen. Dette hørtes utrolig ut, og noen av Newtons medarbeidere syntes at det var vanskelig å tro at rommet var et tomrom, som i overveiende grad var fritt for stoff. *⁶

Hva sier Bibelen om dette spørsmålet? For nesten 3500 år siden sa Bibelen med klare, enkle ord at jorden henger «på intet». (Job 26: 7) Det ordet som er brukt på hebraisk for «intet» (beli-mạh), betyr bokstavelig «uten noe».⁷ Det Norske Bibelselskaps oversettelse av 1978/85 bruker uttrykket «over det tomme rom».

De fleste mennesker på den tiden forestilte seg overhodet ikke jorden som en planet som hang «over det tomme rom». Men mange hundre år tidligere skrev bibelskribenten ned en uttalelse som er vitenskapelig korrekt.

Stemmer Bibelen overens med legevitenskapen?

Den moderne legevitenskap har lært oss mye om spredning og forebyggelse av sykdom. Medisinske framskritt på 1800-tallet resulterte i at antiseptikken ble innført — man skjønte at renslighet reduserer faren for infeksjoner. Resultatene var oppsiktsvekkende. Det var en drastisk nedgang i tallet på infeksjoner og for tidlige dødsfall.

Legene i oldtiden forstod ikke ordentlig hvordan sykdommer sprer seg, og de var heller ikke klar over hvor viktig god hygiene er for forebyggelse av sykdom. Det er ikke rart at den måten de gikk fram på, i mange tilfeller virker barbarisk etter våre normer.

Et av de eldste medisinske skrifter som finnes, er Ebers-papyrusen, som skriver seg fra omkring 1550 f.v.t. og forteller om datidens medisinske viten i Egypt. Denne bokrullen beskriver cirka 700 måter å behandle forskjellige sykdommer på, «fra krokodillebitt til smerter i tåneglen».⁸ The International Standard Bible Encyclopaedia sier: «Disse legenes medisinske kunnskap bygde utelukkende på erfaring og observasjon, var i stor utstrekning basert på magi og var fullstendig uvitenskapelig.»⁹ De fleste behandlingsmåtene var simpelthen virkningsløse, men noen av dem var direkte farlige. Til behandling av sår ble det for eksempel anbefalt at en la på en blanding av menneskelige ekskrementer og andre stoffer.¹⁰

Denne teksten om medisinske behandlingsmåter i Egypt ble skrevet omtrent samtidig med de første bøkene i Bibelen, som omfattet Moseloven. Moses, som ble født i 1593 f.v.t., vokste opp i Egypt. (2. Mosebok 2: 1—10) Som medlem av faraos husstand ble han «opplært i all egypternes visdom». (Apostlenes gjerninger 7: 22) Han hadde god kjennskap til «legene» i Egypt. (1. Mosebok 50: 1—3) Hadde deres virkningsløse eller farlige metoder noen innflytelse på det han skrev?

Nei. Moseloven inneholdt tvert imot bestemmelser om hygiene og sanitære tiltak som var langt forut for sin tid. En lov som gjaldt militærleirer, krevde for eksempel at ekskrementer skulle graves ned utenfor leiren. (5. Mosebok 23: 13) Dette var et avansert forebyggende tiltak. Det bidrog til å holde vannet rent og beskyttet folk mot bakteriell dysenteri og andre diarésykdommer som fortsatt krever millioner av menneskeliv hvert år i land hvor det er dårlige sanitære forhold.

 Moseloven inneholdt også andre forskrifter om sanitære forhold som beskyttet israelittene mot spredning av smittsomme sykdommer. En som hadde en smittsom sykdom, eller som man trodde kunne ha det, ble satt i karantene. (3. Mosebok 13: 1—5) Klesplagg eller redskaper som kom i kontakt med et dyr som hadde dødd av seg selv (kanskje av sykdom), måtte vaskes før bruk eller ødelegges. (3. Mosebok 11: 27, 28, 32, 33) En som rørte ved et lik, ble regnet for å være uren og måtte gjennomgå en renselse som blant annet gikk ut på at han måtte vaske klærne sine og bade seg. I de sju dagene han var uren, måtte han ikke ha fysisk kontakt med andre. — 4. Mosebok 19: 1—13.

Disse sanitærforskriftene gjenspeiler en visdom som legene i de omkringliggende nasjonene på den tiden ikke hadde. Tusener av år før legevitenskapen visste hvordan sykdom sprer seg, beskrev Bibelen fornuftige forholdsregler for hvordan man kan beskytte seg. Det er ikke overraskende at Moses sa at det var vanlig at israelittene på hans tid levde til de ble 70—80 år. * — Salme 90: 10.

Du ser sikkert at de foregående uttalelsene fra Bibelen er vitenskapelig nøyaktige. Men det finnes også uttalelser i Bibelen som ikke lar seg bevise vitenskapelig sett. Betyr det nødvendigvis at Bibelen ikke stemmer overens med vitenskapen?

Å godta det som ikke lar seg bevise

Et utsagn som det ikke lar seg gjøre å bevise riktigheten av, er ikke nødvendigvis usant. Menneskenes evne til å oppdage tilstrekkelig bevismateriale og tolke materialet riktig er begrenset. Noen sannheter lar seg ikke bevise fordi det ikke er bevart noe bevismateriale, fordi bevismaterialet er uklart eller ikke er oppdaget, eller fordi man mangler tilstrekkelig vitenskapelig dyktighet eller ekspertise til å kunne trekke en sikker konklusjon. Kan det være dette som er tilfellet når det gjelder visse bibelske utsagn som det mangler uavhengige fysiske kjensgjerninger til støtte for?

Det Bibelen sier om en usynlig åndeverden hvor åndeskapninger oppholder seg, lar seg for eksempel ikke bevise — eller motbevise — vitenskapelig sett. Det samme kan sies om de mirakuløse hendelsene som er omtalt i Bibelen. Det foreligger ikke tilstrekkelige geologiske vitnesbyrd som kan overbevise visse mennesker om at det var en verdensomfattende vannflom på Noahs tid. (1. Mosebok, kapittel 7) Må vi trekke den slutning at det aldri har vært en flom som har satt hele jorden under vann? Historiske begivenheter kan bli fordunklet etter hvert som tiden går og det skjer forandringer. Er det ikke derfor en mulighet for at tusener av år med geologisk virksomhet kan ha utslettet en god del av bevisene for at det har vært en slik verdensomfattende vannflom?

Sant nok finnes det uttalelser i Bibelen som ikke kan bevises eller motbevises av de foreliggende fysiske vitnesbyrd. Men skulle det overraske oss? Bibelen er ikke en lærebok i naturvitenskap. Den er imidlertid en sannferdig bok. Vi har allerede drøftet vektige kjensgjerninger som viser at bibelskribentene var ulastelige og ærlige menn. Og når de kommer inn på vitenskapelige emner, er det de sier, korrekt og blottet for gamle «vitenskapelige» teorier som har vist seg å være myter. Vitenskapen er ingen fiende av Bibelen. Vi har all grunn til å undersøke det Bibelen sier, med et åpent sinn.

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 21]

Et utsagn som ikke lar seg bevise, er ikke nødvendigvis usant

[Bilde på side 18]

Tusener av år før mennesker så jorden som en klode fra verdensrommet, talte Bibelen om «jordens sirkel»

[Bilde på side 20]

Isaac Newton forklarte at det er gravitasjonen som holder planetene i sine baner