Kapittel 6

Ånden som vender tilbake til Gud

EN SOM foretar en oppriktig undersøkelse, vil tydelig kunne se at det Bibelen omtaler som «sjel», ikke er en udødelig del av mennesket som fortsetter en bevisst tilværelse etter døden. Men når noen blir gjort kjent med de skriftstedene som tydelig viser hva sjelen er, kommer de med andre argumenter i et forsøk på å forsvare sin tro på at noe hos mennesket fortsetter en tilværelse etter døden.

Et skriftsted som ofte blir sitert til støtte for dette, er Predikeren 12: 7, hvor det står: «Støvet vender tilbake til jorden og blir som det var før, og ånden vender tilbake til Gud, som ga den.» Den metodistiske teologen Adam Clarke skriver om dette verset: «Her skiller vismannen tydelig mellom legeme og sjel: de er ikke det samme; begge er ikke materie. Legemet, som er materie, vender tilbake til støvet, som det kom fra; men ånden, som er immateriell, vender tilbake til Gud.» (Commentary) Et katolsk verk sier likeledes: «Sjelen vender tilbake til Gud.» (A Catholic Commentary on Holy Scripture) Ifølge begge disse kommentarene skulle sjelen og ånden være det samme.

Det er imidlertid interessant å merke seg at andre katolske og protestantiske lærde har et helt annet syn. I ordboken i den katolske bibeloversettelsen New American Bible (utgitt av P. J. Kenedy & Sons, New York, 1970) leser vi: «Når ’ånd’ blir brukt som motsetning til ’kjød’, . . . er ikke hensikten å skille mellom en materiell del og en immateriell del av mennesket . . .  ’Ånd’ betyr ikke sjel.» I Predikeren 12: 7 bruker ikke denne oversettelsen ordet «ånden», men uttrykket «livsånden». Den protestantiske oversettelsen Interpreter’s Bible sier om ham som skrev Predikerens bok: «Koheleth mener ikke at menneskets personlighet fortsetter å eksistere.» Kan vi være sikker på hva ånden er, og i hvilken forstand den vender tilbake til Gud, når det blir trukket så ulike konklusjoner?

I Predikeren 12: 1—7 blir alderdom og død skildret i et poetisk språk. Etter døden oppløses legemet og blir igjen en del av jordens støv. «Ånden vender» derimot «tilbake til Gud». Menneskets død blir således satt i forbindelse med at ånden vender tilbake til Gud, og dette viser at menneskets liv på en eller annen måte er avhengig av ånden.

Det hebraiske ordet i grunnteksten som i Predikeren 12: 7 blir oversatt med «ånden» eller «livsånden», er ruʹahh. Det tilsvarende greske ordet er pneuʹma. Selv om vårt liv avhenger av åndedrettet, er ordet «ånde» eller «pust» (som mange oversettere ofte gjengir ordene ruʹahh og pneuʹma med) ikke alltid et godt alternativ til ordet «ånd». Andre hebraiske og greske ord, nemlig n^e·sha·mahʹ (hebraisk) og pno·e (gresk), blir dessuten også gjengitt med «ånde» eller «pust». (Se 1 Mosebok 2: 7 * og Apostlenes gjerninger 17: 25.) Det er ikke desto mindre verdt å merke seg at når oversettere vekselvis gjengir disse ordene i grunnteksten med «ånde» («pust») og «ånd», viser de at disse ordene ikke sikter til noe som har personlighet, men til noe som er nødvendig for opprettholdelsen av livet.

HVA ÅNDEN ER

Bibelen sier tydelig at menneskenes liv avhenger av ånden (ruʹahh eller pneuʹma). Vi leser: «Tar du  i fra dem ånden [ruʹahh], synker de hen og blir igjen til muld.» (Salme 104: 29, MMM) «Legemet er dødt uten ånd [pneuʹma].» (Jakob 2: 26) Ånden er følgelig det som gir legemet liv.

Men den kraft som gjør kroppen levende, er ikke bare pust. Hvorfor ikke? Fordi det er liv i kroppens celler en kort stund etter at åndedrettet stanser. Av den grunn kan gjenopplivningsforsøk lykkes, og organer kan også transplanteres fra ett menneske til et annet. Men dette er noe som må gjøres raskt. Når livskraften først har forlatt kroppens celler, vil forsøk på å forlenge livet være forgjeves. All verdens pust eller ånde vil ikke kunne gjenopplive så mye som en eneste celle. I lys av dette forstår vi at «ånden» er en usynlig livskraft som virker i alle cellene i menneskekroppen.

Virker denne livskraften bare i mennesket? Det Bibelen sier, kan hjelpe oss til å trekke den rette slutning. Med tanke på den utslettelse av mennesker og dyr som fant sted i den verdensomfattende vannflommen, sier Bibelen: «Alt det som hadde livsåndes [ruʹahh] pust [n^e·sha·mahʹ] i sin nese, av alt det som var på det tørre, døde.» (1 Mosebok 7: 22, eldre norsk oversettelse) I Predikeren 3: 19 blir det samme framholdt i forbindelse med døden: «Det går menneskenes barn som det går dyrene; den samme skjebne rammer dem; som den ene dør, så dør den andre, og én livsånde [ånd, eldre norsk oversettelse; ruʹahh] har de alle; mennesket har ikke noe fortrinn framfor dyret.» Mennesket har følgelig ikke noe fortrinn framfor dyret når det gjelder den ånd som gir kroppen liv. De har begge den samme usynlige ånd eller livskraft.

Den ånd eller livskraft som virker både i dyr og i mennesker, kan på en måte sammenlignes med en elektrisk strøm som går gjennom en maskin eller et apparat. Den usynlige elektrisiteten kan brukes til å  utføre forskjellige oppgaver, alt etter hva slags maskin eller apparat den tilkobles. Den kan få ovner til å frambringe varme, vifter til å skape luftsirkulasjon, datamaskiner til å løse problemer og fjernsynsapparater til å gjengi bilder og stemmer og andre lyder. Den samme usynlige kraft som frambringer lyd i ett apparat, kan frambringe varme i et annet og utregninger i atter et annet. Men antar den elektriske strømmen noensinne de ulike egenskaper som kjennetegner de apparater den virker i? Nei, den fortsetter bare å være elektrisitet — en kraft eller en form for energi.

Både mennesker og dyr har likeledes den samme ånd eller aktiviserende kraft. Den ånd eller livskraft som gjør det mulig for mennesket å holde livsfunksjonene i gang, er på ingen måte forskjellig fra den ånd som gjør det mulig for dyrene å gjøre dette. Denne ånden bevarer ikke de egenskaper som det døde legemes celler har. Når det gjelder hjernecellene, bevarer for eksempel ikke ånden de opplysninger som er lagret der, og den fortsetter ikke tankevirksomheten atskilt fra disse cellene. Bibelen sier: «Farer hans ånd [ruʹahh] ut, så vender han tilbake til sin jord; på den samme dag er det forbi med hans tankes råd.» — Salme 146: 4.

Når det forholder seg slik, kan ganske enkelt ikke det at ruʹahh eller ånden vender tilbake til Gud, bety at en bevisst tilværelse fortsetter. Ånden fortsetter ikke menneskets tankevirksomhet. Den er bare en livskraft og har ikke noen bevisst tilværelse atskilt fra kroppen.

HVORDAN ÅNDEN VENDER TILBAKE TIL GUD

Hvordan vender så denne usynlige, upersonlige kraft eller ånd tilbake til Gud? Vender den bokstavelig talt tilbake til ham i himmelen?

Når Bibelen bruker uttrykket «vende tilbake», siktes det ikke alltid til at noe flytter seg fra ett sted til et annet. Gud sa for eksempel at de troløse israelittene  skulle ’vende tilbake til ham’, og at han skulle ’vende tilbake til Sion’. (Jeremias 3: 7; Sakarias 8: 3) Det er klart at dette ikke betydde at israelittene skulle forlate jorden og tre fram for Gud i himmelen. Det betydde heller ikke at Gud skulle forlate sin plass i himmelen og bokstavelig begynne å bo på jorden. At Israel skulle «vende tilbake» til Jehova, betydde at de skulle omvende seg fra en urett handlemåte og igjen følge Guds rettferdige veier. Og at Jehova ’vendte tilbake’ til Sion, betydde at han igjen viste det sin gunst. I begge tilfelle dreide det seg om en holdning, ikke en overflytting fra ett geografisk sted til et annet.

 At noe kan vende tilbake uten at det bokstavelig talt flyttes, kan illustreres ved det som skjer når noen overdrar et forretningsforetagende eller en eiendom til en annen. I et bestemt land kan for eksempel kontrollen over jernbanene overføres fra et privat selskap til staten. Når en slik overføring finner sted, vil jernbanens materiell og til og med alle regnskapene fortsette å være der de er. Det er myndigheten over dem som overdras.

På lignende måte er det med ånden eller livskraften. Når døden inntreffer, må ikke ånden bokstavelig overføres fra jorden til himmelen for å kunne ’vende tilbake til Gud’. Men den gave å eksistere som en fornuftutstyrt skapning, en gave som den døde en gang hadde, går nå tilbake til Gud. Det som må til for å gi ham livet tilbake, nemlig ånden eller livskraften, er i Guds hender. — Salme 31: 6; Lukas 23: 46.

En slik situasjon kan sammenlignes med det som skjer når en tiltalt sier til dommeren: ’Mitt liv er i Deres hender.’ Han mener at det står til dommeren å avgjøre hva som skal skje med hans liv. Tiltalte kan ikke gjøre noe fra eller til.

Det samme er tilfelle med en som er død. Han har ikke makt over sin ånd eller livskraft. Den har vendt tilbake til Gud i den forstand at Gud avgjør hvorvidt den døde skal få et framtidig liv. Det står til Gud å avgjøre hvorvidt han skal la den døde få ånden eller livskraften tilbake.

Men utelukker dette nødvendigvis alle muligheter for et liv etter døden? Er det noe annet som må tas i betraktning?

HVA MED GJENFØDELSER ELLER REINKARNASJON?

Millioner av tilhengere av ulike religiøse retninger, enten de nå blir kalt kristne eller ikke-kristne, tror at menneskene har hatt en foruttilværelse, og at de kommer til å fortsette å leve etter døden. Selv om deres  forestillinger er svært forskjellige, har de alle den overbevisning at en del av mennesket blir født på nytt eller reinkarnert i et annet legeme.

I en bok om buddhismen blir det framholdt et argument til støtte for reinkarnasjonslæren: «Av og til har vi underlige opplevelser som bare kan forklares ved at det har funnet sted gjenfødelser. Har det ikke ofte hendt at vi har truffet mennesker som vi aldri har truffet før, men som vi likevel synes det er noe kjent ved? Har vi ikke ofte besøkt steder hvor vi får inntrykk av at vi befinner oss i kjente omgivelser?» — A Manual of Buddhism.

Har du noen gang opplevd noe slikt? Har du noen gang hilst på en person og samtidig fått følelsen av at du har kjent ham i lang tid? Hva er forklaringen på slike opplevelser?

Det finnes mennesker som har mye til felles med hverandre. Etter å ha tenkt deg litt om er du kanskje blitt klar over at vedkommende hadde karaktertrekk og legemlige trekk som minnet om dem som en av dine slektninger eller venner har.

Du kan også ha bodd i en bestemt by eller sett bilder av den. Når du så besøker en annen by, kan du kanskje legge merke til visse likhetstrekk og føler derfor ikke at du befinner deg i fullstendig ukjente omgivelser.

Er det ikke da rimelig å trekke den slutning at følelsen av at det er noe kjent med enkelte mennesker og steder som vi ser for første gang, ikke har noe med et tidligere liv å gjøre, men skyldes opplevelser du har hatt i det nåværende liv? Hvis alle mennesker hadde hatt en foruttilværelse, burde de da ikke alle ha vært klar over dette? Hvorfor finnes det millioner som ikke har den ringeste ide om at de har hatt et tidligere liv? Og hvordan kan noen unngå å gjenta de feilgrep han  har gjort i sitt tidligere liv, når han ikke engang kan huske dem? Hvilket gagn kunne han ha av et slikt tidligere liv?

Noen vil kanskje komme med den forklaring at ’livet ville være en byrde hvis folk husket alt de hadde opplevd i sine tidligere tilværelser’. Mohandas K. Gandhi uttrykte det slik: «Det er en godhet fra naturens side at vi ikke husker tidligere fødsler. Til hvilket gagn ville det være å ha inngående kjennskap til de utallige fødsler vi har gjennomgått? Livet ville være en byrde hvis vi skulle gå rundt med en slik veldig mengde av minner. En forstandig mann glemmer med vilje mange ting, akkurat som en advokat glemmer de enkelte saker og deres detaljer så snart han er ferdig med dem.» Dette er en interessant forklaring, men er den godt underbygd?

Selv om vår evne til å huske mye av det vi har opplevd, kan være begrenset, er vår hjerne på ingen måte fullstendig blank når det gjelder dette. En advokat glemmer kanskje de enkelte detaljer i visse saker, men den erfaring han fikk da han førte dem, blir en del av hans kunnskapsforråd. Han ville virkelig være svært handikappet hvis han glemte alt. Og hva er det som skaper størst vanskeligheter for folk — en dårlig hukommelse eller en god hukommelse? Er ikke en gammel mann som har en god hukommelse og kan gjøre bruk av all sin kunnskap og erfaring, langt bedre stilt enn en gammel mann som praktisk talt har glemt alt?

Ville det i virkeligheten være et uttrykk for «godhet» at vi måtte lære om igjen alt det vi hadde lært i en tidligere tilværelse? Ville du betrakte det som en «godhet fra naturens side» hvis du hvert tiende år glemte praktisk talt alt du visste, og så måtte begynne å lære et språk igjen og deretter begynne å tilegne deg kunnskap og skaffe deg erfaring, bare for å få alt dette utvisket  igjen? Ville ikke det være nedslående? Ville ikke det være ensbetydende med at du ble satt tilbake? Hvorfor skal vi da tro at dette skjer hvert 70. eller 80. år? Kan du tenke deg at en kjærlig Gud kunne ha latt slike gjenfødelser bli en del av sin hensikt med menneskene?

Mange av dem som har antatt reinkarnasjonslæren, tror at de som lever et dårlig liv, vil bli gjenfødt i en lavere kaste eller som insekter, fugler eller dyr. Men hvordan kan det da ha seg at det er en veldig befolkningseksplosjon i en tid da kriminaliteten og voldshandlingene øker som aldri før? Og hvordan kan det ha seg at til og med de som tilhører de laveste kastene, kan bli blant de dyktigste når de får utdannelsesmuligheter? New York Times for 26. oktober 1973 meldte for eksempel at en 16 år gammel pike fra en lav kaste var den dyktigste piken på skolen i Kallipashim i India. Hun var flinkere enn en pike fra den høyeste kaste, en brahman. Hvordan kan dette forklares? Er det ikke slik at læren om gjenfødelser eller reinkarnasjon ikke gir en tilfredsstillende forklaring på dette?

Tenk også på de frukter som denne læren har frambrakt. Har den ikke berøvet mange mennesker en verdig stilling og tvunget dem til å ta dårlige jobber og være tilfreds med dårlige arbeidsforhold uten å ha noen særlige muligheter til å forbedre sin lodd i livet ved å skaffe seg utdannelse?

LÆRER BIBELEN OM REINKARNASJON?

Noen vil kanskje si at slike logiske slutninger ikke nødvendigvis utelukker muligheten for at det finner sted gjenfødelser. Når slike argumenter blir framholdt, vil de kanskje si: ’Også Bibelen lærer om gjenfødelser. Dette er bare én av mange ting som vi mennesker ikke fullt ut kan forklare.’

 Siden de som tror på reinkarnasjon, trekker Bibelen inn i diskusjonen, bør vi undersøke hva den sier. Finnes det noen bibelske vitnesbyrd som støtter reinkarnasjonslæren? En bok om buddhismen svarer: «For den kristne leser vil vi påpeke at [reinkarnasjonslæren] tydelig framholdes i de forvanskede bruddstykker av Kristi lære som ennå finnes. Tenk for eksempel på de utbredte rykter om at Kristus var døperen Johannes, Jeremias eller Elias som var kommet igjen (Matt. xvi, 13—16). Det ser også ut til at Herodes trodde at han var ’døperen Johannes som var oppreist fra de døde’.» — What Is Buddhism?

Hva skal vi si til slike argumenter? Hevdet Jesus Kristus selv at han var døperen Johannes, Jeremias eller Elias? Nei, dette ble hevdet av dem som ikke betraktet Jesus som det han virkelig var, nemlig den lovte Messias eller Kristus. Jesus kunne ganske enkelt ikke ha vært døperen Johannes, for da Jesus var omkring 30 år, ble han døpt av Johannes, som var eldre enn ham. (Matteus 3: 13—17; Lukas 3: 21—23) Grunnen til at Herodes trakk den ulogiske slutning at Jesus var Johannes oppstanden fra de døde, var den store skyld han følte fordi han hadde henrettet Johannes.

Men kom ikke Jesus Kristus selv med uttalelser som blir brukt til støtte for reinkarnasjonslæren? Jo, her er en slik uttalelse. Ved en anledning satte han døperen Johannes i forbindelse med den gamle hebraiske profeten Elias ved å si: «Elias er alt kommet, og de kjente ham ikke, men gjorde med ham hva de ville . . . Da forsto disiplene at det var om døperen Johannes han talte til dem.» (Matteus 17: 12, 13) Mente Jesus med ordene «Elias er alt kommet» at Elias var blitt gjenfødt som døperen Johannes?

For å kunne finne det rette svaret på dette spørsmålet må vi ta i betraktning alt det Bibelen har å si  om dette. På den tiden da Jesus utførte sin jordiske tjeneste, var det mange jøder som trodde at Elias bokstavelig skulle komme tilbake. Og Malakias’ profeti talte om den tid da Jehova Gud skulle sende profeten Elias. (Malakias 4: 5) Men døperen Johannes betraktet seg ikke selv som Elias eller som en reinkarnasjon av den hebraiske profeten. Ved en anledning spurte noen jøder ham: «Er du Elias?» Johannes svarte: «Det er jeg ikke.» (Johannes 1: 21) Det var imidlertid blitt forutsagt at Johannes skulle berede veien for Messias «i Elias’ ånd og kraft». (Lukas 1: 17) Da Jesus satte døperen Johannes i forbindelse med Elias, viste han følgelig bare hvordan profetien ble oppfylt på Johannes, som utførte et arbeid i likhet med det Elias utførte i gammel tid.

Et annet skriftsted som tilhengerne av reinkarnasjonslæren henviser til, er Romerne 9: 11—13: «For da [Esau og Jakob] ennå var ufødte og ennå ikke hadde gjort hverken godt eller ondt — for at Guds råd etter hans utvelgelse skulle stå ved makt, ikke ved gjerninger, men ved ham som kaller — da ble det sagt til [Rebekka]: Den eldste skal tjene den yngste; som skrevet er [i Malakias 1: 2, 3]: Jakob elsket jeg, men Esau hatet jeg.» Viser ikke dette skriftstedet at Guds utvelgelse var basert på det Jakob og Esau hadde gjort i et liv før de ble født av Rebekka?

Nei. Les skriftstedet om igjen. Legg merke til at det direkte sier at Guds utvelgelse fant sted før noen av dem hadde gjort hverken godt eller ondt. Guds utvelgelse hadde derfor ikke noe å gjøre med gjerninger de hadde gjort i et tidligere liv.

På hvilket grunnlag kunne så Gud treffe et valg før guttene ble født? Bibelen viser at Gud kan se fostret, og han kjenner derfor de arveanlegg et menneske har før det blir født. (Salme 139: 16) Ved å gjøre bruk av  sin forutviten kunne Gud i store trekk se hvordan de to guttenes sinnelag og personlighet ville bli, og han kunne utvelge den som ville være best skikket til å få den største velsignelse. Den handlemåte de to guttene fulgte i livet, bekreftet at Gud traff et klokt valg. Jakob viste at han hadde åndelige interesser og trodde på Guds løfter, mens Esau la en materialistisk innstilling for dagen og unnlot å ’verdsette hellige ting’. — Hebreerne 11: 21; 12: 16, 17, NW.

Når det gjelder apostelen Paulus’ sitat fra Malakias om at Gud ’elsket Jakob’ og ’hatet Esau’, har dette også å gjøre med Jehovas syn på dem, som var basert på deres arveanlegg. Selv om Malakias skrev dette mange hundre år etter at de levde, bekrefter denne uttalelsen det Gud hadde sagt om guttene før de ble født.

For å støtte reinkarnasjonslæren siterer også noen et spørsmål som ble stilt av Jesu disipler. Med tanke på en mann som hadde vært blind fra fødselen av, spurte disiplene: «Hvem er det som har syndet, han eller hans foreldre, siden han skulle fødes blind?» (Johannes 9: 2) Viser ikke dette at denne mannen må ha hatt en foruttilværelse?

Nei! Jesus Kristus godtok ikke den oppfatning at barnet hadde syndet før det ble født, mens det utviklet seg i sin mors liv. Jesus sa: «Hverken han har syndet eller hans foreldre, men det var for at Guds gjerninger skulle åpenbares på ham.» (Johannes 9: 3) Slike menneskelige ufullkommenheter og defekter som denne mannens blindhet gjorde det med andre ord mulig for Guds gjerninger å åpenbare seg i form av en mirakuløs helbredelse. Hvis det aldri hadde vært noen som var blitt født blind, ville menneskene aldri ha fått vite at Gud kan gi syn til en som er født blind. Jehova Gud, som har latt den syndige menneskeslekt bli til, har  benyttet seg av menneskenes ufullkommenheter og defekter for å vise hva han kan gjøre for dem.

Selv om det finnes enkelte skriftsteder som noen mener støtter læren om gjenfødelser eller reinkarnasjon, viser altså en nærmere undersøkelse av disse skriftstedene at de ikke gjør det. Det finnes i virkeligheten ikke noe sted i Bibelen hvor det tales om reinkarnasjon eller sjelevandring eller om en ånd eller noe annet som fortsetter å leve når kroppen dør. Noen har forsøkt å finne støtte for tanken om gjenfødelser eller reinkarnasjon i Bibelen. Men dette er ikke en bibelsk lære.

Bibelen viser tydelig at en bevisst tilværelse ikke fortsetter ved at en sjel eller ånd forlater kroppen når døden inntreffer. Da Gud dømte den første mannen til døden for ulydighet, holdt han ikke fram for ham noen utsikter til gjenfødelse eller reinkarnasjon. Gud sa til Adam: «I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt; for støv er du, og til støv skal du vende tilbake.» (1 Mosebok 3: 19) Ja, mennesket skulle vende tilbake til jordens livløse støv.

Skal vi så forstå det slik at dette liv er alt vi kan vente oss? Eller finnes det en foranstaltning som gjør det mulig å oppnå framtidig liv på en eller annen måte? Vil denne foranstaltning gjøre det nødvendig for de levende å hjelpe de døde, eller er det ikke mulig for de levende å hjelpe de døde?

[Fotnote]

[Bilde på side 51]

Ånden kan sammenlignes med elektrisitet, som får mange apparater til å virke, men som ikke antar deres egenskaper