Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Bør du frykte de døde?

Bør du frykte de døde?

Kapittel 8

Bør du frykte de døde?

IKKE alle er av den oppfatning at det er de døde som trenger hjelp. En oppfatning som faktisk er mer utbredt, er at det er de levende som trenger hjelp — til å beskytte seg mot de døde. Folk unngår ofte kirkegårder om natten. Til og med slektninger og venner som var svært avholdt da de levde, kan merkelig nok bli fryktet etter døden.

De indianerne som holder til i fjellene i Chiapas i Mexico, brenner rød pepper den dagen begravelsen finner sted. Dette blir gjort for at den ubehagelige røyken skal drive den avdødes sjel ut av huset.

Noen steder i Europa åpner folk dører og vinduer så snart det inntreffer et dødsfall. Dette blir gjort for å «frigjøre» sjelen. For at ingen skal bli forhekset, legger et medlem av familien den dødes hender over hans hjerte og lukker øynene hans med mynter.

Når en buddhist i Mongolia dør i et telt, blir ikke hans lik ført ut gjennom den vanlige teltåpningen. Det blir kanskje laget en annen åpning i teltet, og når liket er ført ut, blir denne åpningen lukket. Eller det kan være at en stråmatte blir anbrakt foran den vanlige åpningen. Etter at liket er blitt båret ut, blir stråmatten brent. Hensikten med dette er å hindre den dødes ånd i å komme inn i boligen igjen og skade de levende.

Mange steder i Afrika er det slik at når en familie blir rammet av sykdom, et barn dør, et foretagende mislykkes eller et eller annet uhell inntreffer, vil en mann hurtig oppsøke en juju-prest. Presten forteller ham vanligvis at en i familien som er død, er blitt fornærmet. Oraklet blir rådspurt, og offer blir foreskrevet. Presten forlanger mange penger for dette, og han får også kjøttet av de dyr som blir ofret.

Bør noen nære en slik frykt for de døde og betale store summer for å beskytte seg selv?

Bibelen sier om de døde: «Både deres kjærlighet og deres hat og deres ærgjerrighet er det for lenge siden forbi med, og de har i all evighet ingen del mer i alt det som hender under solen.» (Predikeren 9: 6) De døde kan derfor ikke skade deg på noen måte. Og ingen kan motbevise denne uttalelsen i Bibelen.

Det er nok så at enkelte tilskriver de dødes ånder visse hendelser. De hevder kanskje at de ble kvitt en sykdom eller økonomiske problemer og lignende etter at de dødes ånder var blitt blidgjort. Men kan ikke årsaken til disse vanskelighetene og elimineringen av dem ha vært en annen?

Er det ikke merkelig at folk er uvitende om at de har fornærmet en avdød slektning, inntil de rådfører seg med en juju-prest eller en som har en lignende stilling? Og hvorfor skulle «ånden» til en død far, mor, sønn eller datter true sine kjæres lykke eller velferd? Hva skulle få den dødes «ånd» til å bli hevngjerrig når dette ikke var en egenskap vedkommende hadde da han levde? Når det som blir tilskrevet de avdøde, ofte er så forskjellig fra den personlighet de hadde da de levde, vil det være all grunn til å trekke den slutning at de dødes «ånder» ikke har noe med det å gjøre. Bibelen har virkelig rett når den sier at de døde ’ikke har noen del mer i alt det som hender under solen’.

Tenk også på den skadelige virkning som frykten for de døde har på de levende. Mange har kommet i trelldom under juju-prester eller andre religiøse ledere som hevder at en manns eller en kvinnes hell og lykke eller vanskjebne stort sett blir bestemt av de dødes «ånder». Disse mennene har oppkastet seg til slike som kan blidgjøre avdøde som er blitt krenket. Mange som tror på dem, har brukt mye penger på dyre seremonier, penger som de ellers kunne ha brukt til å skaffe seg livsfornødenheter. Noen mener riktignok at slike seremonier har hjulpet dem, men er de blitt virkelig glade fordi de har kunnet gjøre noe for å lege bruddet med en av sine kjære? Er det ikke snarere slik at de opptrer som personer som er blitt utsatt for pengeutpresning?

Tenk også på de bedragerske metoder som ofte blir benyttet — å brenne rød pepper, føre den døde gjennom en annen teltåpning enn den vanlige og lignende handlinger — for å hindre den dødes «ånd» i å vende tilbake og forstyrre de levende. Ville du ønske å bli villedet på denne måten mens du lever? Er det fornuftig av noen å forsøke å villede døde som han aldri ønsket å villede mens de levde?

Det å benytte seg av bedrag kan dessuten ha en usunn virkning på en. Når noen går med på å bedra de døde, som han tror har en bevisst tilværelse, vil han ikke da sløve sin samvittighet i den grad at han også kan forsøke å bedra de levende når det ser ut til å være fordelaktig?

Den som Bibelen viser er den sanne Gud, vil aldri kunne godkjenne de skikker som har oppstått som følge av at folk frykter de døde. Hvorfor ikke? Fordi disse skikkene i tillegg til at de er basert på falske forestillinger, er fullstendig i strid med hans personlighet, veier og handlinger. «Gud er ikke et menneske at han skulle lyve.» (4 Mosebok 23: 19) Han godkjenner ikke at noen benytter seg av bedrageri for å oppnå selvisk vinning. Bibelen sier: «Den . . . falske mann er en vederstyggelighet for [Jehova].» — Salme 5: 7.

Hvorfor skulle du frykte de døde når Bibelen viser at de er ubevisste? (Salme 146: 4) De kan hverken hjelpe deg eller skade deg. Fordi du har undersøkt Bibelen, vet du nå at «sjelen» dør, og at «ånden» ikke har noen bevisst tilværelse atskilt fra kroppen. Det som har fått folk til å frykte de døde, må derfor ha en annen årsak. Ettersom noen hevder at de får hjelp til å løse sine problemer som følge av at de utfører visse handlinger for å blidgjøre de døde, må denne årsaken ha tilknytning til en som er villig til å gi dem en slik midlertidig hjelp, men da ut fra et urett motiv. Hva er hensikten med det? Jo, å holde folk i trelldom og gjøre dem blinde for hvordan de kan bli befridd for frykten for de døde.

Det er viktig å finne denne årsaken.

[Bilde på side 71]

Frykten for de døde får mange til å rådføre seg med juju-prester