Kapittel 12

Den rike mann i dødsriket

HVORFOR taler Bibelen om en rik mann som pines i dødsrikets luer, hvis dødsriket eller hades er den døde menneskehets felles grav? Viser ikke dette at dødsriket eller i det minste en del av det er et pinested?

De som forkynner læren om et brennende helvete, er snare til å henvise til denne beretningen for å bevise at det finnes et helvete hvor de ugudelige skal pines. Men når de gjør det, ignorerer de slike tydelige uttalelser i Bibelen som disse: «Den sjel som synder, den skal dø.» (Esekiel 18: 4, 20, eldre norsk oversettelse) Og: «De døde vet ikke noen ting.» (Predikeren 9: 5) Disse klare uttalelsene støtter ikke den oppfatning at «fortapte sjeler» blir pint i et brennende helvete.

Bibelens lære om de dødes tilstand bringer derfor mange av kristenhetens prester og predikanter i et dilemma. Den boken som de hevder at de baserer sin lære på, nemlig Bibelen, motbeviser deres lære. Men bevisst eller ubevisst føler de seg tvunget til å finne noe i Bibelen som kan bevise at de har rett, og derved gjør de både seg selv og andre blinde for sannheten.

De som oppriktig søker etter sannheten, ønsker imidlertid å få vite hva som er rett. De er klar over at de bare ville bedra seg selv hvis de forkastet enkelte deler av Bibelen samtidig som de hevdet at de baserte sin tro på andre deler av den. De vil gjerne vite hva Bibelen sier om de dødes tilstand. Og for å få en fullstendig oversikt ønsker de å få kjennskap til betydningen av det som blir sagt om den rike mann som ble  pint i dødsriket, og hvordan dette harmonerer med alt det andre som står i Bibelen.

Det var Jesus Kristus som talte om en bestemt rik mann og om en fattig mann som het Lasarus. Vi finner hans ord i Lukas 16: 19—31, hvor det står:

«Der var en rik mann, og han kledde seg i purpur og kostelig linklede og levde hver dag i herlighet og glede. Men der var en fattig mann ved navn Lasarus, som var kastet for hans port, full av sår, og hans attrå var å få mette seg med det som falt fra den rikes bord; men endog hundene kom og slikket hans sår. Men det skjedde at den fattige døde, og at han ble båret bort av engler i Abrahams skjød; men også den rike døde og ble begravd. Og da han slo sine øyne opp i dødsriket, der han var i pine, da ser han Abraham langt borte og Lasarus i hans skjød. Da ropte han: Fader Abraham! forbarm deg over meg og send Lasarus, for at han kan dyppe  det ytterste av sin finger i vann og svale min tunge! for jeg pines storlig i denne lue. Men Abraham sa: Sønn! kom i hu at du fikk ditt gode i din levetid, og Lasarus likeså det onde! men nå trøstes han her, og du pines. Og dessuten er et stort svelg festet mellom oss og eder, for at de som vil gå herfra og over til eder, ikke skal kunne det, og for at heller ikke de på den andre side skal fare derfra og over til oss. Da sa han: Så ber jeg deg, fader, at du sender ham til min fars hus — for jeg har fem brødre — for at han kan vitne for dem, så ikke også de skal komme til dette pinens sted. Men Abraham sier til ham: De har Moses og profetene; la dem høre dem! Men han sa: Nei, fader Abraham! men om noen fra de døde kommer til dem, da omvender de seg. Men han sa til ham: Hører de ikke Moses og profetene, da vil de heller ikke tro om noen står opp fra de døde.»

Legg merke til hva som blir sagt om den rike mann. Hvorfor ble han pint i dødsriket? Hva var det han hadde gjort? Jesus sa ikke at den rike mann levde et dårlig liv, gjorde han vel? Det eneste Jesus sa, var at denne mannen var rik, kledde seg pent og holdt overdådige festmåltider. Fortjener en slik oppførsel i seg selv å bli straffet med en fryktelig pine? Det er nok så at den rike mann tydeligvis hadde et urett syn på tiggeren Lasarus. Han manglet medfølelse med ham. Men betydde dette at han var så mye dårligere enn Lasarus?

Tenk over det Jesus sa om Lasarus. Er det noe i beretningen  som får oss til å trekke den slutning at Lasarus ville ha vært en medfølende mann hvis han hadde vært i den rike manns sted? Leser vi at Lasarus hadde behaget Gud ved å gjøre mange gode gjerninger, og at det var derfor han kom «i Abrahams skjød», det vil si i en stilling hvor han hadde Guds gunst? Jesus sa ikke det. Han beskrev bare Lasarus som en syk tigger.

Er det da logisk å trekke den slutning at alle syke tiggere kommer til å oppnå guddommelige velsignelser når de dør, mens alle rike menn vil komme til et sted hvor de pines? Selvfølgelig ikke. Det at en lever i fattigdom og tigger, er ikke i seg selv et tegn på at en har Guds gunst. I Bibelen finner vi tvert imot denne bønnen: «Gi meg ikke armod og heller ikke rikdom!» (Ordspråkene 30: 8) Og kong David skrev med tanke på sin tid: «Jeg [har ikke] sett den rettferdige forlatt eller hans avkom søke etter brød.» — Salme 37: 25.

Hvis vi skulle ta Jesu ord bokstavelig, måtte vi også trekke andre slutninger som ville gjøre denne lignelsen høyst forunderlig. Vi måtte for eksempel trekke den slutning at de som oppnår himmelsk salighet, vil kunne se og snakke med dem som pines i dødsriket, at vannet på en fingertupp ikke ville fordampe når det ble ført gjennom ilden i dødsriket, og at bare en liten vanndråpe kunne svale en som er i dødsriket, til tross for at pinen der er meget stor.

Synes du at dette lyder fornuftig? Eller mener du i stedet at det Jesus sa, ikke skal tas bokstavelig? Er det mulig å være sikker på hva Jesus mente?

HVEM DEN RIKE MANN OG LASARUS ER

Undersøk sammenhengen. Hvem var det Jesus talte til? I Lukas 16: 14 står det: «Fariseerne, som var pengekjære, hørte på alt dette, og de spottet ham.»

Jesus talte altså mens fariseerne hørte på. Skal vi da  tro at han fortalte om noe som virkelig hadde hendt, eller at han bare fortalte en lignelse? Vi leser om den metode Jesus brukte når han underviste folket: «Uten lignelser talte han ikke noe til dem.» (Matteus 13: 34) Fortellingen om den rike mann og Lasarus må følgelig være en lignelse.

Denne lignelsen var tydeligvis myntet på fariseerne. Som klasse betraktet var de lik den rike mann. De var pengekjære og ville gjerne ha fremtredende stillinger og fine titler. Jesus sa om dem: «De gjør alle sine gjerninger for å ses av menneskene; for de gjør sine minnesedler brede og sine dusker store, og de vil gjerne sitte øverst ved gjestebudene og ha de øverste seter i synagogene og få hilsninger på torgene og kalles rabbi av menneskene.» — Matteus 23: 5—7.

Fariseerne så ned på andre, spesielt på tollere, skjøger og andre som hadde ord på seg for å være syndere. (Lukas 18: 11, 12) Da noen tjenere som ved en anledning var blitt sendt av sted for å arrestere Jesus, kom tilbake uten å ha ham med seg fordi hans lære hadde gjort så dypt inntrykk på dem, sa fariseerne: «Har også I latt eder dåre? Har vel noen av rådsherrene trodd på ham, eller noen av fariseerne? Men denne hop som ikke kjenner loven, er forbannet.» — Johannes 7: 47—49.

I lignelsen er følgelig den fattige Lasarus et godt bilde på de ringe og ydmyke menneskene som fariseerne foraktet, men som angret og ble Jesu Kristi etterfølgere. Jesus viste at disse foraktede syndere ville oppnå Guds gunst når de angret, mens fariseerne og andre fremtredende religiøse ledere som klasse betraktet ikke ville oppnå hans gunst. Han sa: «Sannelig sier jeg eder at tollere og skjøger kommer før inn i Guds rike enn I. For Johannes kom til eder på rettferdighets vei, og I trodde ham ikke, men tollerne og skjøgene trodde ham;  men I, enda I så det, angret I det ikke siden, så I trodde ham.» — Matteus 21: 31, 32.

DEN RIKE MANNS OG LASARUS’ DØD

Hva betyr så det at den rike mann og Lasarus døde? Vi må ikke nødvendigvis trekke den slutning at det siktes til en bokstavelig død. I Bibelen kan ordet «død» også betegne en stor forandring i enkeltpersoners tilstand. Det blir for eksempel sagt at de som lever et liv som er i strid med Guds vilje, er ’døde ved sine overtredelser og synder’. Men når de kommer i en godkjent stilling innfor Gud som disipler av Jesus Kristus, sies det at de blir «levende». (Efeserne 2: 1, 5; Kolossenserne 2: 13) Samtidig blir slike levende mennesker «døde» for synden. Vi leser: «I [skal] akte eder som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus.» — Romerne 6: 11.

Ettersom den rike mann og Lasarus i Jesu lignelse åpenbart er symbolske menn, er det logisk å trekke den slutning at deres død også er symbolsk. Men i hvilken forstand dør de?

Nøkkelen til det rette svaret på dette spørsmålet ligger i det Jesus sa like før han fortalte lignelsen: «Hver den som skiller seg fra sin hustru og gifter seg med en annen kvinne, han driver hor, og hver den som gifter seg med en kvinne som er skilt fra sin mann, han driver hor.» (Lukas 16: 18) Det kan se ut som om denne uttalelsen ikke har noe som helst med lignelsen å gjøre. Men det har den.

Gjennom Moseloven hadde Israels folk kommet i paktsforhold til Gud og kunne derfor omtales som hans hustru. I Jeremias 3: 14 omtaler for eksempel Gud dette folket som en utro hustru: «Vend tilbake, I frafalne barn, sier [Jehova]; for jeg er eders ekteherre.» Da Jesus kom, fikk jødene så anledning til å bli en del av hans ’brud’. Av den grunn sa døperen Johannes til  sine disipler: «I er selv mine vitner at jeg sa: Jeg er ikke Messias, men: Jeg er utsendt foran ham. Den som har bruden, han er brudgom; men brudgommens venn, som står og hører på ham, gleder seg storlig over brudgommens røst. Denne min glede er nå blitt fullkommen. Han skal vokse, jeg skal avta.» — Johannes 3: 28—30.

For å kunne bli en del av Kristi ’brud’ måtte jødene bli løst fra den loven som billedlig talt gjorde dem til Guds hustru. Hvis de ikke ble løst fra den, kunne de ikke komme i et hustrulignende forhold til Kristus, for det ville ha vært et utuktig forhold. Det som står i Romerne 7: 1—6, bekrefter dette:

«Eller vet I ikke, brødre — jeg taler jo til slike som kjenner loven — at loven hersker over mennesket så lenge det lever? Den gifte kvinne er jo ved loven bundet til sin mann så lenge han lever; men dersom mannen dør, er hun løst fra loven som bandt henne til mannen. Derfor skal hun kalles en horkvinne om hun, mens mannen lever, ekter en annen mann; men dersom mannen dør, er hun fri fra loven, så hun ikke blir en horkvinne om hun ekter en annen mann. Derfor, mine brødre, døde også I fra loven ved Kristi legeme, for at I skulle høre en annen til, ham som er oppstanden fra de døde, så vi kan bære frukt for Gud. . . . nå er vi løst fra loven, idet vi er død fra det som vi var fanget under, så vi tjener i Åndens nye vesen, og ikke i bokstavens gamle vesen.»

Selv om Jesu Kristi død utgjorde grunnlaget for å løse jødene fra loven, kunne de som angret, allerede før hans død komme i en stilling hvor de hadde Guds gunst som disipler av hans Sønn. Det forkynnelsesarbeid som døperen Johannes og Jesus Kristus utførte, åpnet muligheten for jødene til å oppnå Guds gunst og få en himmelsk arv som medlemmer av Kristi brud. Som Jesus uttrykte det: «Fra døperen Johannes’ dager inntil nå trenger de seg med makt inn i himlenes rike, og de som trenger seg inn, river det til seg.» — Matteus 11: 12.

Døperen Johannes’ og Jesu Kristi arbeid og budskap  begynte følgelig å bringe en fullstendig forandring i den tilstand den rike mann-klassen og Lasarus-klassen var i. Begge disse klassene døde hva deres tidligere tilstand angår. Den angrende Lasarus-klassen kom i en stilling hvor den hadde Guds gunst, mens den rike mann-klassen pådro seg Guds mishag fordi den ikke angret. En gang hadde Lasarus-klassen sett hen til fariseerne og andre av jødedommens religiøse ledere for å få åndelige «smuler». Men da Jesus forkynte sannheten for dem, ble deres åndelige behov dekket. Bibelen viser hvilken forskjell det var mellom den åndelige føde Jesus ga dem, og den de fikk av de religiøse ledere: «Folket [var] slått av forundring over hans lære; for han lærte dem som en som hadde myndighet, og ikke som deres skriftlærde.» (Matteus 7: 28, 29) Det hadde virkelig funnet sted et rollebytte. Det viste seg at jødedommens religiøse ledere ikke hadde noe å tilby Lasarus-klassen.

På pinsedagen i år 33 e. Kr. ble forandringen i disse to klassenes tilstand fullført. Da ble den gamle lovpakten erstattet av den nye pakt. De som hadde angret og tatt imot Jesus, ble da fullt ut løst fra den gamle lovpakten. De døde for den. På denne pinsedagen ble det også tilveiebrakt tydelige beviser for at Jesu Kristi disipler var blitt opphøyd over fariseerne og andre fremtredende religiøse ledere. Det var ikke jødedommens religiøse ledere, men det var disse disiplene som fikk Guds ånd, og den satte dem i stand til å tale om «Guds store gjerninger» på de forskjellige språk som mennesker fra vidt forskjellige steder talte. (Apostlenes gjerninger 2: 5—11) Hvilket mektig bevis var ikke dette for at de hadde Guds velsignelse og godkjennelse! Lasarus-klassen hadde virkelig kommet i en begunstiget stilling ved å bli den større Abrahams, Jehovas, åndelige ætt. Dette ble billedlig framstilt ved «Abrahams skjød». — Jevnfør Johannes 1: 18.

 Fariseerne og andre fremtredende religiøse ledere som ikke angret, var døde med hensyn til den stilling de hadde hatt tidligere, da de tilsynelatende hadde Guds gunst. De befant seg i «dødsriket». Ettersom de ikke angret, var de billedlig talt skilt fra Jesu trofaste disipler ved et «stort svelg». Dette «svelg» representerte Guds uforanderlige, rettferdige dom. Vi leser om dette i Bibelen: «Dine dommer er et stort dyp.» — Salme 36: 7.

DEN RIKE MANNS PINE

Den rike mann-klassen ble også pint. Hvordan? Den ble pint av Guds sviende domsbudskaper som ble forkynt av Jesu disipler. — Jevnfør Åpenbaringen 14: 10.

Det kan ikke være noen tvil om at de religiøse ledere ble pint av det budskap Jesu disipler forkynte. De gjorde seg fortvilte anstrengelser for å stoppe kunngjøringen. Da Jesu Kristi apostler forsvarte seg for jødenes Høye råd, som besto av fremtredende religiøse menn, «skar det dem [rådsmedlemmene] i hjertet, og de la råd opp om å slå dem i hjel». (Apostlenes gjerninger 5: 33) Da disippelen Stefanus senere forsvarte seg, pintes likeledes hans forsvarstale medlemmene av dette rådet. «Da de hørte dette, stakk det dem i deres hjerter, og de skar tenner mot ham.» — Apostlenes gjerninger 7: 54.

Disse religiøse lederne ville at Jesu disipler skulle komme og ’svale deres tunge’. De ønsket at Lasarus-klassen skulle forlate «Abrahams skjød» eller den stilling hvor de hadde Guds gunst, og forkynne hans budskap på en måte som ikke var ubehagelig for dem. De ønsket også at Lasarus-klassen skulle utvanne Guds budskap for at ikke deres «fem brødre», deres religiøse forbundsfeller, skulle komme til et «pinens sted». De ville ikke at noen av deres likesinnete skulle bli pint av domsbudskapene.

 Men som det blir vist i Jesu lignelse, skulle hverken den rike mann-klassen eller dens religiøse forbundsfeller bli befridd for den pine som ble forårsaket av det budskap Lasarus-klassen forkynte. Herren Jesu Kristi apostler nektet å utvanne budskapet. De nektet å slutte å lære i Jesu navn. De svarte jødenes Høye råd: «En skal lyde Gud mer enn mennesker.» — Apostlenes gjerninger 5: 29.

Hvis den rike manns religiøse forbundsfeller ønsket å bli utfridd av denne pinen, kunne de bli det. De hadde «Moses og profetene», det vil si, de hadde de inspirerte hellige skrifter som Moses og andre profeter i fortiden hadde skrevet. Ikke på noe sted omtalte disse inspirerte skrifter et bokstavelig pinested som menneskene skulle komme til etter døden, men de inneholdt alt som var nødvendig for å identifisere Jesus som den lovte Messias eller Kristus. (5 Mosebok 18: 15, 18, 19; 1 Peter 1: 10, 11) Hvis den rike mann-klassen og dens «fem brødre» hadde gitt akt på «Moses og profetene», ville de følgelig ha tatt imot Jesus som Messias. Da ville de ha kunnet oppnå Guds gunst og unngått å bli pint av Guds domsbudskap.

KRISTENHETEN BURDE VITE DETTE

Det er ingen grunn til at kristenhetens prester og predikanter ikke skulle være kjent med denne forståelsen av Jesu lignelse. Et protestantisk verk med kommentarer til Bibelen henleder oppmerksomheten på en lignende forklaring. Det påpeker at mange kommentatorer tror at Jesu ord er «et allegorisk tillegg som forutsetter striden mellom urkristendommen og den ortodokse jødedom. Den rike mann og hans brødre representerer de vantro jøder. Det framstilles slik at Jesus hevder at de hårdnakket har nektet å angre trass i Skriftens tydelige vitnesbyrd om ham, og forutsier at hans oppstandelse ikke kommer til å gjøre noe inntrykk  på dem. Det kan tenkes at Lukas og hans lesere fortolket disse versene omtrent på denne måten». (The Interpreter’s Bible) Og i en fotnote til Lukas, kapittel 16, erkjenner en kjent katolsk bibeloversettelse at dette er en «lignelsesfortelling som ikke har noe med en historisk person å gjøre». — The Jerusalem Bible.

I betraktning av dette kan vi med rette spørre: Hvorfor har ikke kristenhetens prester i det minste gjort sine sognebarn oppmerksom på at dette er en lignelse? Hvorfor fortsetter de som vet at Bibelen ikke lærer at menneskesjelen er udødelig, å anvende denne fortellingen bokstavelig, enda det er innlysende at den er en lignelse? Er ikke dette uærlig? Viser de ikke derved ringeakt for Guds Ord, og skjuler de ikke med overlegg kjensgjerningene?

Vi som lever nå, kan også lære noe av lignelsen om den rike mann og Lasarus. Gir vi akt på Guds inspirerte Ord? Ønsker vi å rette oss etter det som hengivne disipler av Jesus Kristus? De som i likhet med fariseerne nekter å gjøre det, vil ikke unngå å bli pint av Guds domsbudskap, som er rettet til dem. Hans lojale tjenere vil fortsette å kunngjøre sannheten og fryktløst avsløre religiøse villfarelser.

Hvilken holdning inntar du i dette spørsmålet? Synes du at denne avsløringen bør stanses, og mener du at det er noe godt i alle religioner? Eller er du harm fordi kristenheten gir en feilaktig framstillig av Gud ved å forkynne sin falske lære om de døde? Ønsker du at Guds navn skal bli renset for all den vanære som blir ført over det ved forkynnelsen av falske læresetninger? Ønsker du at ingen anstrengelser skal spares for å utfri oppriktige mennesker av trelldommen under religiøse villfarelser? Hvis du gjør det, vil du finne at Guds hensikt med de døde og de levende er høyst oppmuntrende.