Kapittel 11

Er helvete hett?

ER DET ikke slik at mange bibeloversettelser omtaler et sted som kalles «helvete»? Jo, mange oversettelser av Den hellige skrift bruker dette uttrykket. Men spørsmålet er om det prester og predikanter har lært om det sted som blir kalt «helvete», skriver seg fra Bibelen, eller om det skriver seg fra en annen kilde.

Visste du at ikke bare medlemmer av kristenhetens kirkesamfunn, men også mange ikke-kristne er blitt opplært til å tro på et pinested? Det er opplysende å lese hva forskjellige bøker sier om de lidelser de døde gjennomgår i helvete.

En ikke-kristen «hellig bok» fra det sjuende århundre etter Kristus sier:

«Helvete! — der skal de brenne — et ondt leie (til å ligge på)! — Ja, et slikt! — Da skal de smake den — en kokende væske og en væske som er mørk og isnende kald! . . . (De er) i glødende vind og i kokende vann og i skyggen av svart røyk, som ikke svaler og ikke er til behag.»

Buddhismen, som oppsto i det sjette århundre før Kristus, gir denne beskrivelsen av et av de «helveter» den lærer om:

«Her er det ikke noen avbrytelse i flammene eller i vesenenes pine.»

En romersk-katolsk katekisme som ble utgitt i 1949, sier:

«De får ikke noe syn av Gud og lider fryktelige smerter, spesielt de smerter ild frambringer, i all evighet. . . . Berøvelsen av det lykksaliggjørende syn blir kalt tapets pine; den smerte de skapte midler volder sjelen, og også legemet etter oppstandelsen, blir kalt den følelige pine.» — Catechism of Christian Doctrine.

 Enkelte steder beskriver også protestantiske prester på en levende måte hvor forferdelig det er i helvete. Noen protestantiske kirkemedlemmer hevder at de har sett de pinsler som er der. En mann beskrev hva han så i et syn, på denne måten: ’Så langt øyet kunne nå, så jeg bare brennende ild og mennesker. Hvilken pine og lidelse! Noen skrek, andre jamret seg og tryglet om vann, vann! Noen rev seg i håret, andre skar tenner; atter andre bet seg selv i armene og hendene.’

Det blir ofte hevdet at truselen om helvetesstraffene tilskynder folk til å gjøre det som er rett. Men viser historien det? Er ikke noen av de største grusomheter blitt begått av slike som har trodd på læren om et brennende helvete? Er ikke kristenhetens fryktelige inkvisisjon og blodige korstog eksempler på dette?

Det burde derfor ikke forbause oss at et stadig stigende antall mennesker ikke virkelig tror på et slikt pinested, og de mener heller ikke at helvetesstraffene  avskrekker folk fra å begå urette handlinger. De har egentlig ikke motbevist denne læren, men de føler ganske enkelt at de ikke kan tro på noe som ikke virker fornuftig og sant. De er kanskje likevel medlemmer av trossamfunn som forkynner denne læren, og ved å støtte dette samfunnet blir de medansvarlige for utbredelsen av læren om et brennende helvete.

Men hva sier Bibelen om pine etter døden? Hvis du har lest de foregående kapitler i denne boken, vet du at mange utbredte oppfatninger om de døde er falske. Du vet at hverken sjelen eller ånden ifølge Bibelen blir skilt fra legemet og fortsetter en bevisst tilværelse når døden inntreffer. Det finnes følgelig ikke noe bibelsk grunnlag for læren om evig pine etter døden, for det er ikke noe som overlever, og som kan utsettes for bokstavelig pine. Hva er så det sted som enkelte bibeloversettelser omtaler som «helvete»?

 HVA «SHEOL» ER

Det hebraiske ordet som noen oversettelser gjengir med «helvete», er sh^eʼohlʹ. Den norske oversettelsen gjengir dette ordet med «dødsriket», som også av mange blir oppfattet som et pinested. Det første stedet ordet «dødsriket» forekommer, er i 1 Mosebok 37: 35, hvor patriarken Jakob sier om Josef, som han trodde var død: «Med sorg må jeg fare ned til min sønn i dødsriket.» Den katolske oversettelsen Douay Version har ordet «helvete» i stedet for «dødsriket». Men Jakob mente naturligvis ikke at han skulle bli forent med sin sønn på et pinested. Ikke engang fotnoten til dette verset i denne oversettelsen fortolker dette skriftstedet slik. Den sier:

«I helvete. Det vil si i limbus, det sted hvor de rettferdiges sjeler ble mottatt før vår Gjenløsers død. . . . [Det] menes utvilsomt det hvilested hvor han trodde hans sjel var.» — Douay Version, utgitt av Douay Bible House, New York, 1941.

Men Bibelen omtaler aldri noe slikt sted som «limbus». Den støtter heller ikke tanken om et spesielt hvilested for sjelen, som om den skulle være noe som var fullstendig atskilt fra legemet. Som det blir påpekt i ordboken i en moderne katolsk oversettelse: «Det er ikke noen motsetning eller forskjell mellom sjel og legeme; disse ordene beskriver bare på ulike måter den ene, konkrete virkelighet.» — The New American Bible, utgitt av P. J. Kenedy & Sons, New York, 1970.

Hva er så det «helvete» eller «dødsrike» hvor Jakob trodde han skulle bli forent med sin sønn? For å få det rette svaret på dette spørsmålet må vi få kjennskap til den rette betydning av grunntekstens ord, nemlig sh^eʼohlʹ, som blir translitterert «sheol». Dette ordet, som noen oversettelser også gjengir med «graven», «hulen», «de dødes oppholdssted» og «underverdenen»,  forekommer 66 ganger * (i New World Translation) i de 39 bøker som utgjør de hebraiske skrifter (vanligvis kalt «Det gamle testamente»), men det blir aldri satt i forbindelse med liv, virksomhet eller pine. Det blir tvert imot ofte satt i forbindelse med død og uvirksomhet. Her er noen få eksempler:

«For i døden kommer ingen deg i hu; hvem vil prise deg i dødsriket [sheol]?» — Salme 6: 6.

«Alt det din hånd er i stand til å gjøre med din kraft, det skal du gjøre! For det finnes hverken gjerning eller klokskap eller kunnskap eller visdom i dødsriket [sheol], dit du går.» — Predikeren 9: 10.

«For ikke priser dødsriket [sheol] deg [Jehova], ikke lover døden deg; ikke venter de som farer ned i graven, på din trofasthet. De levende, de levende, de priser deg, som jeg i dag.» — Esaias 38: 18, 19.

Det er derfor tydelig at sheol er det sted som de døde kommer til. Sheol er ikke en enkelt grav, men den døde menneskehets felles grav, hvor det ikke finnes noen bevissthet eller virksomhet. Et katolsk oppslagsverk innrømmer også at dette er den bibelske betydning av sheol, for det sier:

«I Bibelen betegner det det sted med fullstendig uvirksomhet som en farer ned til når en dør, enten en er rettferdig eller ugudelig, rik eller fattig.» — New Catholic Encyclopedia, bind 13, side 170.

At det ikke fantes noe brennende pinested i løpet av hele den tid som de hebraiske skrifter omfatter, bekreftes av det faktum at pine aldri blir fastsatt som  straff for ulydighet. Det valg Israels folk fikk, var ikke liv eller pine, men liv eller død. Moses sa til folket: «Livet og døden har jeg lagt fram for deg, velsignelsen og forbannelsen; velg da livet, så skal du få leve, du og din ætt! Elsk [Jehova] din Gud, hør på hans røst og hold fast ved ham!» — 5 Mosebok 30: 19, 20.

Da Gud senere anmodet de troløse israelittene om å vende om, oppfordret han dem heller ikke til å unngå pine, men en for tidlig død. Gjennom sin profet Esekiel erklærte Jehova: «Jeg har ikke behag i den ugudeliges død, men i at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever. Vend om, vend om fra eders onde veier! Hvorfor vil I dø, Israels hus?» — Esekiel 33: 11.

HADES ER DET SAMME SOM SHEOL

Men noen vil kanskje spørre: Ble det ikke en forandring da Jesus Kristus kom til jorden? Nei. Gud forandrer ikke sin personlighet eller sine rettferdige normer. Gjennom sin profet Malakias sa han: «Jeg, [Jehova], har ikke forandret meg.» (Malakias 3: 6) Jehova har ikke forandret straffen for ulydighet. Han er langmodig med menneskene for at de skal kunne unngå å bli ødelagt, ikke å bli pint. Som apostelen Peter skrev til sine medtroende: «Det er ikke så at Herren er sendrektig med å oppfylle sitt løfte, slik som noen mener det er sendrektighet; nei, han er langmodig mot dere, fordi han ikke vil at noen skal gå til grunne [bli tilintetgjort, NW], men at alle skal nå fram til omvendelse!» — 2 Peter 3: 9, LB.

I samsvar med det faktum at straffen for ulydighet fortsatt er døden, er det sted som de kristne greske skrifter (vanligvis kalt «Det nye testamente») sier de døde kommer til, ikke forskjellig fra sheol i de hebraiske skrifter. (Romerne 6: 23) Dette vil en tydelig se når en sammenligner de hebraiske skrifter med de kristne  greske skrifter. Det greske ordet haiʹdes, som blir translitterert «hades», har den samme betydning som det hebraiske ordet sh^eʼohlʹ på de ti stedene det forekommer. (Matteus 11: 23; 16: 18; Lukas 10: 15; 16: 23; * Apostlenes gjerninger 2: 27, 31; Åpenbaringen 1: 18; 6: 8; 20: 13, 14 [i den vanlige norske oversettelsen blir ordet «hades» gjengitt med «dødsriket» i alle disse skriftstedene.]) Tenk over følgende eksempel:

I Salme 16: 10 leser vi: «For du skal ikke overlate min sjel til dødsriket [sheol], du skal ikke la din hellige se forråtnelse.» I en tale som apostelen Peter holdt, viste han at denne salmen var profetisk. Han sa: «Da [David] nå var en profet og visste at Gud med en ed hadde tilsvoret ham at av hans lends frukt ville han sette en på hans trone, så var det om Messias’ oppstandelse han framsynt talte det ord at han ikke ble forlatt i dødsriket [hades], ei heller så hans kjød tilintetgjørelse.» (Apostlenes gjerninger 2: 30, 31) Legg merke til at det greske ordet haiʹdes her blir brukt i stedet for det hebraiske ordet sh^eʼohlʹ. Vi ser således at ordene sheol og hades tilsvarer hverandre.

I ordboken i en oversettelse som det franske bibelselskap har utgitt, står det under «De dødes oppholdssted»:

«Dette uttrykket er en oversettelse av det greske ordet hades, som tilsvarer det hebraiske sheol. Det er det sted hvor de døde oppholder seg mellom døden og oppstandelsen (Luk. 16: 23; Ap. gj. 2: 27, 31; Åpb. 20: 13, 14). Noen oversettelser har feilaktig gjengitt dette ordet med helvete.» — Nouvelle Versjon.

OPPRINNELSEN TIL LÆREN OM ET BRENNENDE HELVETE

Det er tydelig at det som blir sagt om sheol og hades i Bibelen, ikke støtter læren om et brennende helvete.  Det katolske tidsskriftet Commonweal (for 15. januar 1971) innrømmer at denne læren ikke er kristen, og at den til og med er i strid med kristendommens ånd. Det sier:

«For mange mennesker, noen filosofer innbefattet, dekker helvete et behov hos den menneskelige fantasi — en slags motsetning til julenissen. . . . Hvem blant de rettferdige ville ikke gjerne se at de urettferdige får en noenlunde rettferdig straff? Og hvis de ikke får det i dette liv, hvorfor skulle de så ikke få det i det neste? Men et slikt syn er ikke forenelig med Det nye testamente, som oppfordrer menneskene til å søke livet og vise kjærlighet.»

Dette tidsskriftet går så over til å vise hva som kan være opprinnelsen til denne læren. Det sier:

«En annen faktor som kan ha bidratt til den tradisjonelle kristne forestilling om helvete, finner vi i den romerske verden. Akkurat som iboende udødelighet var en premiss i en stor del av den greske filosofi, var rettferdighet en viktig dyd blant romerne, spesielt på den tid da kristendommen begynte å ha framgang. . . . Foreningen av disse to tankeganger — den greske filosofiske tankegang og den romerske juridiske tankegang — kan godt ha frambrakt den teologiske symmetri som himmel og helvete utgjør: hvis den gode sjel blir belønnet, da må den onde sjel bli straffet. For å bestyrke sin tro på rettferdighet for de urettferdige kunne romerne bare ta Vergilius’ Aeneis og lese om de lykksalige i Elysion og de fordømte i Tartaros, som var omgitt av ild og grepet av straffens panikk.»

Det blir således innrømmet at læren om et brennende helvete er en lære som skriver seg fra mennesker som var fremmedgjort for Gud. Den kan med rette betegnes som en av ’demonenes lærdommer’. (1 Timoteus 4: 1, NW) Grunnen til det er at den skriver seg fra den løgn at mennesket egentlig ikke dør, og den gjenspeiler demonenes sykelige, onde og brutale innstilling. (Jevnfør Markus 5: 2—13.) Har ikke denne læren unødig fylt folk med frykt og redsel? Har den ikke gitt en fullstendig feilaktig framstilling av Gud? I sitt Ord åpenbarer Jehova seg som kjærlighetens Gud. (1 Johannes  4: 8) Men læren om et brennende helvete bakvasker ham og anklager ham falskelig for å begå de verste grusomheter en kan tenke seg.

De som forkynner læren om et brennende helvete, gjør seg derfor skyldig i gudsbespottelse. Noen prester og predikanter kjenner kanskje ikke til hva Bibelen lærer om dette, men det burde de gjøre. De gir seg ut for å forkynne Guds budskap og er derfor forpliktet til å vite hva Bibelen sier. De vet godt at det de sier og gjør, kan ha stor innvirkning på dem som ser hen til dem for å få undervisning. Det burde få dem til å undersøke nøye hvorvidt de forkynner den sanne lære. Enhver feilaktig framstilling av Gud kan få folk til å vende seg bort fra den sanne tilbedelse, og det vil være til skade for dem.

Det kan ikke være noen tvil om at Jehova Guds mishag hviler over dem som forkynner falsk lære. Over troløse religiøse ledere i det gamle Israel felte han denne dom: «Jeg [har] gjort eder foraktet og ringe i alt folkets øyne, fordi I ikke akter på mine veier.» (Malakias 2: 9) Vi kan være sikker på at en lignende dom vil bli felt over falske religiøse lærere i vår tid. Bibelen viser at de politiske elementer i verden snart skal berøve dem deres stilling og innflytelse. (Åpenbaringen 17: 15—18) Det kommer ikke til å gå bedre med dem som fortsetter å støtte religiøse systemer som forkynner løgner. Jesus Kristus sa: «Når en blind leder en blind, faller de begge i grøften.» — Matteus 15: 14.

Vil du fortsette å støtte et religiøst system som forkynner om et brennende helvete, når det forholder seg slik? Hvordan ville du føle det hvis din far ble bakvasket på en ondsinnet måte? Ville du fortsette å betrakte bakvaskerne som dine venner? Ville du ikke i stedet bryte enhver forbindelse med dem? Bør vi ikke da også bryte enhver forbindelse med dem som har bakvasket vår himmelske Far?

 Frykten for å bli pint utgjør ikke det rette motiv for å tjene Gud. Jehova ønsker at vår tilbedelse skal være motivert av kjærlighet. Dette bør appellere til vårt hjerte. Kunnskapen om at de døde ikke befinner seg på et sted hvor de jamrer seg og lider de frykteligste kvaler i flammende ild, men tvert imot er ubevisste og befinner seg i den døde menneskehets tause og livløse felles grav, kan fjerne en barrière som hindrer oss i å vise en slik kjærlighet til Gud.

[Fotnoter]

[Bilde på side 90]

Fra buddhistiske bilder av helvete

[Bilde på side 91]

Fra katolikken Dantes «Inferno»