Kapittel 5

Hva er sjelen?

HVA er du? Er du egentlig to personer i én — et menneskelig legeme med hjerne, hjerte, øyne, ører, tunge og så videre, samtidig som du inne i deg har en usynlig, åndelig person som er fullstendig atskilt fra din kjødelige organisme, og som blir kalt «sjelen»? Hva skjer i så fall når du dør? Er det bare kroppen som dør, mens sjelen fortsetter å leve? Hvordan kan du med sikkerhet vite hva som skjer?

Nesten alle religioner lærer at døden ikke betyr slutten på all tilværelse for menneskene. Dette er ikke bare tilfelle i de såkalte kristne land i Nord- og Sør-Amerika, Europa og Australia, men også i de ikke-kristne land i Asia og Afrika. Boken Funeral Customs the World Over sier: «I de fleste kulturer tror folk at noe som lever videre, forlater kroppen ved døden.»

Troen på sjelens udødelighet er svært fremtredende i de ikke-kristne religioner. Det mest aktede av de hellige hinduiske skrifter, Bhagavad-gita, sier uttrykkelig at sjelen er udødelig. Det framholder dette som en rettferdiggjørelse av å drepe i krig, idet det sier i Annen sang, 18—20:

«Forgjengelige er disse

den evige, uforgjengelige,

uendelige sjels legemer;

derfor kjemp, Arjuna!

Enhver som tror at det er den som dreper,

eller enhver som tror at den drepes,

han har ikke den rette erkjennelse;

det er ikke den som dreper eller drepes.

Den fødes ikke og dør ikke noensinne;

når den en gang er til, vil den aldri vorde eller opphøre å være;

ufødt, evig, uforgjengelig fra tidenes morgen

drepes den ikke når legemet  drepes.»

— Verdensreligionernes hovedværker, sjette bind, side 28.

Hva er den sjel som det tales om her? Selv om hinduene har en fast tro på menneskesjelens udødelighet, beskriver de dens natur på en svevende måte. Publikasjonen Hinduism av Swami Vivekananda sier:

«Hinduene tror at hver sjel er en sirkel hvis omkrets ikke er noen steder, selv om dens sentrum befinner seg i legemet, og at døden bare betyr at dette sentrum flyttes fra ett legeme til et annet. Sjelen er heller ikke bundet av materiens tilstander. I sitt innerste vesen er den fri, ubundet, hellig, ren og fullkommen. Men på en eller annen måte finner den at den er bundet av materien og tenker på seg selv som materie.»

Hva er så den vanlige oppfatning blant kristenhetens kirkemedlemmer? Professor Cullmann (ved Basel universitets teologiske fakultet og ved Sorbonne i Paris) sier:

«Hvis vi spurte en alminnelig kristen i dag (enten han var en belest protestant eller katolikk eller ikke) om hva han mente Det nye testamente lærer om menneskets skjebne etter døden, ville vi med få unntagelser få dette svar: ’Sjelens udødelighet.’»

Når kristenhetens kirkemedlemmer blir spurt om hva sjelen er, svarer også de på en svevende måte. De har ikke noen klarere forestilling om den udødelige sjel enn tilhengere av ikke-kristne religioner har. Av den grunn oppstår spørsmålet: Lærer Bibelen at sjelen er en udødelig del av mennesket?

ER SJELEN UDØDELIG?

I mange bibeloversettelser blir ordet «sjel» brukt for å gjengi det hebraiske ordet neʹphesh og det greske ordet psy·kheʹ. (Se for eksempel Esekiel 18: 4 og Matteus 10: 28 i den vanlige norske oversettelsen.) Disse ordene i grunnteksten er også blitt gjengitt med «vesen», «skapning» og «person». Selv om den norske bibeloversettelsen ikke konsekvent gjengir ordene  neʹphesh og psy·kheʹ med «sjel» (slik New World Translation gjør), vil en undersøkelse av skriftsteder hvor disse ordene forekommer, hjelpe deg til å forstå hva disse uttrykkene betydde for Guds folk i gammel tid. På den måten kan du finne ut hva sjelen egentlig er.

Når den første boken i Bibelen forteller om skapelsen av det første menneske, Adam, sier den: «Gud [Jehova] dannet mennesket av jordens muld og blåste livets ånde i hans nese; og mennesket ble til en levende sjel [neʹphesh].» (1 Mosebok 2: 7) Vi bør merke oss at Bibelen ikke sier at ’mennesket fikk en sjel’, men at «mennesket ble til en levende sjel».

Hadde de kristne i det første århundre en annen oppfatning av sjelen? Nei, i det som vanligvis blir kalt «Det nye testamente», blir denne uttalelsen om Adams skapelse sitert: «Således er det òg skrevet: Det første menneske, Adam, ble til en levende sjel.» (1 Korintierne 15: 45) I grunnteksten forekommer her det greske ordet for «sjel», psy·kheʹ. I dette skriftstedet betegner følgelig det greske ordet psy·kheʹ i likhet med det hebraiske ordet neʹphesh ikke en usynlig ånd som bor i mennesket, men mennesket selv. Noen bibeloversettere har derfor med rette valgt å bruke slike ord som «vesen», «skapning» og «person» i sin gjengivelse av 1 Mosebok 2: 7 og 1 Korintierne 15: 45. — Utvalg av Det gamle testamente og Erik Gunnes’ oversettelse; jevnfør den autoriserte danske oversettelsen, som har «vesen» i 1 Mosebok 2: 7, men «sjel» i 1 Korintierne 15: 45.

Det er også verdt å merke seg at ordene neʹphesh og psy·kheʹ blir brukt om dyr. Bibelen sier følgende om sjødyrene og landdyrene: «Gud sa: Det vrimle av liv [neʹphesh] i vannet, og fugler flyge over jorden . . . Gud skapte de store sjødyr og alt levende [neʹphesh] som rører seg . . . Jorden la framgå levende vesener  [neʹphesh], hvert etter sitt slag, fe, kryp og ville dyr, hvert etter sitt slag!» — 1 Mosebok 1: 20—24.

Det er ikke bare i Bibelens første bok dyr blir omtalt som sjeler. Fra den første til den siste boken i Den hellige skrift blir dyr kalt sjeler. Det står skrevet: «Du skal ta en avgift til [Jehova] av krigsfolket som dro ut i striden, ett liv [neʹphesh] av hvert fem hundre, både av mennesker og av storfeet og asenene og småfeet.» (4 Mosebok 31: 28) «Den rettferdige har omsorg for sitt husdyrs sjel [neʹphesh].» (Ordspråkene 12: 10, NW) «Hver levende sjel [psy·kheʹ] i havet døde.» — Åpenbaringen 16: 3.

Det er ganske passende at ordet «sjel» blir brukt om dyr. Det er i harmoni med det en mener er den grunnleggende betydning av det hebraiske ordet neʹphesh. En mener at dette ordet er avledet fra et rotord som betyr «å puste». I bokstavelig forstand er følgelig en sjel en «puster», og det er jo slik at dyrene puster. De er levende åndende skapninger.

Når ordene neʹphesh og psy·kheʹ blir anvendt på mennesker, blir de gjentatte ganger brukt i betydningen hele personen. Vi leser i Bibelen om at menneskesjeler blir født. (1 Mosebok 46: 18) Sjelen kan spise eller faste. (5 Mosebok 12: 20, eldre norsk oversettelse; Salme 35: 13) Den kan gråte og vansmekte. (Jeremias 13: 17; Jonas 2: 8) En sjel kan velsigne andre, sulte og frykte. (1 Mosebok 27: 4; Salme 107: 9; Apostlenes gjerninger 2: 43) Sjelen kan høre. (Apostlenes gjerninger 3: 23) Den kan forfølges og bli lagt i jern. (Salme 7: 6; 105: 18) Er ikke dette noe som blir gjort av eller med kjødelige mennesker? Viser ikke disse skriftstedene tydelig at menneskesjelen er hele mennesket?

Mange av det 20. århundres bibelforskere, både katolske, protestantiske og jødiske, har kommet til denne konklusjonen. Legg merke til hva de sier:

 «Det kjente verset i 1 Mosebok [2: 7] sier ikke, som mange antar, at mennesket består av sjel og legeme; det sier at Jahve dannet mennesket av jordens muld og deretter begynte å levendegjøre den livløse skikkelsen ved å blåse livets ånde inn i hans nese, slik at mennesket ble et levende vesen, det eneste som nephesh [sjel] her betyr.» — H. Wheeler Robinson ved Regent’s Park College (London) i Zeitschrift für die alttestamentliche Wissenschaft, 41. årgang (1923).

«En må ikke tenke seg at mennesket har en sjel; det er en sjel.» — E. F. Kevan, rektor ved London Bible College, i The New Bible Commentary (1965), annen utgave, side 78.

«Sjelen i Det gamle testamente er ikke en del av mennesket, men hele mennesket — mennesket som et levende vesen. I Det nye testamente betegner ordet likeledes menneskelivet, livet til et individuelt, bevisst vesen.» — New Catholic Encyclopedia (1967), bind 13, side 467.

«Bibelen sier ikke at vi har en sjel. ’Nefesh’ er selve personen, hans behov for føde, selve blodet i hans årer, hans vesen.» — Dr. H. M. Orlinsky ved Hebrew Union College, sitert i New York Times for 12. oktober 1962.

Synes du det er merkelig at lærde innen ulike trosretninger nå sier at sjelen er selve mennesket? Er det dette du har lært? Eller har du lært at sjelen er en udødelig del av mennesket? Hvilken virkning har i tilfelle læren om sjelens udødelighet hatt på deg? Har den fått deg til å gi penger til religiøse formål, penger som du ellers ville ha brukt til å skaffe deg det du trenger til livets opphold? Kan det være at ditt trossamfunn har vært uærlig i sin forkynnelse? Hvem har rett — kirken eller dens lærde?

Hvis de lærde har rett når de sier at menneskesjelen er hele personen, hans kjødelige legeme innbefattet, bør vi kunne vente at Bibelen sier at sjelen er dødelig. Gjør den det? Ja. Bibelen taler om å ’spare’, ’fri’ og ’frelse’ en sjel fra døden. (Salme 78: 50; 116: 8; Jakob 5: 20) Vi leser også: «Min sjel dø de oppriktiges død!» (4 Mosebok 23: 10) «Deres sjel dør i ungdommen.» (Job 36: 14, eldre norsk oversettelse) «I vanhelliger  meg . . . for å drepe sjeler.» (Esekiel 13: 19) «Den sjel som synder, den skal dø.» — Esekiel 18: 4, 20, eldre norsk oversettelse.

Men kan det være at de ordene i grunnteksten som gjengis med «sjel», i det minste i noen få skriftsteder betegner noe som forlater kroppen ved døden, og som er udødelig? Hva med slike skriftsteder som dem vi nå skal sitere? «Idet hennes sjel fór ut, ti hun døde, kalte hun hans navn Benoni.» (1 Mosebok 35: 18, eldre norsk oversettelse) «Min Gud! La dette barns sjel vende tilbake til det!» (1 Kongebok 17: 21) «Vær ikke urolige! hans sjel er i ham.» (Apostlenes gjerninger 20: 10) Viser ikke disse skriftstedene at sjelen er noe som eksisterer uavhengig av kroppen?

Job 33: 22, som er skrevet i poetisk stil, hjelper oss til å forstå disse skriftstedene. Der blir «sjel» og «liv» brukt parallelt, slik at de to ordene kunne byttes om uten at tanken i skriftstedet ble forandret. Vi leser: «Hans sjel kommer nær til graven og hans liv til dødens engler.» Av denne parallellen kan vi se at ordet «sjel» kan bety liv som en person, og når det står at sjelen forlater en person, kan det bety at hans liv tar slutt.

Vi kan belyse dette med et eksempel: En mann kan si at hunden hans ’mistet livet’ da den ble påkjørt av en bil. Mener han da at hundens liv forlot kroppen og fortsatte å eksistere? Nei, han benytter bare et billedlig uttrykk som viser at hunden døde. Det samme er tilfelle når vi sier at en mann ’mistet livet’. Vi mener ikke da at hans liv fortsetter uavhengig av kroppen. Uttrykket ’å miste sin sjel’ betyr likeledes å ’miste sitt liv som en sjel’, og det sikter ikke til en fortsatt tilværelse etter døden. I The Interpreter’s Dictionary of the Bible blir dette erkjent, for det står der:

«At nephesh [sjelen] ’farer ut’, må betraktes som et billedlig uttrykk, for nephesh fortsetter ikke å eksistere uavhengig  av legemet, men dør sammen med det (4 Mos. 31: 19; Dom. 16: 30; Esek. 13: 19). Ikke noe skriftsted støtter den uttalelse at ’sjelen’ blir skilt fra kroppen i dødsøyeblikket.»

HVOR DENNE LÆREN KOMMER FRA

Bibelen viser klart og tydelig at mennesket ikke har en udødelig sjel, men er en sjel. Hvordan er så læren om den udødelige sjel blitt en del av den lære kristenhetens kirkesamfunn forkynner? I dag blir det åpent innrømmet at dette har skjedd under innflytelse av hedensk, gresk filosofi. Professor Douglas T. Holden skriver:

«Den kristne teologi har smeltet sammen med gresk filosofi i den grad at den har fostret mennesker med en tro som er en blanding av ni deler gresk tenkning og én del kristen tenkning.» — Death Shall Have No Dominion.

Det katolske tidsskriftet Commonweal innrømmet i nummeret for 15. januar 1971 at forestillingen om en udødelig sjel var et begrep som «jødene i den senere tid og de kristne i den første tid fikk i arv fra Athen».

Hvem er ansvarlig for denne sammenblandingen av hedensk gresk tenkning og kristen tenkning? Er det ikke presteskapet? Det var naturligvis ikke kirkemedlemmene som selv innførte denne læren, en lære som bibelforskere nå åpent innrømmer er ubibelsk.

Men hvor fikk de gamle grekere sin grunnleggende religiøse lære fra? Det finnes som nevnt tydelige beviser for at grekernes og andre folkeslags religiøse oppfatninger ble påvirket av babylonierne. Legg merke til hva et bibelleksikon sier om babyloniernes lære om sjelen:

«De trodde at menneskenes sjel fortsatte en tilværelse etter døden. . . . Babylonierne . . . plasserte ofte forskjellige ting sammen med den døde som han kunne bruke i sin framtidige tilværelse. . . . Det ser ut til at det var klasseskille blant de døde i den neste verden. Det ser ut til at de som falt i krig, ble vist spesiell gunst. De fikk friskt drikkevann, mens de  som ikke hadde noen etterkommere som kunne frambære offer på deres graver, på mange måter led stort savn.» — The International Standard Bible Encyclopædia.

Det er derfor ikke noe i veien for at grekerne kan ha fått sine grunnleggende forestillinger om den udødelige sjel fra Babylon. Disse forestillingene kan så ha blitt utdypet av de greske filosofer.

Det ser ut til at noe lignende har funnet sted i forbindelse med de ikke-kristne religioner som fortsatt eksisterer i vår tid. Når vi sammenligner den gamle kultur i Indusdalen, hvor hinduismen er den framherskende religion, med kulturen i Mesopotamia-dalen, finner vi bemerkelsesverdige likhetstrekk. Blant dem er byggverk som ligner de religiøse ziggurat-terrassene i Mesopotamia, og billedskrifttegn som har stor likhet med de tidlige mesopotamiske former. På grunnlag av sitt studium har den fremtredende assyriologen Samuel N. Kramer framholdt den tanke at Indusdalen ble bosatt av et folk som flyktet fra Mesopotamia da sumererne fikk makten i det området. Det er derfor ikke så vanskelig å forstå hvor hinduismen fikk sin lære om den udødelige sjel fra.

Alt tyder således på at troen på menneskesjelens udødelighet fikk sin opprinnelse i Babylon, og at den derfra har spredt seg over hele jorden. Og ifølge Bibelen fant det sted et opprør mot Gud i Babylon. Dette skulle i seg selv være grunn nok til å ta visse forbehold når det gjelder læren om den udødelige sjel. Men glem ikke at denne læren også er direkte i strid med Bibelen, slik vi allerede har sett.

Er dessuten ikke den tanke at sjelen er udødelig, i strid med det du selv har sett? Hva skjer for eksempel når noen blir slått bevisstløs eller besvimer eller får narkose på et sykehus? Hvorfor vet han ikke da noe om det som foregår omkring ham, hvis hans «sjel»  virkelig er atskilt fra kroppen og kan virke intellektuelt atskilt fra den, slik at ikke engang døden berører dens eksistens og funksjoner? Hvorfor må noen etterpå fortelle ham hva som skjedde i løpet av den tiden han var bevisstløs? Hvis hans «sjel» kan se, høre, føle og tenke etter døden, slik som de forskjellige religionssamfunn vanligvis lærer, hvorfor får da noe som er på langt nær så drastisk som døden, for eksempel bevisstløshet, alle disse funksjoner til å opphøre?

En død kropp, enten den tilhører et menneske eller et dyr, vender dessuten tilbake til jorden. Det er ikke noe ved døden som så mye som antyder at det finnes en udødelig sjel som lever videre.

VIRKNINGEN AV LÆREN OM SJELENS UDØDELIGHET

Det folk tror om sjelen, har fått alvorlige konsekvenser.

Læren om menneskesjelens udødelighet er blitt brukt til å døyve folks samvittighet i krigstid. Religiøse ledere har fått det til å se ut som om det å ta liv ikke er så galt, for de som blir drept, dør jo i virkeligheten ikke. Og de som dør i kamp med fienden, har fått løfte om salighet. Typiske er slike uttalelser som den en kunne lese i New York Times for 11. september 1950: «Sørgende foreldre, hvis sønner er blitt innrullert eller gjeninnkalt til krigstjeneste, fikk i går i St. Patrick-katedralen vite at døden på slagmarken er et ledd i Guds plan om å befolke ’himlenes rike’.» Denne tanken skiller seg lite fra den gamle babyloniske lære om at de som døde i krig, oppnådde en spesiell gunst.

De feilaktige framstillinger av hva Bibelen sier om sjelen, har således bidratt til den store ringeakt som er blitt vist for menneskeliv, og har fått folk til å føle  seg avhengige av de store religiøse systemer som med urette hevder at de drar omsorg for deres sjeler.

Hva vil du gjøre når du nå har fått rede på dette? Det er innlysende at den sanne Gud, som er «sannhetens Gud», og som hater løgn, ikke vil godkjenne tilhengere av organisasjoner som forkynner løgn. (Salme 31: 6, NW; Ordspråkene 6: 16—19; Åpenbaringen 21: 8) Og ønsker du egentlig å være tilsluttet et trossamfunn som ikke har vært ærlig overfor deg?

 [Bilder på side 40]

DE ER ALLE SJELER