Kapittel 17

Hva evig liv på jorden vil bety for oss

Å KUNNE leve et liv i sunnhet og under gode forhold i mer enn 70—80 år er virkelig ønskverdig. Vitenskapsmenn har derfor forsket i årevis for å finne ut hvordan en kan bekjempe aldring og sykdom. De gir ofte uttrykk for den oppfatning at en gjennomsnittlig levealder på 100 år er et mål som en må arbeide mot.

Men det ser ikke ut til at alle føler seg like tiltalt av tanken på å leve evig. Mange sier omtrent som så: ’Hvis det ikke fantes sykdom, død og vanskeligheter, ville vi ikke sette pris på de goder vi har. Å leve evig på jorden ville bli kjedelig. Til slutt ville det ikke være noe vi kunne gjøre.’ Du har kanskje hørt noen gi uttrykk for slike tanker, men er det slik du selv ser på livet? Er dette egentlig et sunt resonnement?

Må vi for eksempel være syke for at vi ikke skal kjede oss? Folk slutter ikke å glede seg over livet fordi de føler seg bra. Trygghet, pene omgivelser, interessant og produktivt arbeid og nærende mat får ikke folk til å bli trett av livet. Er det ikke tvert imot mangel på mat, utrivelige omgivelser, vanskeligheter og friksjoner som gjør livet ubehagelig? En mann trenger ikke å hogge av den ene hånden for å kunne sette pris på den andre, gjør han vel? Vi kan glede oss over og sette pris på det som er godt, uten å erfare det som er ondt.

Det at menneskene oppnår fullkommenhet, betyr  ikke at alle kommer til å gjøre alt like bra og med like stor interesse. Det Bibelen holder fram, er løftet om et liv uten sykdom og død. (Åpenbaringen 21: 3, 4) Friske mennesker er ikke alle like i dag, så hvorfor skulle noen trekke den slutning at legemlig og mental fullkommenhet praktisk talt vil gjøre alle mennesker like? Folk vil fortsatt være forskjellige hva personlighet angår. De kommer til å ha ulik smak når det gjelder arbeid, byggestil, innredning, hageanlegg, mat og drikke, underholdning, de skjønne kunster og så videre. Deres personlige smak vil være avgjørende for hvilke yrker og aktiviteter de kommer til å foretrekke.

Men er det egentlig så mye menneskene kan ta seg til her på jorden at de kan være aktive i all evighet? Vil ikke den tid komme da menneskenes viten vil slutte å øke fordi de har gjort alt?

DET ER MYE VI KAN GJØRE

Tenk over det liv du nå lever. Mener du at dine evner fullt ut blir brukt eller noensinne kommer til å bli det? Hvor mye er det som du mener du er i stand til å gjøre, og som du gjerne skulle utrette — hvis du bare hadde hatt tid og de nødvendige midler?

Du kunne kanskje ha lyst til å utvikle visse anlegg ved å studere musikk, malerkunst eller billedhogging eller å lære noe om trearbeid, mekanikk eller arkitektur eller å studere historie, biologi, astronomi eller matematikk eller å dyrke visse planter eller oppdrette dyr, fugler eller fisker. Du skulle kanskje ønske at du kunne reise og se nye land. Mange skulle ønske at de kunne gjøre flere av disse tingene, ikke bare én av dem. Men selv om du hadde hatt de nødvendige midler, ville  du simpelthen ikke hatt nok tid til å gjøre alt det du gjerne ville gjøre.

Føler du dessuten ikke et visst press på grunn av at tiden til å få tingene gjort er så begrenset? Ville det ikke være morsomt å kunne gjøre noe uten å ha følelsen av å være i tidsnød?

Det er ikke noen fare for at det ikke vil bli noe mer å gjøre. Vårt hjem, jorden, har en så stor variasjon av plante- og dyreliv at det finnes ubegrensede muligheter til å lære nye ting og anvende den ervervede viten. Mange er de hemmeligheter som bare venter på å bli avdekket. Tenk på det: Det finnes over 30 000 varieteter av fisk, omkring 3000 typer amfibier, cirka 5000 forskjellige slags pattedyr og mer enn 9000 fuglearter. Insektene, som utgjør den mest tallrike dyregruppe på jorden, inndeles i omkring 800 000 arter. Vitenskapsmennene tror at mellom én og ti millioner varieteter ennå ikke er oppdaget. Til dette kan føyes hundretusener av planteslag.

Hvor mange av oss vet navnet på så mye som en brøkdel av livsformene på jorden? Enda mer begrenset er vår kjennskap til deres interessante atferdsmønstre og den viktige rolle hver enkelt spiller for opprettholdelsen av livet på jorden. Muligheten for å øke vår kunnskap er enorm.

Du har kanskje aldri hørt om den tropiske ferskvannsfisken som kalles cichlide. Men en vitenskapsmann sa om sitt studium av den: «For meg har cichlidene krevd et intenst studium som varte i 14 år.» Tenk på hvor mange år det vil ta å studere tusener av dyr og planter! Og et slikt studium ville virkelig være utbytterikt.

Ta for eksempel rankeføttingene. Disse småkrepsene  skaper problemer for menneskene når de fester seg til skipssidene. Rankeføttingene må skrapes av skipene, for når et stort antall har satt seg fast på dem, skaper de stor friksjon og kan forårsake at brennstofforbruket stiger med opptil 40 prosent. En skulle kanskje tro at en ikke kunne lære stort av disse små dyrene som skaper så store problemer. Men det er ikke tilfelle.

Det sementlaget som rankeføttingene limer seg fast til underlaget med, har en tykkelse på omtrent 3/400 av en millimeter. Men den kraft som må til når en skal fjerne sementen fra overflaten, tilsvarer 500 kilo pr. kvadratcentimeter. Den er således dobbelt så sterk som det epoksy-lim som i de senere år er blitt brukt i romskip. Da forskere utsatte rankeføttingenes sement for en temperatur på 350 grader celsius, smeltet den ikke, og den slo ikke sprekker og skallet ikke av da den ble utsatt for en temperatur på 230 minusgrader. Rankeføttingenes sement viste seg også å være motstandsdyktig mot de fleste løsningsmidler. Dens enestående egenskaper har fått forskere til å forsøke å framstille en kunstig rankeføttingsement, et «superlim».

Den kunnskap menneskene erverver seg gjennom forskning, kan således bringe gagnlige resultater. Vi vet ikke i dag i hvor stor utstrekning menneskene kan etterligne det som livsformene på jorden gjør. Det de allerede har lært, er tilstrekkelig til å vise at de bare så vidt har begynt å øse av denne kilde til kunnskap.

Til og med på områder hvor menneskene har utført et ganske omfattende forskningsarbeid, er det ennå mye som ikke er blitt oppdaget. En av de forbausende ting som de grønne plantene gjør, er for eksempel å forvandle vann og karbondioksyd til sukker. Denne prosessen, som kalles fotosyntese, forbløffer fortsatt  forskerne til tross for at de har studert den i omkring 200 år. Plantefysiologen Laurence C. Walker sa at «hvis hemmeligheten ble oppklart, ville vi kanskje kunne brødfø verden ved å bruke en fabrikk på størrelse med en vanlig skolebygning».

Hele menneskeheten kunne ha stort utbytte av å lære mer om plante- og dyrelivet. Hvis menneskene forsto det gjensidige avhengighetsforhold mellom de forskjellige livsformer, kunne de unngå å forstyrre likevekten i naturen. Nøyaktig kunnskap ville også hjelpe dem til å unngå å skade både seg selv og andre livsformer.

Hvis de for eksempel fullt ut hadde vært klar over hvilke skadelige virkninger DDT har, kunne de ha handlet i harmoni med sin viten, og den omfattende forurensningen ville derved ha vært unngått. Men de brukte dessverre DDT på en fullstendig hensynsløs måte. Hva er følgen blitt? Dr. Lorenzo Tomatis ved det internasjonale institutt for kreftforskning i Frankrike sier: «Det finnes ikke noe dyr, vann eller jordsmonn her på jorden som for tiden ikke er forurenset av DDT.» I noen tilfelle har konsentrasjoner av DDT hopet seg opp i dyr og fugler i den grad at de har dødd. Hvis menneskene hadde hatt nøyaktig kunnskap, kunne de ha forhindret denne tragiske forurensning.

Menneskene kan også fortsette å tilegne seg kunnskap om lyd, lys, kjemiske reaksjoner og elektronikk og om mineraler og mange andre uorganiske stoffer. Og størstedelen av det veldige verdensrom er ennå uutforsket. Hvilket stort forskningsområde er ikke dette! I universet finnes det milliarder av galakser eller stjernesystemer, og i disse galaksene kan det være milliarder av stjerner. — Salme 8: 4, 5.

Vi bør imidlertid ikke overse den kjensgjerning at  levende og livløse ting kan stimulere skapertrangen og fantasien hos menneskene, selv om de ikke har drevet forskning i mange år. De farger og former som vi finner i planteriket, dyreriket og mineralriket, er ikke bare en fryd for øyet, men utgjør også en veldig inspirasjonskilde for bildende kunstnere. Det er ingen grunn til å frykte for at menneskenes skapertrang til slutt ikke lenger skulle bli stimulert, og at livet skulle bli kjedelig og uinteressant.

Men ville livet være kjedelig selv om det var en liten mulighet for å oppnå fullstendig kunnskap om jorden og livet på den? Tenk over dette: I løpet av et år inntar kanskje en mann over 1000 måltider. Når han er 40 år gammel, kan han ha inntatt over 40 000 måltider. Men synes han at det blir kjedeligere å spise etter hvert som årene går? Synes en som har inntatt 40 000 måltider, at det er kjedeligere å spise enn en som har inntatt bare halvparten så mange måltider?

Vi kan også finne glede i andre ting som blir gjentatt. Hvem kjeder seg over å føle den milde brisen, å bli omfavnet av dem de er glad i, og høre lyden av rislende bekker, bølger som slår mot stranden, og fuglenes kvitring eller sang, å se strålende solnedganger, elver som bukter seg gjennom landskapet, klare innsjøer, brusende fosser, grønne enger, majestetiske fjell eller sandstrender med palmer og å kjenne den herlige duften av blomster? — Jevnfør Salomos høysang 2: 11—13.

MULIGHETER TIL Å VISE KJÆRLIGHET

For at det evige liv skal bli rikt og meningsfylt, vil det naturligvis ikke være nok bare å lære og å anvende  det vi lærer. Vi mennesker har et medfødt behov for å vise kjærlighet og være gjenstand for kjærlighet. Når vi føler at andre trenger oss, setter pris på oss og er glad i oss, vil vi gjerne fortsette å leve. Når vi vet at andre savner oss når vi er bortreist, og lengter etter å få se oss igjen, blir vi varm om hjertet. Å være sammen med slektninger og venner som vi er glad i, er oppbyggende og oppmuntrende. Vi finner glede i å gjøre noe for dem vi er glad i, og sørge for at de har det bra.

Evig liv vil gjøre det mulig for oss å vise kjærlighet og selv bli gjenstand for kjærlighet i det uendelige. Det vil gi oss den nødvendige tid til å bli kjent med våre medmennesker, å lære å sette pris på deres gode egenskaper og å framelske en inderlig kjærlighet til dem. Det er virkelig stor variasjon blant jordens beboere — variasjon når det gjelder personlighet, klesdrakt, kokekunst, arkitektur og musikk og andre kunstarter. Den tid det vil ta å bli kjent med milliarder av mennesker, å lære å sette pris på deres egenskaper og å dra nytte av deres erfaring, overgår vår fatteevne. Men ville det ikke være en glede å kjenne hele den menneskelige familie og kunne betrakte hvert eneste medlem av den som en kjær venn?

Det evige liv på jorden vil være rikt og lykkelig. Hvordan skulle vi kunne kjede oss når det er så mye vi kan lære og anvende på en gagnlig måte? Hvordan skulle vi kunne bli trett av å vise andre kjærlighet? Dr. Ignace Lepp sier i en bok han har skrevet:

«De som har opplevd ekte kjærlighet og skapt store åndsverk, vet at de aldri kan nå det punkt da de er mettet. En vitenskapsmann som vier all sin tid og energi til forskning, vet at jo mer han lærer, desto mer har han å lære, og desto mer øker hans kunnskapstørst. De som virkelig elsker andre,  vet likeledes at det ikke er noen grense for hvor stor deres kjærlighet kan bli.» — Death and Its Mysteries.

Men når vil vi få del i de muligheter som evig liv innebærer? Når kommer Guds rike ved Kristus til å gi oss dem? Og hvis vi skulle dø før den tiden kommer, er det da noen mulighet for at vi kan bli gjenreist til liv?